desember 2013

Feite Barbiedukker og Actionfigurer med KOLS.

 40 000 mennesker har den siste uken sagt "JA, vi trenger en plus-size Barbie-dukke" på siden til http://plus-size-modeling.com/.  Argumentene hagler i begge retninger, og 99% av de dreier seg om kropp.

 Hva er " normalt" ?

Det er farlig å være overvektig! En slik dukke vil oppmuntre til en livsstil som ender i fedme- et stort helseproblem.

Gi barna en realistisk dukke, så forventningene og presset ikke er så stort på å være slank. 

Jeg vil barna skal bli mer vant til å se tykke mennesker, slik at det blir lettere for overvektige å gå på stranda uten å bli uglesett.

((Facebook / Plus-Size-Modeling.com)

Og slik får de surre videre, uten at noen av de virker å  innse hvor problemet ligger. Det er ikke Barbiedukken som er det dårlige forbildet for barnet ditt, det er DU. Det er vi. 

Mødre er vanligvis rollemodell nr.1 for døtre, og det hjelper ikke med en feit Barbiedukke hvis mor selv er på slankekur. Kom igjen, hvor mange er det ikke der ute som ikke har vist seg i bikini på årevis? Som er på sin ørtende slankekur, og åpenlyst klager over kroppen sin foran egne barn. Lettvint å skylde på Barbie for å ha  problemer med kroppen. Men det er jo dere-vi-kvinner, damer, døtre, mødre og tenåringsjenter som sliter med kroppen vår. 

Vi trenger i k k e  en feit dukke for å gi barna mer realistiske forventninger, være mer åpne til mennesker rundt de, eller å forebygge fordommer. 

Vi trenger kvinner som ikke er så sjukt opptatt av det. Vi trenger mødre som ikke klager over sin egen kropp. Vi trenger forbilder som fokuserer på noe annet enn kropp.

Er du veldig overvektig, så gjør gjerne noe med det, men ikke ta med deg datteren din i kampen. 

Menn er sjukt gode på dette. Det er ingen menn, gutter, fedre og tenåringsgutter som lager opprør fordi det ikke finnes en He-Man med KOLS eller mindre muskler. 

Se for deg en mann åpne opp til denne debatten "KOLS rangeres av WHO som den fjerde ledende dødsårsak. Flere og flere opplever stadige hosteanfall, og er avhengige av oksygenmaske. Vi trenger en actionfigur med oksygenmaske eller trakeostomi slik at sønnene våre ikke ser rart på de menneskene som daglig lever med slike utfordringer.  He-Man må ha batterier som stadig vekk går tomme fordi han trenger hvile, og han kan ikke ha så mye muskler. Det er ikke realistisk for en mann å se slik ut! "

Det skjer ikke. 

Hva er det med oss damer, kvinner, kjerringer?!

Hvorfor skal vi  på død og liv utligne alt?  Hvis det finnes noe slikt, så mååå det også finnes noe sånn.  Hva skal vi ende opp med for å bli fornøyde?

Bør vi ha en tjukk Knerten-figur også? Superman med ølvom? Hva med redningsskøyten Elias, vi burde kanskje ha et kvinnelig alternativ der. Det er jo ikke bare menn som kan redde noen. Kanskje redningsskøyten Eline burde oppstå, for å oppmuntre småjenter og ivareta likestilling. Og hva med mummitrollene, er ikke de veldig overvektige? Kanskje ha noen litt slankere troll også, så vi ikke støter barna som ikke er runde.Kanskje vi ikke bør ha troll i det hele tatt, barna kan jo bli redde?  Jeg syns vi kan få snakkedukker som har rør i halsen, for å la barna bli forberedt på at ikke alle snakker med sin "vanlige stemme." 

Barn har fantasi. Og dukkene og figurene de bruker er ikke et uttrykk for dem selv, de bruker de i lek. De uttrykker seg ved hjelp av disse dukkene og figurene. Det er et middel i rolleleken.Jeg har tilbragt rundt 12 000 timer med  hundrevis av barn de siste ti årene. Jeg har aldri sett et barn gi uttrykk for at de selv er dukken/ figuren. Aldri sett et barn bli lei seg, opprørt eller miste troen på seg selv på grunn av en plastdings de bruker i leken.

