Samfunn

Barns rettigheter er mangelvare i sosiale medier

Det er overalt. 

Bilder av barn, dokumenter som omhandler barn og anekdoter sammen med sensitive personopplysninger fyller sosiale medier daglig. Verstingene er foreldreblogger, nettaviser og facebook. Dette er også de sosiale mediene hvor saker deles raskt. 

Ikke bare deles det raskt- det er ønskelig at det deles raskt. 

Del videre!

Spre historien så alle får se!

Se hva som skjedde dette barnet!

Gjenglemt mellom tastaturet og skjermen er barns rett til personvern og privatliv.


Voksne er veldig klar over sin egen rett til dette. Vi spør før vi legger ut bilder av andre, vi sender klage til PPU hvis vi føler pressen har gått over streken, vi anmelder hvis noen har brutt taushetsplikten, og de aller færreste har alle sine personopplysninger tilgjengelig på nettet.

Om barns rett til privatliv står det i FNs barnekonvensjon §16 at barn ikke skal utsettes for vilkårlig innblanding i sitt privatliv. I tillegg skal barns beste være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn.

Er det vilkårlig innblanding i ens privatliv å få bilder og personopplysninger spredt til flere titusener i uken? 

Ja, det er det. 

Er det til barnets beste å f.eks. stille til intervju som niåring og snakke om at helsesøster skriver at du er overvektig?

Nei, en slik sak kan godt være i nyhetsbildet, men ikke med barnet som en av de involverte.

Er det greit å legge ut ukentlige anekdoter, bilder og personopplysninger om barnet sitt på en åpen nettside?

Nei, ikke i følge FNs barnekonvensjon.

La oss se på det hele fra et annet ståsted;

Miriam er 13 år og starter en blogg. På den legger hun ut bilder og personopplysninger om sine foreldre. Se hvor trøtt mamma er om morgenen!  Her gikk det visst litt feil med påkledningen! Mamma fylte 49 i går, og jeg dro ned på jobben hennes i Storgata 8 for å gratulere. Se på dette artige bildet jeg tok av henne uten at hun så det. 

Alex er 12 år og legger ut et bilde av foreldrene på facebook. Dette er mine foreldre, Anne Hansen og Lars Olsen. I går fikk de et brev fra familievernkontoret hvor det sto at de må komme til møte neste uke. Mamma sa hun ikke ville, og pappa var enig i at de ikke trengte et slikt møte. Da de ringte sa det kontoret at de må, og jeg syns de bør slippe hvis de ikke vil. Del gjerne videre!

Hadde det vært greit? Ville voksne tenkt at dette var like uskyldig som når foreldre ikke ivaretar barns rett til privatliv?

Samfunnet- og den enkeltes plikt til å ivareta barns personvern og rett til privatliv er mangelvare i sosiale medier. Selv om det er foreldrene selv som har lagt ut noe om sitt eget barn, betyr det ikke at barnets rettigheter er ivaretatt. Alle som deler videre er deltagende i å innskrenke barnets privatliv.

Siden det er barn det er snakk om, har det en tendens til å avfeies med at det hele er søtt og uskyldig. Hvorfor det? Tror man at barn ikke merker det? Tenker man at barn syns det er helt ok å bli stoppet på gaten av ukjente som vet en hele del om deres privatliv?

På et tidspunkt slutter foreldre å dele av sine barns privatliv, noe som er litt merkelig. Hvis det er greit når de er fem år, hvorfor slutte når barnet er 12 år?

 Det finnes en hel del kampanjer for barn og unge om nettvett, men det kan virke som det er foreldregenerasjonen som bør være målgruppen for neste kampanje.

- Eivor 

Følg bloggen min her

(bildene er fra kampanjen www.dubestemmer.no)

Trenger vi lærere?

Lærerne streiker- det har de fleste fått med seg.

De første ukene så det ut til å være helt ok for de  "på sidelinjen," men nå som skoleåret er i gang igjen, ble det en litt annen tone.

Lærerne er late.

Lærerne syter og klager.

Lærerne er dårlige forbilder. 

Lærerne har søren meg fri hele tiden, de må jobbe mer!

Lærerne er frekke nok til å ______  ( fyll inn nesten hva som helst.)

Skoleåret er altså i gang, og nå går streiken ut over alle andre. Barna går glipp av undervisning, og foreldre må finne andre løsninger enn skole, mens de selv er på jobb. Politikere er bekymret. Det er tusenvis av barn som nå har gått glipp av noen uker med skole, og det omtales som svært alvorlig.

Med så udugelige lærere som mange mener vi har i dag, så burde det ikke være noe problem at lærerne streiker.  Det trengs vel bare ett kompetent menneske pr. 28- 30 elever? 

Hvis foreldre organiserer seg, så kan en av de 30 barnas foreldre være hjemme hver dag. Ikke en fra hver familie altså, men èn voksen. Med rullering, så bør det gå helt fint.

Og skulle noen barn trenge litt ekstra støtte eller oppfølging, så løses det bare av seg selv. Alt løser seg bare. Og det er heller ikke behov for et lite avbrekk i løpet av dagen.

Det ser ut til at KS og mange andre (som ikke jobber som lærere,) vet hvordan lærerprofesjonen bør utøves. De vet også hvordan dagen bør organiseres, og hva den bør inneholde.

Da syns jeg det bare er rimelig at vi slipper til noen andre en stund. La de prøve seg med 30 barn noen dager nå mens lærerne streiker.

En høst for mange år siden sto jeg i et klasserommet med 28 fem-og seksåringer.  To måneder tok det før jeg fant ut at dette ikke gikk. Jeg følte jeg gikk på akkord med meg selv hver dag, og forsvant tilbake til min trygge havn som barnehagelærer i barnehagen.

Var det fordi jeg ikke satt nok på det 18 kvm store kontoret sammen med de 11 andre lærerne etter undervisningen var ferdig?

I arbeidsmiljølovens § 4-3 (1) heter det at "Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstagers integritet og verdighet ivaretas."

Opplever lærerne at KS`forslag innebærer tilrettelegging for at deres profesjonelle integritet ivaretas?

Når man ser hvilket utrolig engasjement lærerne har vist i den pågående streiken, så virker det ikke som om de opplever at arbeidsgiver har fulgt arbeidsmiljøloven på dette punktet. Det virker ikke som om det har blitt ivaretatt på flere år.

Lærerne, eller arbeidstagerne om du vil, sier nemlig at de ikke blir tatt på alvor når de forteller hvordan de best utfører sin profesjon.

Lærerne sier ikke nei til å jobbe 7,5 timer pr. dag.

De har allerede sagt ja til å jobbe 8,6 timer hver dag. Og det vil de gjerne fortsette med.

Hvorfor skal de ikke kunne gjøre det?

Astrid, som er lærer i Bodø, og Berit, som var lærer ved Valdres Vdg.skule, har begge to hatt en stor rolle i mitt liv. Jeg tenker på de hver uke, og henter stadig inspirasjon fra alt de lærte meg, og alt de viste meg at var mulig.

Disse to lærerne, de trengte jeg.

Jeg håper de streiker!

For, vi trenger lærere. Gode lærere som engasjerer seg og tar ansvar for å utøve profesjonen best mulig for sine elever og skolen som en helhet.

Vil du støtte elevene- så bør du støtte lærerne som streiker.