De har ikke så himla mye problemer med alt og alle rundt seg. Barn lager ikke et helvete fordi den ene kjolen ikke passer til dukken de leker med. Vet du hva de gjør? De leter i dukkeklærne og finner en kjole som kanskje passer. Og passer ikke den heller, så leker de med dukken likevel uten å lage et oppstyr rundt dukkens kropp. Da leker de gjerne at dukken er en baby, og skifter bleie på den. Guttene sitter ikke og ser på sine egne overarmer og sammenligner de med He-Man sine. De holder han opp foran seg, leker at de gjør et aller annet tøft, og kaster han på bakken mens de løper bort til klatrestativet. 

Nå damer, nå må vi gi oss.

Jeg har tidligere skrevet en sak om min bekymring for det økende fokuset på kropp, og fraværet av lek i barne-og ungdomsårene, som jeg gjerne vil  gjenta:

"Mange av dagens ungdom gir uttrykk for at hvordan de ser ut henger veldig sammen med hvem de er. De er rett og slett utseendet sitt. Og de forteller om det. Legger ut bilder av seg selv med masse sminke, hår og klestips (bortsett fra på bildene de er halvnakne da.)  Og det funker. De følges av tusenvis yngre som også vil gjøre det samme.

Dette kommer ikke til å funke i lengden. Når sluttet de å leke? Når ble alt kjipt, og ingenting gøy?

Ikke bli voksne før dere rekker å ha det gøy. Ikke legg ut bilder av dere selv nakne før dere vet hvem dere vil være nakne sammen med. Og ikke si hva dere syns om alle andre før dere egentlig vet hva dere syns om dere selv. "

Vi trenger ikke henge ut fotballfrue eller den feite/tynne Barbie`n, men vi trenger ikke å hylle noen av de heller. La henne være. La alle bare være. 

Finn på noe annet enn kropp å snakke om. Gi barna deres andre rollemodeller og forbilder.  Og som mor- og far, så er dere de aller viktigste i dette arbeidet.

Det er ikke Barbie sin feil at datteren din i det hele tatt vet hva feit betyr. 

- Eivor 

La barnet ditt tegne på veggen!

Har du barn så kjenner du sikkert igjen følelsen. Den du får når du går intetanende rundt hjemme, og plutselig ser det.

Barnet har TEGNET der- der det ikke skal tegne.

På gulvet, på bordet, på pulten eller på VEGGEN.

Du kjenner pulsen stige, ser deg febrilsk rundt..

"Hvor er den ungen? Hvorfor i %€%  var det nødvendig å tegne akkurat der?"

 Du har hatt samtaler med barnet ditt uendelige ganger om dette. Du har gjemt fargeblyantene og tusjer. Du har vasket veggene fri for barnestreker før. Og nå er de irriterende greiene der igjen. Du skjønner ikke hvorfor barnet ditt absolutt MÅ tegne andre steder enn på arket, på tegnebrettet eller på krittavlen. Hadde dere ikke blitt enige om reglene? Var du ikke tydelig nok?  Skjønner ikke barnet at det ser penest ut med rene vegger? Du begynner å tro ungen tegner der for å lage problemer, barnet ditt er rett og slett utspekulert. Denne gangen vasker ikke du, det får ungen gjøre selv!

Det er en gjenganger i diskusjonsforum; hvordan får jeg barnet mitt til å slutte å tegne på veggen? Tipsene renner inn. Fjern tegnesaker! La ungene vaske bort selv! Gi de konsekvenser, som f.eks ikke få lørdagsgodt. Kanskje barnet ditt ikke får nok oppmerksomhet?  Det er bekymrende at barn ikke følger voksnes regler, kanskje barnet mangler noe siden det tester ut omgivelsene slik?

Hør her:  Du skal være mer bekymret for et barn som ALDRI tester dine grenser.Å få konsekvenser sikrer ikke at det ikke vil gjenta seg. Små barn er ikke utspekulerte, de er barn.

Og viktigst av alt; Barn som tegner på veggen handler svært lite om at barnet ikke er enige i foreldres estetiske valg i hjemmet.

Barn tegner. Det er en naturlig del av deres utvikling. Å tegne er en del av deres kommunikasjon.Ved å tegne viser de  hva de tenker på og er opptatt av, de lager sine egne uttrykk for bildene i hodet, de forteller historier uten ord,og de bearbeider inntrykk.  Dette er de fleste enige i at er bra, og jeg hører dere " det må da kunne gå ann å gjøre dette andre steder enn på veggen?"


(foto: e.evenrud)

Noen er heldige og har sitt eget rom. Andre deler med søsken, eller har eget lekerom. Felles for barna, er at de sjelden har fysiske rom som oppleves som sitt eget

I dag er det sjelden jeg ser et barnerom som faktisk ER et barnerom.

Barnerom blir mer og mer sterile- uten klistremerker, plakater og tegning på veggene. De er foreldres forelengelse av design og interiørhjem. 

Et barnerom/lekerom bør være barnets fristed. Det bør være et sted hvor barnet kan utvikle sin identitet uten altfor mange grenser som er til for å skape ro og orden i voksnes hode. Jeg syns det er trist å lese at mange foreldre velger å fjerne sakser, tusjer og fargeblyanter fra barna. For barn er det like naturlig å tegne som å snakke, men vi er ikke like positive til all tegning som vi er til språk. Hvorfor kan de ikke tegne på ark da?

Et ark har begrenset plass, og det er lov å tegne  der. La barnet ditt få lov til å bryte en regel, la det få en vegg å tegne på! Det er mer naturlig for barn å stå og tegne rett foran seg enn det er å sitte ned og tegne på et ark. En vegg bevarer tegningene, og forsvinner ikke i haugen av andre tegninger. En vegg gir barnet mulighet til å vise og skape identitet som blir værende. En vegg gir rom for stor utfoldelse og fri kreativitet. En vegg gir barnet mulighet til å ha mer av seg selv i deres hjem. Ettersom årene går kan barnet selv endre innhold på veggen. De vil gjenkjenne bilder og tegninger som ikke lenger er viktig for de, og ønske å fjerne disse. La de da gjøre dette, la de male selv. Andre deler av veggen, er noe de fortsatt identifiserer seg med, som er viktig for de, og dette vil de da velge å beholde. Som forelder vil du få et godt innblikk i hva som foregår i ditt barns  hode, hva som er viktig for de, og hvor de beveger seg videre.

Når og hvor? Se opp for hodefotingen!

Det er forskjell på en 2-åring og en 5-åring. Det er viktig at du innfører veggen som et fristed til rett tidspunkt. En 2-åring tegner på veggen rett og slett fordi det gjerne tegner på alt som finnes rett foran nesa. En 4-5-åring holder på med noe annet, de viser visuelt hva som foregår i deres hode. "Hodefotingen" er en markør i barnets tegning, og bør være på plass før tegneveggen introduseres.  Det er viktig at du går grundig gjennom rammene for "tegneveggen" med barnet ditt. Vis veldig tydelig hvilken vegg barnet får lov til å tegne på, og la barnet ditt selv vise hvilke vegger det ikke er lov til å tegne på. Ikke lag restriksjoner for hva det er lov til å tegne, det må være helt opp til barnet hva det vil tegne og hvilke farger det  vil bruke. La barnet gjerne være i fred når det holder på med veggen. La det være et sted det kan få være seg selv, uten restriksjoner og regler. Veggen bør hovedsaklig være et sted hvor barnet bruker mye tid, gjerne på dets eget rom. 

En klassisk hodefoting. Illustrasjonsfoto: iStockphoto

Det er voksne som har problemer med barnestreker på vegger. Det er våre øyne som svir når vi ser noe vi ikke anser for estetisk pent. De er vi som er redd for hva naboene skal si hvis de ser barnetegninger på veggene i vårt hjem. Det er vi som føler oss rare hvis barnet tegner på en vegg. Barna, de elsker det!  Og ikke vær bekymret for at de vil begynne å tegne overalt, på vegger hos andre osv. Forklarer du og viser barnet ditt nøye, så vil det holde seg til sin "tegnevegg." Mest sansynligvis så vil det identifisere seg så mye med denne veggen, at det ønsker å tegne der istedenfor andre steder. 

Og ja, hvis du virkelig ikke vil ha det på veggen, hvis du ser for deg at det blir for vanskelig å male over,får du panikkanfall av ujevne streker som ikke kan vaskes bort med vann, så kan du finne en annen løsning.  Du kan kjøpe maling som fungerer som en tavle, eller du kan henge opp store ark/stoff som dekker over veggen og ha egne "tegnedager."