- Eivor

Bloggen kan du følge her

 

 

Kvinnene som erstattet kvinnene

Ja, mange kvinner har kommet seg ut av kjøkkenet og inn i arbeidslivet de siste tiårene.

Før var kvinnene ofte hjemme og gjorde husarbeid, stelte de eldre i familien og oppdro og gav omsorg til barna.

Mange av de kom seg bort derifra og ut i det som forhåpentligvis er en meningsfull og viktig jobb, både for seg selv og samfunnet. Og ja, de er utrolig viktige som forbilder og rollemodeller for nye generasjoner og dagens unge.


(Katti Anker Møller)

Men, hvem erstattet disse kvinnene?  

Når mange kvinner kom seg ut i arbeidslivet, så økte etterspørselen i mange yrker. Hva med de eldre? Når kvinnene ikke lenger er hjemme og tar vare på de, hvem skal gjøre det da? Hva med barna? Når kvinnene er på jobb hele dagen, hvor skal barna være da, hvem skal gi de det de trenger? Hvem har ansvaret for alt dette nå?

Jo, det er hovedsaklig andre kvinner.

Det er kvinner i jobb. Det er kvinner i lavtlønnede og såkalte omsorgsyrker på sykehjem, i eldreomsorgen og i hjemmetjenesten.

Og det er kvinner i barnehager, som selvfølgelig ikke bare har et omsorgsyrke, men som har en av de viktigste jobbene i samfunnet. Hvordan kan du endre en hel generasjons holdninger, verdier og grunnleggende menneskesyn? Du jobber med hvordan vi dannes, hvordan vi ser på hverandre, hvordan vi likestiller hverandre helt fra tidlig barneår. 

Disse yrkene, det er yrkene som er langt ned på rangstigen av hva samfunnet verdsetter som viktig i et lønnsperspektiv. 

Tidligere i uken kom det frem i en undersøkelse at barnehagelæreryrket er den høyskoleutdannelsen som er lavest lønnet. 



Samtidig går regjeringen bredt ut med sin nye kampanje "Verdensfinestestilling.no" hvor det blant annet skrives at;

Det er en jobb du blir stolt av, og der din innsats og kunnskap hver eneste dag får enorm betydning for andre.

Du får være med å påvirke kommende generasjoner. Derfor er arbeid med barn svært viktig, meningsfyllt og utfordrende.

Det er også lagt inn stort fokus på å "knuse mytene" om at det å jobbe i barnehage bare er lek og barnepass. Det gjør meg både trist og opprørt.  Finnes dette fortsatt, tenker jeg. Er det mange som fortsatt tror det? Da har vi et stort problem, ikke som kvinner, men som samfunn. Mener landets kunnskapsminister at dette fortsatt er en rådende oppfatning av hva barnehagen er? Ja, da må det jobbes aktivt. Ikke med å si at dette er verdens fineste stilling og rekruttere mennesker inn i yrket grunnet et enormt behov i sektoren,  men for å gjøre en forskjell slik at samfunnet verdsetter yrket som nettopp det.

Dette kommer ikke ved å få flere inn i yrket, dette kommer med å gi tydelige signaler på hvordan samfunnet verdsetter menneskene i disse yrkene. Og ja, det kommer desverre  hovedsakelig med økonomiske midler.

Når jeg er borte fra jobb, så må det settes inn en vikar for å signalisere at  yrket mitt- den jobben jeg gjør, den er så viktig at noen må erstatte meg så fort jeg er borte.

Det skjer ikke. Og dette er det ikke menn som har ansvaret for. Dette har vi alle ansvaret for.  

Det har i det siste vært utrolig mange debatter rundt barnehagesektoren- ikke en eneste av dem har handlet om lønn. 

Nei, vi har kjempet for å bli verdsatt som en profesjon, for å bli respektert for jobben vi gjør, og for å i det hele tatt bli hørt.


 I dag, på kvinnedagen, er det en gruppe som går ut og kjemper med et forkle på seg. Kjemper for retten til å velge å være hjemme og å bli verdsatt for det valget. Kjemper du for retten til det- ja, da må du kjempe for de som erstatter alle som ikke tar det valget også. Da må du kjempe for barnehagelæreren og for hjemmesykepleieren  i like stor grad.

Vi som jobber i barnehagen prøver ikke å være et godt kvinnelig eller et godt mannlig forbilde, vi streber for å være et godt forbilde uavhengig av kjønn.

Det kan vi gjøre fordi kvinner gjennom mange år har bragt oss dit i kampen. 

Mens kvinner i høyere stillinger kjemper for sin rett til likelønn, så glemmer de å kjempe for de som gjør jobben kvinnene før dem gjorde.

Du kan lett avfeie dette med at det er kvinner selv som velger omsorgsyrkene. Og ja, man kan velge yrket, men man velger ikke i hvilken grad yrket man kommer ut i er verdsatt og ansett som viktig i samfunnet.

Det er det vi som samfunn- både kvinner og  menn, som må kjempe for.

I det siste har jeg møtt flere som har spurt meg  "hvorfor jobber du bare i barnehagen?"  "Har du ikke større ambisjoner, du som er så flink?  Du bør jo komme deg oppover i samfunnet, bør du ikke bli politiker eller forsker?"

Fordi jeg er på toppen.



Jeg er sammen med den neste generasjonen. Jeg bidrar til at dagens barn skal utvikle et syn på menn og kvinner som likeverdige, for at de skal kunne velge det de vil uten å tenke på andre faktorer enn hva som en meningsfullt og viktig for dem. Jeg er med på å bygge opp likestilling via holdninger, moral, etikk og  ved å være en rollemodell helt fra begynnelsen av livet.

Når noen av de "viktigste i landet," politikere, ikke anerkjenner meg som viktig, så nekter jeg å tenke at det er fordi jeg er kvinne. Jeg tenker at det er fordi jeg er i et yrke som ikke har turt å stå frem som en profesjon. Og sånn sett så har vi selv vært med på å undergrave oss selv. Det viktigste vi kan gjøre, er å stå frem med kunnskap og  dermed synliggjøre vår verdi i samfunnet. Ikke på grunn av at vi er i kvinnedominerte yrker, men på grunn av at vi har erstattet kvinnene som tok kampen før oss. 

Vi har erstattet kvinnene som kom seg ut i arbeidslivet, og nå må vi si ifra at jobben de gjorde - jobben med den neste generasjon den er noe av det viktigste man kan ha for å fortsette et godt likestillingsarbeid.

Ikke lag et stort poeng ut av det, bare gjør det.

I år er jeg for første gang minoriteten på jobb. Jeg jobber sammen med 3 mannlige barnehagelærere. Er det annerledes? Nei, ikke så veldig. Er det vikig? Ja, veldig!

Samfunnet har skapt og skaper kulturen, og alt som kommer med den. Våre verdier og holdninger viser, definerer og viderefører essensielle karakteristikker av hva vi anser som maksulinitet og feminitet. Derfor er det viktig at også menn er  ansatt i barnehagen.

På årets karneval kledde jeg meg ut som en Turles. Jeg gjorde det fordi det var det jeg hadde mest lyst til å være.

Og det gjorde også min mannlige kollega som hadde kledd seg ut som Rapunzel.

Dette er noe av det som er viktig  for meg i jobben med å erstatte kvinnene som nå er i arbeidslivet. Å erstatte dem med både menn og kvinner, å erstatte dem med forbilder for den neste generasjonen som tydelig signaliserer at  "du kan gjøre hva du vil, gjør det hvis du har lyst- uavhengig av kjønn."

Når Trude Helen Hole i går skrev at kvinnedagen har gått ut på dato, så bør hun sjekke kalenderen og sin eget kommentarfelt.

Når barne- likestilling og inkluderingsminister Solveig Horne ikke går i 8.mars- tog, da har vi et problem.

For alt som er rett, alt som er feil- og alt som kreves for å gjøre noe i likestillingsarbeidet, så er vi likeverdig ansvarlige.

Ja, du også Solveig Horne.

Førstemann i mål

Carl. I. Hagen sammenlignet barnehagen med skobutikker og matbutikker for en drøy uke siden.  

Det har forsåvidt jeg også gjort tidligere, men i et litt annet perspektiv.  Der han mener at varen og kvaliteten er den samme uavhengig av hvem som eier butikken, så har jeg pekt på at hele konseptet faller sammen hvis ingen er i nær kontakt med brukeren. 100 stk i ledelsen - med strategier, mål og planer- har ingenting å si hvis det bare sitter én i kassa.

Det vil bli lang kø.

Noen blir sinna, mange roper om å "tilkalle en til i kassa," noen blir utålmodige og urolige i kroppen, noen mister motet og går, og noen venter pliktoppfyllende på sin tur.

Er det slik jeg må snakke for å bli forstått av politikerne?

Er man virkelig nødt til å dra på med så, beklager uttrykket, idiotiske metaforer for at de skal se viktigheten av bemanningen i barnehagen?

Den siste tiden har det vært sterkt fokus på behovet for kompetanseheving for lærere og barnehagelærer, samt  viktigheten av å benytte seg av ny og tilgjengelig forskning. 

 Selv er jeg kraftig bekymret for endel politikeres åpenbare mangel på kunnskaper om barn og nyere forskning.

Jeg tror, helt uironisk, at mange av de trenger en form for kompetanseheving.

Uttalelser som "Naturligvis er det barnehager som også i dag lar barn leke med tall, ord, rim og bokstaver,"  gjør meg litt bekymret for kunnskapen og kompetansen på hva som foregår i barnehagen.

Har dere lest Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver? Tror dere vi som jobber der bare surrer kunnskapsløse rundt uten mål og mening? Tror dere alt er "på liksom? 

Og, det som ser ut til å være det store spørsmålet om dagen; Hva er kvalitet i barnehagen?

Kunnskapsminister T. Røe Isaksen har uttalt at denne regjeringen vil bruke de fire neste årene på å satse tungt på kvalitet i barnehagene, og at det viktigste med å sikre kvalitet i barnehagen er å sikre at barnehagen har tilstrekkelig med barnehagelærere og ansatte med annen relevant kompetanse.

Dette er i tråd med hva nyere forskning på kvalitet i barnehagen har kommet frem til, for eksempel i Øie-utvalget`s "Barnets beste"-rapport.

I St.meld. nr. 41 (2008-2009) Kvalitet i barnehagen fremheves også betydningen av gruppestørrelser:

Så langt er vi enige.

Det ser ut til at utfordringene oppstår når det skal ned på kommunalt nivå, og at det bryter sammen når det til slutt kommer ned til oss som skal utøve profesjonen vår i barnehagen, hver dag- sammen med barna- for barna. 

Bergen kommune har for eksempel bestemt at alle barn skal kartlegges med Tras fra de er 2år, og bryter dermed med barnehagelærernes metodefrihet.

Oslo kommune har prosjekt Oslobarnehagen; styrket kvalitet og læringsarena.

I prosjekt Oslobarnehagen kan vi lese at; kunnskap om innhold og kvalitet i barnehagene er mangelfull, lokalt og nasjonalt og at  det er behov for flere og riktigere kvalitetsindikatorer.

Er det? Hvorfor har man mål om å styrke noe man har mangelfull kunnskap om? Skal dere lete helt til dere finner noe som passer dere?

Det finnes faktisk en hel del forskning på dette. 

Vet dere ikke at det finnes en rapport fra 2013 som har tatt for seg 39 referanser fordelt på 29 studier som behandler strukturell kvalitet, prosesskvalitet, innholdkvalitet og resultatkvalitet?

Der  har man gjennomgått skandinavisk forskning på kvalitet i barnehagen, og rapporten har tydelige konklusjoner samt mange indikasjoner på hva kvalitet i barnehagen er. Det pussige er at de stemmer overens med mange av politikernes egne dokumenter, både på nasjonalt og kommunalt nivå.

Samlet sett peker forskningen om kvalitet i skandinaviske barnehager på noen helt konkrete forhold som f.eks. viktigheten av fastlagte rammer for antall voksne pr.barn.

Tid er nøkkelordet for kvalitet, på alle områder. Både mer tid og overskudd til enkeltbarnet og de små gruppene man roper om at vi bør ha.

I samme rapport står det at hvordan man øker kvaliteten av barnehagen som læringsarena ikke er undersøkt i særlig stort omfang, hvilket er interessant når man ser i hvor stor grad det er fokus på dette  i Norge.

For likevel velger da noen politikere ut nettopp dette som mål, altså å styrke barnehagen som læringsarena- og å jobbe for å få inn flere læringsmål for barna.

 I Oslo har byrådet kommet med en bystyremelding hvor de ønsker å utarbeide et digitalt kartleggingsverktøy fra 3-årsalder. I tillegg ønskes det å ta initiativ til endringer i  barnehageloven slik at det blir mulig å sette opp tydelige mål for hva hva barna skal lære i barnehagen.

Ikke et ord om å rekruttere flere barnehagelærere, eller tiltak for å beholde de som er i yrket.  Ikke et ord om å øke ressurser til spesialpedagogisk hjelp for barn som har behov for det.  Ikke et ord om viktigheten av stabilitet og voksentetthet i lys av satsingen på kvalitet.

Det de har sørget for å få med i bystyremeldingen er at det  er avgjørende at den enkelte barnehageansatte, lærer ,pedagogiske leder eller rektor er villig til å gjøre det lille ekstra som enkelte ganger kreves for å sikre god og helhetlig oppfølging av et barn.

Byrådet i Oslo har allerede innført endel oslostandarder og skriver at "Slike standarder angir forpliktende føringer for hvordan innsatsen ovenfor et barn skal organiseres. På bakgrunn av  disse erfaringene vil byrådet vurdere flere forpliktende standarder."

Hvilke erfaringer? At standarder gir føringer?

Jeg tror mange politikere sliter litt med å ha oversikt over alle papirene.

Det kan jeg godt forstå, mange lærere og ansatte i barnehagen sliter med det samme om dagen.

Med for mange mål, for mange strategier, for mange standarder, for mange rapporter og for mange ord, så blir det til slutt vanskelig å ha helt oversikt.

Hvor ofte reflekterer dere rundt deres pedagogiske grunnsyn? Hva er egentlig deres syn på barn og barndom ?  Dere snakker om hva som er nyttig for samfunnet i et økonomisk perspektiv, om fremtiden.

Å finne ut hvor mye vi kan klare å lære barna- og å lære de det så raskt som mulig ser ut til å være en rådende diskurs blant mange politikere og innad i endel kommuner.

Hei, disse barna dere snakker om- de er samfunnet, de er fremtiden.