Men da mister du utviklingen. Da går du glipp av den dagen hvor barnet selv ytrer ønske om å male, og begynner på nytt.  Du går glipp av den dagen datteren din begynner å skrive sangtekster på veggen, og du får ikke innblikk i hva som er viktig for henne der og da.

Du mister den dagen sønnen din som 10-åring tegner et skateboard under "hodefotingen" han tegnet som 3-åring.

Tro meg,  å la barnet ditt tegne på veggen, er noe både du og barnet ditt vil være lykkelige for ettersom årene går!  


Selv fikk jeg ikke tegne på veggen (80-tallets strie-tapeter satte en grei stopper for det,) men inni skapdørene. Der hadde jeg utrolig mange hemmelige ting. Jeg tegnet mye som bare jeg visste hva betydde, og jeg skrev hemmelige koder som gjorde at jeg følte meg ekstremt smart og voksen. Ofte satt jeg bare å kikket på alle klistremerkene jeg hadde limt der, og laget historier av de. 

Det er vanskelig å forandre barnet ditt, vanskelig å få det til å slutte å tegne på veggen. Det er lettere å forandre deg selv, og glede deg sammen med barnet ditt over at det faktisk kan være lov å tegne på en vegg.

FInn frem tegnesakene igjen!

-Eivor

Tettere og bredere- ikke høyere, Erna!

Kjære lærere.

Elevene deres når ikke høyt nok opp i PISA-undersøkelsen. Dere er ikke gode nok. Frafallet i skolen er for stort, og elevene faller av i ung alder. Det er deres feil, lærere. Læringsmiljøet kan umulig være godt nok, og det er dere som har ansvaret for det. Forrige uke gikk jeg selv ut og kritiserte skolesystemet for å ikke forebygge og gripe inn i mobbing oftere. Alle forstår at det ikke er skolesystemet som et rent system som må gjøre dette, det er dere lærere som skal gjøre det. Undervisningen er ikke god nok, og elevenes læringsutbytte ikke høyt nok. Mange elever kan ikke godt nok norsk, og lærer seg det heller aldri godt nok til å nå sitt lærings-og utviklingspotensiale.Flere elever går ut av skolen som funksjonelle analfabeter. Kjære lærere, deres kompetanse,  altså grad av det "å kunne noe" eller være "i stand til noe," er ikke høy nok.

Vår nye statsminister Erna Solberg var tydelig i dagens spørretime på stortinget; 

Nå skal læreren og kunnskap være i fokus, ikke alle andre ting. 

Kjære lærere, jeg føler med dere.


Det er nemlig slik at ett menneske- en lærer- med opptill 30 elever, ikke har kapasitet til å innfri alt som stadig vekk blir tilført og lovt i de skriftlige styringsdokumentene, planene, målene, strategiene og tiltakene for dagens skole. Og det handler ikke om at kompetansen til dagens lærere ikke er høy nok. Det handler om at kompetansen ikke er tett nok. Det er for liten tid til hver elev, og den "tette oppfølgingen"  og tilretteleggingen for enkelteleven i tillegg til fellesskapet blir ikke bedre ved at læreren får en mastergrad i realfag, Erna. Kompetansen blir høyere, det skal jeg si meg enig i, men den blir ikke mer tilgjengelig eller synlig for Ola på 9 år som har ventet 17minutter på å få hjelp i timen. Den vil heller ikke hjelpe Alma på 12 år som er ferdig med alle de utdelte oppgavene lenge før de andre, og må sitte å vente et kvarter til de andre er ferdige (mens læreren sitter i gangen utenfor med en elev hun prøver å kartlegge ved hjelp av f.eks LeseUtviklingSkjema.)  Minst av alle vil det hjelpe de barna som ikke har det bra fra før. De som sitter helt stille og ikke tør å spørre om noe i timen, de som går sist ut i friminuttene og frykter andre elever helt til det ringer inn igjen ,og de som ikke har foreldre som fungerer opitimalt i samspill med barnet. Det vil ikke hjelpe barn som lider fysisk og psykisk at den ene læreren som ser de hver dag har høyere kompetanse i realfag. 

Ok.

Jeg vet at man ikke skal være kritisk uten å komme med noe mer konstruktivt selv, Erna. Etter et tiår i kommunal sektor har jeg heldigvis tilegnet meg en ekstrem grad av løsnings- og endringskompetanse. I tillegg er det høye krav om å være fleksibel og å tørre "prøve noe nytt." Så lenge vi evaluerer, så kan vi prøve.

Forskere anslår at nærmere 80 000 norske barn og unge mellom tre og 18 år har en psykisk lidelse. Rundt 200 000 barn og unge sliter med psykiske vansker i følge rapporten "psykiske lidelser i Norge- i et folkehelseperspektiv." I tillegg har folkehelseinstituttet kommet frem til at rundt 450 000 barn i Norge tilhører familier hvor minst en av foreldrene har psykiske lidelser eller misbruker alkohol. De vanligste psykiske lidelsene er angst og depresjon, og vi vet også at dette kan være med på å påvirke den fysiske helsen. Mange psykiske lidelser vil nemlig også føre til at barnet ikke når sitt mulige utviklingsnivå rent fysisk ved at barnet f.eks. ikke tør delta,  vegrer seg for å prøve nye aktiviteter, ikke lenger føler mestring, og at miljøet rundt- hovedsaklig de andre barna-  etterhvert kanskje slutter å invitere de med i lek.

Hva bør vi gjøre, og hvordan kan vi forebygge?

 Det finnes mange ulike etater og hjelpeinstanser, og alle tar de for seg forskjellige sider av situasjonen til disse barna og deres foreldre. Barnet er kanskje under oppfølging av PP-tjenesten, BUP eller en privat lege/psykolog. Foreldrene er for eksempel i rådgivningsmøter, under oppfølging av barnevernet, har tiltak fra NAV eller samarbeider med familiekontoret.Det samarbeides endel, men det jobbes også mye på kryss og tvers. Felles for alle disse barna, enten de er pårørende eller utsatt selv, er at de lider. MIljøfaktorer er avgjørende for hvorvidt psykiske lidelser utvikles, ved at de virker som utløsende faktorer på en allerede eksisterende sårbarhet. 

 Hvilket miljø vet vi at alle disse barna er en del av?

Selv om de har forskjellige familier, er det et sted som skal være tilnærmet likt ,og som skal være støttende og utviklende på en positiv måte for alle barn

Det er skolen.

Den obligatoriske grunnskolen bør være en grunnmur for barn i Norge, og må ta større del i arbeidet for barns fysiske og psykiske helse. Mobbing har vært et omdiskutert tema de siste ukene, meningene er mange, og det har også kommet uttalelser og tiltak fra regjeringen. Det siste på planen er at det skal være større rom for å flytte de som mobber over til en annen skole. Vil dette løse problemet med mobbing i dagens skolegårder?  

 ( barnetegning av "når det gjør vondt inni meg") 


Foreldre og lærere.

Begge disse har en sentral rolle i barns fysiske og psykiske helse. De fleste vil si at familien utspiller den største rollen og at ansvaret ligger der. Det er jeg enig i, men ikke glem at dette er både på godt og vondt. Når rundt 450 000 barn tilhører familier hvor minst en av foreldrene har psykiske lidelser eller misbruker alkohol, så kan vi ikke lene oss tilbake og anta at alle foreldre har en positiv rolle ovenfor egne barn.

Elever med psykiske vansker utfordrer relasjonen til læreren mer enn andre. Dette gjelder ikke bare elever med utagerende atferd, men i enda større grad elever med vansker som angst og depresjon. Disse elevene får trolig for lite støtte i skolen, samtidig som de i særlig grad trenger å bli sett og føle seg trygge.Helsefremmende skoler har stor betydning for barn og unges psykiske helse. De kjennetegnes ved et miljø der elevene ikke blir mobbet, der de  er en del av et fellesskap med jevnaldrende og der de opplever å mestre skolearbeidet. ( "På rett vei"  Meld. St. 20 (2012-2013)

Dette Erna, dette er "alle andre ting" du sier vi ikke skal fokusere på.

Fra å være mennesker og elever, er barna våre i ferd med å bli tall og statistikker i skjemaer og tester. Dette kan vi ikke skylde på lærerne for, ihvertfall ikke på kompetansenivået deres. Dette skyldes for lav tetthet av gode voksne rollemodeller- for få tilstedeværende lærere som er gode på et helhetlig menneskesyn. Det skyldes at vi ikke har fokusert nok på den fysiske og psykiske helsen til barna  i dagens grunnskole som et absolutt krav før man begynner å måle hva de kan og ikke kan. 