Jeg blir nærmest forbannet når jeg ser hvordan noen av dere hyller økonomer og NHO helt ukritisk på sosiale medier.

At store organisasjoner bruker penger og ressurser på bestemte tema, kan ha en stor påvirkningskraft på hva som faktisk skjer i barnehagene. Dette bør vi som jobber i barnehagen  bli mer klar over og ta stilling til. Slike diskursive strømninger vil nemlig nå oss, og barna.



Jeg ser for meg at det foregår ca. sånn her:  En politiker er på kurs, et foredrag eller et seminar og hører noe de syns er "spennende og interessant."  De tar det med seg tilbake og gjør rede for sine nye ideér for en gruppe andre politikere som helt ukritisk henger seg på den samme tanken.

Ofte er det besparelser inne i bildet, eller noe som kan føre til et konkret måltall, noe man kan vise til i etterkant.   

Forslaget blir vedtatt, og man glemmer å ta hensyn til all forskning som ikke støtter opp om det politikerne som var på kurs fant interessant og spennende. Det brukes penger og ressurser på å lage standarder og føringer, og det kommer ut som et ferdig dokument ned  til barnehagelæreren som ikke føler noe som helst eierskap til dokumentet og opplever mistillit til egen profesjon og kompetanse.

Hvem skal få definere kvalitet i barnehagen?  Skal barna få være med, slik de har lovfestet rett til? Skal de som jobber i barnehagen eller foreldrene få være med? Regjeringen? Den enkelte kommune?

Skal vi kanskje bare gå for definisjonen jeg fikk av en politiker her om dagen; Kvalitet kan være så mangt.


Jeg tror vi trenger en grundig gjennomgang av hvordan vi som samfunn ser på barnet. Hva ønsker vi for barna "våre"? 

Tenk på den ene voksne, den ene læreren eller omsorgspersonen du har møtt underveis i oppveksten som gav deg en spesiell følelse.

Den voksne i barnehagen som så deg, den læreren som tok seg ekstra tid til deg, den helsesøsteren som hjalp deg når du hadde det vanskelig, den du ikke kan tenke på uten å smile. Den du får litt vondt i hjertet av å huske - den du fortsatt kan kjenne på kroppen at var viktig for deg i din oppvekst. 

Den følelsen må alle som omgås barn søke etter å gi dagens barn og unge.

Vi kan ikke standarisere barndommen.

Inntil endel av politikerne har hevet sin kompetanse og reflektert litt rundt sitt grunnsyn på barn, stiller jeg meg mellom de og barna. Dere får ikke lov. Dere må stoppe opp nå.

Barnas drømmer, fremtid og muligheter ligger rett foran føttene deres. 

Trå varsomt. 

- Eivor

 http://www.udir.no/Upload/Rapporter/2013/Kunnskap%20om%20kvalitet%20i%20barnehager%20(2).pdf?epslanguage=no

Sannheten som havnet på baksiden av medaljen.

 For 30 år siden hadde vi et kjempeproblem; det var ikke nok barnehageplasser.

Kvinner deltok mer og mer i arbeidslivet, og vi så den økonomiske samfunnsgevinsten av dette. Det lønnet seg rett og slett at flere var i arbeid, og det var derfor problematisk at vi ikke hadde et tilbud til barna deres. Mellom 1980 og 1990 fikk vi økt antallet barnehageplasser med 60 000, men det var langt ifra nok. Vi  satte derfor i gang et prøveprosjekt på 80- og tidlig 90-tallet hvor de eldste i barnehagen kunne gå på skole istedenfor barnehagen.

Det ble presisert at dette ikke var et forsøk for senket skolestart, men å utvikle et samarbeid mellom barnehage og skole og vurdere innholdet i tilbudet det siste året før barna begynte på skole.


Vi sa ikke dette så høyt, men en av hensiktene var selvfølgelig å frigjøre mange plasser ved å ta de eldste barna ut av barnehagen og å kutte litt kostnader rundt dette årskullet ved å åpne for 28 barn istedenfor 18 pr. pedagogisk leder.

Selv om man ikke kunne se hvilken langtidseffekt tidlig skolestart ville ha, så viste evalueringen av forsøket med seksåringene at tidlig skolestart hadde hatt en positiv effekt på deres atferd, at de var mer vant til skolen og og var praktisk dyktigere.

Siden 22 600 seksåringer allerede var en del av skolen i 1994, var det lett å fremme et forslag om obligatorisk skolestart for seksåringene. Reform 97 ble iverksatt fra skoleåret 1997-98 med læreplanverket L-97.

Når vi vedtok dette, sa vi samtidig at vi økte lærer-tettheten ved at vi lovfestet at klasser med mer enn 18 elever fikk 2 pedagoger. Egentlig gjorde vi ingenting annet enn å viderføre det barna hadde hatt krav på i barnehagen, og fjernet i tillegg den ene ekstra voksne de var vant med der.

Alt i alt så kuttet vi voksen-tettheten for seksåringene, men presenterte det som om vi  økte lærer-tettheten.


En ting vi gjorde bra ,var at vi inngikk et kompromiss som innebar at det første året for seksåringene skulle være et førskoleår som i høy grad var preget av barnehagens pedagogikk.

Mange nye barnehageplasser, mange fler ut i arbeidslivet, og en barnehagelov som plutselig også kunne brukes med økonomiske motiver. Over og under 3 år bydde tidligere ikke på store utfordringer å forstå, men nå så heldigvis mange at dette kunne tolkes..

Denne loven har pedagogiske ledere i barnehage spurt oss om vi kan endre eller presisere i snart 20 år, men det har vi fortsatt ikke gjort. Vi sier at det er for å gi barnehageeier mer lokal handlefrihet og å kunne tilpasse tilbudet etter det som passer dem, og har også funnet en hel del forskning som underbygger det positive ved dette. Den andre forskningen, som sier at større barnegrupper pr. voksen- både i skole og barnehage ikke er fint, den har vi ikke brydd oss noe særlig om. 

I 2003 syns vi det hele gikk så fint med seksåringene i skolen at vi opphevet loven om de skulle ha to pedagoger hvis det var mer enn 18 elever.

Samme året fikk kommunene plikt til å skaffe tilstrekkelig antall barnehageplasser .

Dette sa vi også at handlet om lokal handlefrihet, men vi håpet på at dette kunne føre til reduserte utgifter. Istedenfor et maksantall på barn i en klasse sa vi nå at det skulle være " pedagogisk og sikkerhetsmessig forsvarlig størrelse."  Samme året startet vi også på det som i 2006 erstattet Reform-97, altså Kunnskapsløftet.  


Vi plasserte også barnehagen under Kunnskapsdepartemenet og gjorde den til den første, frivillige delen av utdanningssystememet. Vi begynte å kjenne på viktigheten av å vise til noe, til å måle noe- slik at vi kunne bruke statistikker og kartleggingstall som grunnlag for våre avgjørelser videre. En avgjørende faktor her var å finne ut hva barna kan- nærmere bestemt hvilke ferdigheter enkeltbarnet innehar i fag som er viktige for å lykkes i yrker som vi i dag mangler nok kompetente mennesker i.

Kunnskapsløftet kom såpass lenge etter at vi hadde sagt 1.klasse skulle være tilnærmet likt barnehagen, at vi nå kunne begynne å gjøre litt om på dette. Lese- og skriveopplæring ble vektlagt, og undervisningen krevde mye stillesitting. Det ble innført et timeantall på 931 timer norsk og 560 timer matematikk for seksåringene. I årene etter Kunnskapsløftet fikk vi stadig tilbakemeldinger fra lærerene om at 1.klasse ble brukt altfor mye på å disiplinere elevene. Seksåringene kunne ikke det de burde kunne for å få det læringsutbyttet som var ønsket. 

Det ble meldt om at mange seksåringer hadde store problemer med å konsentrere seg- de fulgte ikke beskjeder, sølte mat på pulten sin, var urolige i timen, rakk ikke opp hånden og klarte ikke kle på seg utetøyet.

Noen turte til og med ikke å gå på do alene!  

Heldigvis begynte samfunnet også å tilegne seg mer kunnskap om sykdommer og diagnoser hvor mange av disse vanskene passet godt inn i symptom-oversikten. Sånn kunne vi luke ut mange av barna fra det "normale" læringsløpet, og slippe å ta på oss noe skyld for at mange barn ikke fikk optimalt læringsutbytte.

Ved å delta i PISA-undersøkelser kunne foreldre og samfunnet generelt få informasjon om hva barna og skolesystemet vårt ikke mestret. Det manglet stadig barnehageplasser, noe man fra 2007 hadde individuell rett på. Vi måtte løse dette, og la en langsiktig plan.


I 2008 foreslo Fordelingsutvalget at vi kunne innføre et gratistilbud som skulle være obligatorisk for femåringer. Nå som det har gått litt lenger tid, så kan vi prøve å få gjennomført dette ordentlig.

Måten vi lurte foreldre på til å tro at barna deres var heldige da de fikk en ekstra lærer i 1997, gikk veldig fint.

At noen av lærerene nå roper om at klassene deres er for store, at 30 seksåringer er for mye - avfeier vi med at de ikke har nok kompetanse. 

2013:  

  -Norske barn scorer dårligere i PISA-undersøkelsen. 

- NHO vil ha obligatorisk barnehage for alle femåringer, noe som i praksis betyr skolestart mellom 4 1/2 og 5 1/2 år for norske barn.

- Barnehagene har allerede fått nye dokumenter som tar for seg overgangen til skole, og det er i ferd med å implementeres kartleggingsverktøy og arbeidsmetoder som ligner veldig på skole.

 -Det er nesten umulig å la barn gå fra småbarnsavdeling til storebarnsavdeling i barnehagen på noe annet grunnlag enn økonomi.

- Det er fortsatt ikke nok barnehageplasser, og det mangler over 4000 barnehagelærere.

 -Antallet og andelen av barn med psykiske vansker er skremmende høy, og har økt de siste tiårene. Vi setter ikke dette i sammenheng med skolen eller presset på ferdigheter fra ung alder, men sier at  det skyldes mangel på kunnskap og endrede familieforhold. Vi gir ingen uttrykk for at vi har spilt en stor rolle her. 

-Seksåringene går i klasser som fylles opp helt til lærerne sykemelder seg eller finner et annet yrke. 

- 1. og 2. klasse  har kartleggingsprøver i norsk og regning hver vår. De gjennomgår en 60 minutters prøve hvor de bl.a skal " samle, sortere, notere, illustrere data med tellestreker, tabeller og søylediagram og samtale om prosessen og hva illustrasjonene forteller om datamaterialet," og "samtale  om begrepene dialekt, bokmål og nynorsk."

Skolepolitiker Stefan Hegglund vil ha obligatorisk testing  og nivådeling allerede fra innskriving i skolen.


2014:

Vi vet hvilken kompetanse fremtiden trenger, og vi vet hva slags læring som fremmer slik type kompetanse. Vi mangler fortsatt haugevis av barnehageplasser, og å få femåringene inn i skolen ville løst dette. Da kunne vi også få full dekning av barnehagelærere. Ved å kjøre hardt på kartlegging og testing av barn, vil folk få tydelige resultater og mål for barna.

Vi fokuserer ikke så mye på hva dette kan gjøre med barna, og er ikke interessert i å se så mye på det faktum at vi former barn inn i samfunnet uten å ta særlige hensyn til hva barna selv gir uttrykk for at er viktig for dem.

Vi fokuserer ikke på barns interesse- eller kompetanse innenfor noe vi ikke anser som viktig i dagens og framtidens samfunn.

Barnehagene oppfordres allerede til å lære femåringene det som tidligere ble forventet av syvåringene og etterhvert seksåringene, så vi er egentlig på god vei til å endre systemet litt til.

Som det står i Stortingsmelding 20;( På rett vei, 2012-2013)

"Utdanningssystemet skal gjenspeile det samfunnet vi ønsker oss."

Håper ingen stiller spørsmålstegn ved hvem vi er.

Bør vi gå for samme løsning som sist?  Femåringene inn i skolen? 

Mvh. Regjeringen og andre som tar beslutninger  og gir råd uten å høre med de det gjelder først (barn og ansatte i det norske utdanningssystemet.)

 

Jeg regner med det skinner ganske klart igjennom at jeg mener femåringene ikke bør inn i skolen.

Ja, jeg har også forskning, statistikker og rapporter, men jeg venter med de helt til dere begynner å fortelle meg hvorfor jeg tar feil.

Jeg har snakket med nok foreldre som er bekymret for seksåringen sin i skolen, og vært på nok møter hvor jeg har blitt presentert mål for 1.klassen som jeg syns er helt i strid med hva samfunnet bør kreve av de. At det stilles så høye krav til konsentrasjon og læring -samtidig som de som ikke mestrer det som blir forventet blir kalt rastløse, lite lærevillige og urolige- det blir jeg skikkelig sur av.  Kanskje ikke rart at så mange faller av i tidlig alder, eller blir satt i båsen for de med psykiske lidelser i ung alder. 

 Hvorfor fikk jeg lov til å leke, mens dagens barn må sitte stille? Hvor gøy er det egentlig å lære seg ting du ikke er interessert i- med metoder som ikke fungerer for deg?

 "Jeg er helt sikker på at de hadde syntes det var kjempemorsomt " Christian Tybring-Gjedde, Oslo Frp, om å få inn femåringene i skolen. 

 Før jul fikk jeg en sms jeg syns var litt merkelig, og det viste seg at det var et barn (som nå går på skolen) som hadde sendt den selv -ved å finne frem på morens tlf. Jeg snakket med både moren og barnet på tlf, og vi kom frem til at skolen er jo greit det, han lærte masse der osv.

Men barnet sa selv at han savnet å leke, og det var derfor han hadde sendt meldingen. Vi ble enige om å sees etter jul , og at han skulle si ifra igjen hvis det var noe han tenkte på som ikke var helt greit., samt at han kunne besøke barnehagen når han vil. Dette sto i meldingen:

"HEI EIVOR.Jeg tror X byner i barnehagen igjen i JANUAR. Går helt ok på skole men er mest regning og sånn. Er det greit? Han vil det altså."

Jeg syns vi skal høre mer på seksåringen enn på NHO denne gangen. 

-Eivor 

 

"Hold kjeft satans kjerring- håper du får en fin tid i helvete!"

 

 Denne høsten heiv jeg meg ut i samfunnsdebatten i det offentlige rom. 