Jeg har ikke glemt at jeg skrev jeg var løsningsorientert. Mitt forslag Erna, er å få en tettere og bredere kompetanse inn i dagens "småskole,"altså 1-4.trinn. Selv gikk jeg nettopp fra å være førskolelærer til å bli barnehagelærer. Det kan altså gjøres, en ny type lærere kan lages. 



 Helselæreren.  

Allerede første dag i 1.klasse skal barna ha 2 lærere, hver dag. Den ene læreren er en faglærer, med hovedansvaret for undervisning, realfagene og det som anses som "skolsk."  Den andre, den nye, det er helselæreren. Helselæreren har hovedansvaret for elevenes fysiske og psykiske helse, læringsmiljøet og samspillet mellom elevene. Disse to lærerne, som samarbeider og begge er knyttet opp mot en klasse, har ulike stillingsbeskrivelse og helt klare ansvarsområdet. Helselæreren deltar ikke i all undervisning, men er deltagende i alle friminutter. Helselæreren må være aktiv med barna, og opererer med "flytsonemodellen" istedenfor å kartlegge og sammenligne barna med andre. Helselæreren har også ansvaret for å tilrettelegge og bruke andre arbeidsmetoder enn den klassiske innlæringen. Helselæreren lærer barn realfag gjennom fysisk aktivitet og aktiv deltagelse.Helselæreren lar barna lære, leke og bli gode i fag uten å sitte på en stol hver dag i 10 år. Elever med psykiske vansker og lidelser, som altså utfordrer relasjonen til læreren mer enn andre og i særlig grad trenger å bli sett og føle seg trygge får fordoblet muligheten til å bli sett og føle seg trygge.  

Den første tanken som slår deg, antar jeg er; dette blir for dyrt.  Jeg tror kanskje det blir dyrere å la være. Vi vet at det effektiviseres i omtrent alle sektorer som jobber med barn, noe som i praksis betyr mindre penger- og færre mennesker. Etter at jeg gikk hardt ut mot bruken av effektivisering-begrepet, og nærmest krevde at det ble erstattet med rasjonalisering, har det dukket opp en ny formulering.  Det siste innenfor formuleringer for hvordan man sparer inn penger ved å kutte ned på omsorgspersoner i barns utdanningsløp er  "å kna deigen litt bedre."   Hvis det er denne metaforen vi nå bruker istedenfor begrepet effektivisering, så kan jeg godt tilpasse meg det. I såfall er mitt forslag sånn her: Sett deigen på nytt, Erna!

Eller dere kan fortsette bakingen, "kna deigen litt bedre"  og sette den til HEVING.

Ps. dere er tomme for gjær.

 

- Eivor



 

 

Norge- verdens kjipeste land.

 

   Sosiale medier flyter over av bilder, minneord og hyllester i dag.

 - Nelson Mandela- vår tids største leder, skriver Jens Stoltenberg i sitt minneord.

 - Han fikk oss også til å forstå at vi kan endre verden, at vi kan endre verden ved å endre holdninger, ved å endre oppfatninger, sier Aung Sang Suu Kyi i sitt minneord.

Dette til sammen gjør at han ble den folkehelten han var- og fortsatt er.


   

  Tilbake til Norge, og hverdagen.  Akkurat i dag er vi opptatt av det samme som Nelson Mandela var, og vi roper høyt om hvor viktig hans bidrag på så mange områder var for, ja, for hele verden.Vi hyller han for at han aldri ga opp, for at han beholdt roen, for at han lyttet, for at han evnet å få med seg folket i kampen, og for at han var et menneske av høyeste rang i et medmenneskelighets-perspektiv. 

For noen dager siden var vi ikke like opptatt av dette. Nei, da fløt det over i sosiale medier med mennesker som mente det var «høl i huet at romfolket, narkomane og annet pakk» skulle få gratis mat, etter å ha stått i kø i timevis foran fattighuset. DE kommer hit (altså til Norge) og tar VÅRE penger. Dette har vært tendenser i samfunnet de siste årene. Mange har delt inn i «vi og de.»  Og vi er kjipe!