  Jeg har skrevet om barndom på godt og vondt, bekymringsmeldinger til barnevernet, "uheldige" formuleringer og beslutninger i offentlig sektor, politiske vedtak og kjærlighet til barn- og profesjonen min. Felles for mine saker er at de på et eller annet vis er forankret i barnehagepolitikk og samfunnsøkonomi.



"Syns  forøvrig det  burde holde nå med å stadig fremheve en person som virker helt kort oppi hue og som helt klart må være en mentalpasient" 

 

- Det er viktigere enn noengang at barnehagelærere står fram som politiske aktører, ble det sagt på Utdanningsforbundets konferanse nå i November.

 Og jeg er enig i det. Vi må tørre å stå frem, og vi må bidra til å gi offentligheten et bedre bilde av virkeligheten. En fri demokratisk debatt er best når fagfolk kan uttale seg fritt, det er de som kjenner hverdagen i sin sektor best. Det er liten verdi og troverdighet i  uttalelser om hverdagen for beboere og ansatte på norske sykehjem fra en politiker som aldri har vært innenfor dørene på et sykehjem. Vi  trenger fagfolk i debatten.

 

"Legg ut navnet på barnehagen hun jobber i, så brenner vi hele dritten"

 

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått  poengtert hvor viktig det er å uttale seg som privatperson for å unngå lojalitetskonflikt med arbeidsgiver. Og det har jeg gjort. Det er ingen hemmelighet at lojalitetskortet er det første som trekkes frem og heves høyt hver gang en ansatt uttaler seg i det offentlige rom om egen sektor. Selv om du tar for deg dokumenter og tall som allerede er tilgjengelig for offentligheten, så vil alltid noen bli overrasket eller undergrave viktigheten av informasjonen du synliggjør. Og som privatperson kan du da ikke vente å få støtte fra "dine egne."  De fleste vil helst holde seg unna. Altfor mange tilpasser seg og forveksler lojalitet med lydighet. 

"Du har et ondt svart hjerte. INGEN barn burde være sammen med sånne som deg."

 

Slik jeg opplever det, så handler ikke lojalitet lenger om et gjensidig forhold i arbeidslivet. Det handler heller ikke om å være lojal ovenfor beslutninger tatt med hensyn til det beste for fellesskapet på en arbeidsplass. Det handler om å holde kjeft. Jeg får stadig vekk beskjed om å ikke si eller skrive om saker, for å unngå frustrasjon. Engasjement kan altså lett byttes ut med ordet frustrasjon, og vips så er terskelen for å ta opp saker i det offentlig rom litt høyere. 

 

"En jævla hore er du, hvordan i helvete våger du? Ditt dumme bloggetryne."

 

Det finnes mange artikler og bøker om hvordan du bør ordlegge deg, forberede deg og hvilke analysemetoder du bør bruke for å ytre deg i det offentlige rom, hovedsaklig i sosiale medier. Det finnes også noen tips om netthat, bl.a.fra politiet. 

Jeg angrer absolutt ikke på at jeg har hevet meg ut i den frie demokratiske debatten, men jeg angrer på at jeg ikke har gitt dere hele bildet. Debatten har fremstått som saklig, med kritiske og konstruktive tilbakemeldinger. Det er virkelig ikke hele sannheten. Når du ytrer deg som privatperson via sosiale medier, er det du selv som modererer kommentarer. Etter anbefalinger fra politiet tidlig i høst så har jeg ignorert, men registrert hundrevis av kommentarer som ikke handler om saken, men om meg. Dere vil f.eks. brenne ned huset mitt, drepe barna mine (til tross for at jeg ikke har noen,) tvangsinnlegge meg på psykiatrisk avdeling, få meg registrert som uskikket til å jobbe med barn, kappe av meg armene, stikke ut øynene mine og voldta meg. 

 

"She`s a plastic girl in a plastic world-- ohh fantastic"


Dette er ikke noe nytt, men jeg er lei for at jeg har bidratt til å pynte på virkeligheten av samfunnsdebatten i det offentlige rom.  Jeg har kanskje latt dere tro at så lenge man skriver om noe saklig og viktig, så er responsen i samsvar med det.

Alle som jobber med barn vet at vi stadig vekk minner dem på hvor viktig det er å si nei hvis noen gjør noe du ikke liker. Hjelper det ikke å si nei, så må du finne en voksen som kan hjelpe deg. Og barn er supergode på dette- de vet at det ikke er ok å si at noen er dumme, stygge, slemme o.l.

Når slutter vi med dette? Når begynner voksne igjen å oppføre seg som et barn med et verbalt uttrykk alle hadde reagert på? Det hjelper ikke å finne en voksen nå, det er du som er den voksne.


"Dø, jævla stygge kjerring. Bare dø. Heng deg a! "


I løpet av mine ti år som ansatt i offentlig sektor har jeg utallige ganger blir bedt om å brette opp ermene og være positiv. tilpasse meg, ta i et tak og strekke meg litt lenger. Helst skal jeg brette opp ermene og taklegge et helt hus på en time, sammen med 50 barn. Det er fint om jeg kartlegger, observerer og registrerer språket til barna i samme slengen.  Det er denne sammenligningen og  frustrasjonen som er grunnmuren i mitt engasjement. Det er dette jeg har prøvd å synliggjøre. Og fra og med i dag så får dere hele bildet. Jeg kommer til å la alt av kommentarer slippe igjennom. Her er det du må forholde deg til. Du må være forberedt, og du må tåle det. Ikke forvent støtte fra "dine egne."

 

"Sjefene dine bør anmelde deg til politiet. Du havner i fengsel. Det du har skrevet her er så sykt at du umiddelbart bør si opp jobben din."

 

Det verste som kan skje meg, er absolutt ikke å bli kalt syk, illojal eller vrang. Det verste som skjer meg er å se andre mennesker, særlig barn, som har det vondt. Hjertet mitt blir urolig, og jeg får en intens trang til å hjelpe og gi omsorg. At noen mener jeg ikke bør omgås barn er helt ok, jeg tåler det. 

 

" Tøs er du."

 

Hvorfor fortsette å delta i den frie demokratiske debatten i det offentlige rom når man må tåle så mye? Jo fordi sannheten er at det ikke er andre alternativer. Skjorteermene er brettet opp så mange ganger at det ikke er stoff igjen. Eneste mulighet til å påvirke og belyse temaer som er viktige for meg, er via dere lesere. 


" Noen som veit hvor hun bor? Vi finner a og gir a en omgang hu seint vil glemme. Større drittkjerring skal du leite lenge etter."

 

Hvilke deler av dette innlegget festet seg best? Tviler på at det var min utgreeing om lojalitet. 

 

"Hold kjeft satans kjerring- håper du får en fin tid i helvete!"

 

Ja  til en debatt hvor hele bildet  av det å ytre seg i det offentlige rom er synlig!

Du legger hendene med de oppbrettede ermene på hoggestabben, klare til hoggs for alle.

Vær forberedt. 

 

-  Eivor

 

  Utdrag fra kommentarer på tidligere innlegg er i denne fonten

 

 

Politisk plattform / Pedagogens plattform

I kveld la  Høyre og Frp frem sin nye politiske plattform. Den inneholdt 8 satsingsområder, og barnehagesektoren var ikke et av dem.

 I den helhetlige utgaven av "Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet" har de ofret FIRE setninger til barnehage.  De har i tillegg kommet opp med endel punkter for hvilke planer de har for barnehagesektoren. 