Ikke bare er vi kjipe, vi har det kjipt. Herregud så latterlig det er at noen skal komme hit og bare FÅ penger fra oss, snylte på VÅRT velferdssamfunn mens «våre egne barn» går på skoler som ser falleferdige ut. Og nå har vi plutselig ikke råd til å gi ut gratis frukt til skolebarna heller.


I et kommentarfelt under en sak om fattighuset bruker hele 9 stykker «Norge, verdens rikeste land» som en formulering. Og ja, vi er et rikt land.

Rikt på penger, men ekstremt fattig på medmenneskelighet.

For alle de dagene hvor ikke det mest bevisste mennesket vi har sett i nyere tid dør, ja da er vi ganske kjipe. Jeg vil påstå at Norge er i ferd med å utvikle en kollektiv bevissthet som styres av  det jeg kaller et negativt ego. Og for å motsi meg selv litt, så kan dette umulig være bevissthet.

Det er en del spørsmål man må ta stilling til i livet, et av de det viktigste er: Vil du ha det bra?

Et fåtall er såpass bevisste at de klarer å svare et ærlig «jeg vet ikke helt, jeg vet ikke når jeg har det bra,» mens resten mest sannsynligvis slenger ut et tydelig «ja.»

Da er det merkelig at vi gjør så utrolig lite for å ha det bra. Egoet vårt elsker å ha rett, og jo mer rett det har, jo bedre føler egoet seg.  Vi klager, vi syter, og vi mener vi fortjener så himla mye mer ann andre. Når vi gjør dette, er det kritiske punktet hvilke tilbakemeldinger vi får.  Hvis du er omgitt av mennesker som mener det samme som deg, som bekrefter din rett til å klage, syte og fortjene mer- ja, da blåser egoet seg opp og nikker med. Helt ukritisk jatter mange med, og lar andres ego fylle av negative tanker og mønstre. Det forveksles ofte med å være snill og støttende, siden man tror man er det ved å være enig. Man må jo støtte opp om det venner og kollegaer sier!?  Tankekorset er at ved å fylle opp et allerede negativt ego, så bidrar du også til å lage din egen hverdag like kjip. Du forer de negative egoene rundt deg. Det er alltid noen annens feil, alltid noen andre som har gjort noe vi ikke tåler.

Stopp opp og tenk litt på hva DU har gjort i denne situasjonen. Hva har du gjort for at dette skal bli bra? Livet handler om valg. En stor del av tiden handler det om valg du ikke registrerer at du tar, som f.eks å ta på deg vinterjakka istedenfor skinnjakka på morran, å løpe for å rekke bussen istedenfor å vente på neste, å legge deg klokka 22 istedenfor 23. Svært lite er bevisst, til tross for at det er de valgene vi tar med bevissthet som fører til store endringer, og som gjerne beskrives som «det viktigste jeg har gjort for meg selv.»

 

 Egoet vil uansett styre mennesket, men uten å fokusere på det selv vil man ikke klare å  gjenkjenne egne tanke- og handlingsmønstres påvirkning på seg selv og omverdenen. Vi går på autopilot, plukker opp meninger her og der og gjør de til våre egne, følger strømmen, tenker på oss selv, og har aldri før slitt så mye psykisk. Også har vi blitt så kjipe at vi ofte skylder på alle andre.

Psykoterapiforsker Bruce Wampold, har kommet frem til at kun 13 prosent av endring som skjer med mennesker som går i terapi, kan tilskrives selve terapien. Resten tilskrives egenskaper hos klienten eller faktorer utenfor terapirommet- altså vår egen bevissthet og menneskene rundt oss.

Det antas at psykiske lidelser vil være den viktigste årsaken til sykdomsbelasting i vestlige land i 2020. Og vi vet allerede at miljøfaktorer er avgjørende for hvorvidt psykiske lidelser utvikles, ved at de virker som utløsende faktorer på den eksisterende sårbarheten. Inne på regjeringen.no kan vi lese at «felles for alle psykiske lidelser er at de påvirker tanker, følelser, atferd, væremåte og omgang med andre.»

Jeg vil gjerne snu på dette og si at felles for alle som har det kjipt og sliter, er at de har et tankemønster, styres av følelser, har en atferd, og er omgitt av mennesker med en væremåte som bidrar til å forsterke et negativt ego og dermed ledes inn i en psykisk lidelse- gjerne med en diagnose. Når diagnosen er satt, har egoet fått bekreftet det som lenge har kvernet rundt.