 

Dette ønsker de å gjøre:    (med en pedagogs kommentarer i parentes.)

* Løfte kvaliteten i barnehagen.

( Vil det ikke være en ide å utarbeide de felles nasjonale indikatorene for kvalitet før man setter i gang med å løfte kvaliteten?   Hva kvalitet i barnehagen er har vi hatt mange runder på før, og det vil alltid være subjektivt. Hvem skal  si noe om hva kvalitet i barnehage er? Barn, foreldre og barnehageansatte MÅ tas med i utarbeidelsen av disse indikatorene hvis de skal ha noen verdi. ) 


* Styrke etter- og videreutdanningen slik at flere ansatte får barnehagefaglig kompetanse.

( Er det slik at førskolelærere/barnehagelærere ikke har nok kompetanse? Å styrke etter- og videreutdanning vil jo rette seg mot de som allerede har en utdannelse, i dette tilfellet barnehagelærere/førskolelærere. Hvis  det er slik at det er de uten barnehagefaglig kompetanse de her sikter til, så er i såfall  dette punktet også overflødig , da det inneholder og resulterer i nøyaktig det samme som neste punkt. Eller er det slik at dere ønsker å heve  kompetansen gjennom ulike kurs og seminarer for barnehageansatte generelt? Bestem dere.)


* Utdanne flere pedagoger.

( Her burde dere kanskje se litt mer på hva som har skjedd med alle de tusen pedagogene som har forsvunnet fra barnehagen. Hvorfor forsvinner de? Blir de nye vi utdanner værende lenger i yrket? Jeg tror man hadde gjort lurt i å fokusere mer på å bevare de førskolelærerne som allerede er  yrkesaktive i barnehagen.) 


* Innføre uavhengig tilsyn med barnehagene 

( Ja, enig! Å bedrive tilsyn med egen virksomhet er ingen god løsning.)


* Sikre likebehandling av alle barnehager, forenkle finansieringsordningen, samt likestille regnskapsforskriftene for offentlige og private barnehager.

(Likebehandling av alle barnehager burde være en selvfølge, men dette er vanskelig med tanke på at de andre rammene rundt virksomheten ofte ikke er lik i offentlige og private barnehagen. Men kjør på, det er lov å prøve seg!) 


* Gjøre mest mulig informasjon om barnehagene åpent tilgjengelig og utarbeide en felles nasjonal indikator for kvalitet.

( Hva med å gjøre ALL informasjon tilgjengelig for foreldrene? Felles nasjonal indikator for kvalitet ,se min kommentar til punkt 1. Jeg blir litt dårlig av å tenke på hvor mange møter og hvor mye penger som kommer til å slukes i arbeidet med  dette. Er det det vi trenger i barnehagesektoren?)


* Arbeide for økt fleksibilitet i barnehageopptaket.

( Dette vil nok forenkle hverdagen til noen foreldre, og gjøre at de kan komme seg raskere tilbake på jobb. Det er bra. I barnehagen vil det føre til en mye lenger periode med barn på tilvenning, og mer ustabile barnegrupper. Når vi har tilvenning av barn er det andre ting i planene som må vike. 2 opptak holder.)


* Innføre en bemanningsnorm innen 2020.

( Det svakeste punktet av alle i denne plattformen. Det tok 2mnd å si opp avtalen om bemanningsnorm i "min kommune," men vil ta 7 år å innføre.. Den går jeg ikke på!  Og vi blir allikevel ikke noe bedre stilt enn tidligere, da dette bare er en norm. En norm fører bare til løsninger og formuleringer de ansatte i barnehagen  kjenner altfor godt til fra før ; " hos oss praktiserer vi det slik at...," normen gir oss en pekepinn, men vi har valgt å ..." 

Vi trenger en LOV. Hvor mange voksne skal være sammen med hvor mange barn? Og NÅR er et barn 3 år?  Det siste spørsmålet der stilte jeg fylkesmannen i desember 2012, og han har fortsatt ikke svart på henvendelsen. Det er ikke vanskelig å finne ut når et barn fyller 3 år, men det er vanskelig å finne ut hvor man skal hente pengene fra til å dekke opp for  den pedagogiske bemanningen barna da har krav på. Dette er et punkt alle i barnehagesektoren berøres av, og jeg har tilgode å møte en ansatt som mener vi kan kutte ned på personalet. 

 

 

* Gi nødvendig hjelp til barn som har svake språkferdigheter og stille krav om norskferdigheter for barnehageansatte.

( Nok et svakt punkt i den politiske platformen. Disse tiltakene  er allerede nedfelt i forpliktende lovverk for barnehagesektoren, og er overflødig slik de fremstilles her.)


* Gi barnehager som oppfyller kommunens krav til godkjenning bedre mulighet til å etablere seg

(Mange kommuner er allerede godt i gang med barnehageutbyggingen, og jeg  forstår ikke helt hvor de vil med dette punktet. Er det private barnehageeiere og utbyggere de her frir til? Barnehager som oppfyller kommunens krav til godkjenning har jo allerede mulighet til å etablere seg. Hvordan skal dette bli bedre, er det her snakk om penger? Jeg vil anta det. )

 

 Er det dette barnehagesektoren trenger?

 

- Eivor  

 

Les hele plattformen her http://www.hoyre.no/filestore/Filer/Politikkdokumenter/plattform.pdf

Giftige løgner

 

Denne høsten skulle jeg ha mer fri, engasjere meg mindre, og prøve å være mer positiv til beslutninger tatt av andre enn meg selv. Jeg skulle slutte å bruke masse tid på ting som ikke angår meg i privatlivet, jeg har jo ikke barn engang! Men det gikk heldigvis ikke så bra.

Jobber man i barnehage må man være interessert i å gi barna en best mulig start på livet og tørre å være "barnas stemme."  Hvis ikke, bør man kanskje jobbe et annet sted. Aldri har flere barn gått i barnehage, og aldri har de hatt lengre dager der.

Som pedagogisk leder i en kommunal barnehage er det et begrep jeg begynner å bli mer og mer lei av å høre. Lei av fordi det brukes feil. Lei av fordi det brukes som et positivt ladet begrep, når det i praksis ikke vil medføre mye positivt for noe annet enn budsjettene til de ulike bydeler/kommuner.

"Effektiviseres." 

Det høres positivt ut, ikke sant? Å være effektiv er jo bra, og da må det vel være positivt at vi skal effektiviseres? Det har i en årrekke blitt drevet rovdrift på barnehageansatte, spesielt på de som er pedagogiske ledere. Det foreligger en kultur innad i mange barnehager hvor det ikke er akseptert å si "nei." Det er alltid noen over som allerede har sagt  "ja." Hvor mange ganger har man ikke blitt bedt om å strekke seg litt lenger?   Og hvor mange ganger har man ikke blitt presentert for en ny utfordring, eller en "spennede" omorganisering? For, det er slik det formuleres. Utfordringer har vi nå,  vi har aldri problemer. Og vi skal være løsningsorienterte, aldri kritiske.

Nå skal man som som sagt, spesielt på skoler og i barnehager, effektiviseres.  I en slik prosess er det viktig å være løsningsorientert og å ta det hele som en utfordring, og som leder er det også ekstremt viktig å være positiv for å ikke skape for mye skepsis blant de ansatte.  Det er der de mister meg.