La meg poengtere at jeg vet gener også spiller en rolle, og at jeg ikke sikter til de som sliter med traumer og alvorlige personlighetsforstyrrelser. Jeg sikter til hverdags- og periodesliterne.

Hvorfor ble Nelson Mandela et så stort forbilde for så mange?  Jo, han mestret det  mange av oss ikke klarer. Han hadde en ekstremt høy grad av bevissthet, og tok aktive valg for å bedre egen og andres hverdag.

Hvorfor har vi det så kjipt? Hvorfor er vi gått inn i en spiral hvor vi fyller hverdagen med materialisme istedenfor å jobbe med hva som virkelig gjør at vi har det bra? Hva får mennesker til å mene at narkomane ikke skal få gratis mat, men at visse andre fortjener det?



Den eneste jeg kjenner som er like glad og positiv som meg selv, er min bestevenninne. Dette er neppe tilfeldig.

 Du må velge hvem du omgås, og være bevisst på hva de tilfører deg og din hverdag.  Noen er heldige, og har  tilfeldigvis mennesker rundt seg som bygger opp istedenfor å bekrefte alt det kjipe. Det er disse menneskene du husker, det er disse som setter spor. Du husker følelsen de gav deg.  Nelson Mandela er vår tids største sporsetter sånn sett, han har mange steder  skapt en kollektiv bevissthet som har ført til en bedre hverdag for utrolig mange. Han har gitt folk en følelse de vil ha, som er positiv. Nelson Mandela`s valg har ikke handlet om hvilken jakke han skal ha på seg, hans valg har handlet om verdigrunnlag for å kunne leve sammen i godhet.

Glem religion, glem rase og opprinnelse, glem ditt eget egos behov for å bekrefte at DU har det kjipt og at du og dine fortjener mye mer enn alle andre. Det vi bør snakke om er ikke hvem som skal få støtte fra statskassen Norge, eller hvilke mennesker vi vil sende ut av landet, og hvem som fortjener gratis mat. Vi må legge det ned, eller opp om du vil, på et nivå hvor vi tenker ut ifra mennesker som mennesker.

 Her er  noe av det vi må snakke om, og det du må bli bevisst på:

-Syns jeg at mennesker som trenger mat så mye at de er villige til å stille seg i kø bør få mat?

- Syns jeg at mennesker bør få hjelp?

- Hva kan jeg selv gjøre for å ha det bra?

-Hva slags menneske er jeg, forer jeg andre med positivitet og utviklingsmuligheter, eller bekrefter jeg negative egoer og hyller deres meninger og slutter meg til deres flokk? Hva gjør jeg for at andre har det bra?

Ja, jeg vet dette kan høres ut som en utopi. Mange kommer til å forkaste det som nettopp det, men husk at motstykket til utopi ikke er å fortsette i samme spor. Det finnes grader av det meste. Og kom igjen, etter å ha lest dette er det er få av dere som kommer til å gå inn i dere selv og erkjenne at dere til tider er kjipe, både med dere selv og omgivelsen. Dere kommer fortsatt til å fore deres ego med at dere har rett, og dere har det fortsatt kjipt.

Norge, i et medmenneskelig perspektiv, er et kjipt land. Altfor mange er ikke bevisst sin egen rolle, og sitt eget ansvar.Du må velge hvordan du vil ha det, deretter må du gjøre det du trenger for å få det slik.  Det er mye vanskeligere enn å sitte i sofaen og jatte med. Men siden så utrolig mange av dere i dag elsker Nelson Mandela og alt han gjorde- og sto for, så har jeg et ørlite håp om at i hvert fall noen av dere kan bidra til å gjøre landet vårt, og verden mindre kjip. 

Jeg sier ikke at det er hver enkelts ansvar å komme seg ut av negativiteten, det er kollektivt. De positive egoene må bidra like mye som de negative for å øke bevisstheten vår som samfunn. Det å  være snill, å hjelpe andre, å være positiv og glad handler også om å fore sitt eget ego.

Du må velge, jobbe bevisst og bestemme hvilken rolle DU vil ha i hvordan vi ikke skal ende opp som verdens kjipeste land.  

Hvil i fred, Nelson Mandela.

 

- Eivor

hits