Hvis ingen før meg i rekken har sagt nei, så er det på tide at noen gjør det. Men det er stort sett for seint, og prosessen er allerede igang.  Det hele hadde vært litt mindre usmakelig hvis det ikke var basert på løgn. I beste fall kan man kalle det uheldige og brukervennlige formuleringer.  For oss som jobber i barnehagen er det nemlig ikke slik at vi effektiviseres, vi rasjonaliseres. En rasjonalisering medfører desverre ikke noen form for effektivisering, da det eneste som skjer er at færre mennesker må gjøre den eksakt samme jobben som tidligere, og i mange tilfeller litt mer enn før.

Følgende beskriver i korthet hva som ligger i begrepene sett ut ifra normalt norsk språk i perspektiv av en virksomhet:

 

Effektivisering Endring av arbeid eller prosess som medfører forenkling og redusert tids- og ressursforbruk for oppnåelse av samme forventede resultat.
Rasjonalisering Reduksjon av rammevilkår og ressurstilgjengelighet uten å endre arbeidsmengde og forventet resultat av et arbeid eller en prosess.

                                                                                                                                                                         (Lasse Wikmark)

 

Et kjapt søk på Oslo kommune`s egne nettsider gir 119 treff på effektiviseres og 385 på effektivisere.   Til sammenligning får man bare 5 treff på rasjonaliseres.  Tenk litt på den.

Ganske merkelig med tanke på hvor mange steder det kuttes, hvor mye som skal spares inn, og hvor mange barnehageansatte som uttrykker at de ikke lenger "strekker til" i jobben sin.Landets barnehager blir større og større, samtidig som jeg aldri har møtt en barnehageansatt eller forsker som med hånda på hjertet kan si at småbarn trives best i og har godt utbytte av  enorme barnegrupper. Barnehageansatte trives heller ikke best eller får vært mest tilstede for barna  når lederen deres er borte. Og det er her effektiviseringen merkes best. Pedagogiske ledere og styrere  blir sendt på flere og flere kurs/møter, pålagt mer merkantilt arbeid, samtidig som de fortsatt forventes å bruke sin tre- eller femårige høyskoleutdannelse til å "ta i et tak på kjøkkenet." Jeg har jobbet i barnehage i 10 år, og har aldri hatt mindre tid sammen med barna enn jeg har nå som vi effektiviseres. Nå brukes mange barnehageansatte til å bestille hygieneartikler/mat/kontorrekvisita,godkjenne regninger, sortere/veie søppel, reparere/reklamere på leker, pakke ut leveringer og gå over pakksedler. Imens er den pedagogiske lederen på et eller annet møte for å bli en tydeligere leder, samarbeide bedre på tvers for å spare inn på vikarbudsjetter, og å bruke tiden sin bedre. Tviler på at denne effektiviseringen oppleves som noe positivt for barna og deres foreldre .Om noen uker kommer det en tekniker for å oppgradere alle de tekniske hjelpemidlene der jeg jobber. Vi skal få Windows-10 istedenfor Windows-7. Det er å effektivisere, til tross for at vi er i 2013. Alt det andre jeg har blitt presentert for i det siste, er å rasjonalisere.

Samtidig går bydeler og kommuner ut med flotte hovedmål som f.eks " Vi skal ha høy kvalitet og styrke barnehagen som læringsarena."  Noen må begynne å si det som det er ;

Vi  Effektiviseres / Rasjonaliseres.

For en politiker er det lett å stå og si at " det er gammeldags å tro at antall voksne henger sammen med kvalitet i barnehagen." (Evig takknemlig for det utsagnet fra byråd Torger Ødegaard.) Videre kan man på styrermøte sitte og si at "dette får de til, det er jo bare for en voksne å ta med 2 barn om gangen og sortere søppelet før de går til resirkulasjons-stasjonen," eller  " ja, en voksen kan jo bare ta med noen barn og bake brød til alle avdelinger på morgenen, så skal vi nok klare oss fint uten en på kjøkkenet.." 

Høres lett ut. 

 Glemt er alle barna som er igjen. Det er da stort sett EN voksen igjen på de 16 andre barna. Pedagogisk leder holder på med effektivisering på et møte, eller skriver en rapport av noe slag. Kanskje sitter vedkommende i en arbeidsgruppe for hvordan man skal få et bedre språkmiljø i barnehagen og kartlegge ferdighetene til barna. Alle barna som trenger en voksen er satt på sidelinja. De står i kø om den voksnes oppmerksomhet. Det hjelper ikke om det jobber 100 stk i ledelsen av en butikk, hvis det bare er 1 som sitter i kassa. Det vil bli kø, noen vil bli misfornøyde, noen vil gi opp og gå, noen blir sinte, og med noen få går det helt fint. Kanskje en drøy sammenligning, men det er litt slik det oppleves å jobbe i en kommunal barnehage om dagen. Det er umulig å heve kvaliteten samtidig som man rasjonaliserer på en slik arbeidsplass.

Barna spør meg hver dag "hvor skal du nå?" "har du vært på møte?" "kommer du tilbake etter du har vært der?" Det siste året har jeg begynt å si ting som "ja, jeg må på et møte, men jeg ville aller helst havært sammen med dere,"  og "ja, jeg prøver å komme innom etterpå ." 

 

Det er nitrist.

Og jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. Min tolkning av effektivisering/heve kvaliteten er allerede blitt omtalt som "vrang," og  består av at jeg går på minst mulig møter, deltar i minst mulig omorganiserings-prosesser, stiller ikke opp på kurs jeg allerede har vært på 2 ganger, og kommer ikke til å ta i bruk et eneste nytt kartleggingsverktøy. Alle som jobber i barnehage vet jo at det aldri blir satt inn vikar når de voksne  forsvinner på slike type møter/kurs,med mindre det er BEHOV. Behovet er det dog ikke de ansatte i barnehagen, og aller minst barna, som får lov til å vurdere.Det eneste jeg  har sett fungere for å gi barna en bedre hverdag og å heve kvaliteten i barnehagen, er press og krav fra foreldre. Så ja, dette er egentlig en slags bønn til foreldre med barn i barnehage. Ikke still kravene til de som allerede er på jobb, de har aldri tatt en avgjørelsen om å være færre voksne pr. barn. Still kravene og spørsmålene  til ledelse/bydel/kommune/byråd/politikere.

I dag spurte et av barna meg "kan man bli så høy at man rekker helt opp til månen?"  "Nei, det kan man ikke," svarte jeg mens jeg sto og hurtigleste en møteinnkallelse. "Hva med opp til 2.etasje da?"spurte barnet videre. "Ikke så høy, men nesten" svarte jeg før jeg hastet avgårde til møtet.  Det jeg tenkte mest på på møtet, var hvor udugelig jeg akkurat hadde vært i møtet med dette barnet. Hva fikk meg til å bare gå videre? Hvorfor tenkte jeg at jeg ikke hadde tid til å undre meg sammen med barnet?  Mest av alt ville jeg gå tilbake til barnet for å undersøke om man kan bli så høy at man rekker opp til 2.etasje. Men øyeblikket var borte, og jeg var opptatt med å diskutere omorganisering.

 

Det er straks valg. Og som førskolelærer Line Iren Bye så treffende sa noe om i går, så er det flere hundretusener i dette landet som daglig går  i dress.

Husk at 286 000 av de går i parkdress. 

 

-Eivor

hits