hits

november 2014

Dagen da du forsvant, Agnes

Alle s deg Agnes. Alle var sammen med deg flere timer hver dag. Og alle var enige i at du noen ganger var litt urolig, litt sliten, eller litt "vanskelig ha med gjre." Du fulgte liksom ikke det samme mnsteret som de andre barna i barnehagen, og hvordan ville det vel bli for deg p skolen hvis du fortsatte "leve i din egen verden?"

Heldigvis hadde familien din en bekjent som kunne avlaste dem litt. En som du ogs kjente, Agnes, og som hentet deg i barnehagen av og til. Foreldrene dine kunne fortelle at du helt fra morgenen av spurte flere ganger om det var "hans hentedag" disse onsdagene.

Og det spurte du om i barnehagen ogs. Alle syns dette var litt artig. Hvor mange ganger m vi si "Ja, han henter i dag," fr Agnes tror p det, liksom?

"Agnes har spurt etter deg hele dagen," kunne de si nr du ble hentet.

"Agnes har sttt ved porten og sett etter deg i nesten en time," sa de.

"Agnes er urolig hele dagen nr du henter, det er tydelig at hun gleder seg veldig til disse dagene," sa en.



En av disse onsdagene sykler du rolig rundt p lekeplassen. Du kikker mot porten med jevne mellomrom. Du sykler bort til en voksen, spr om det er lenge til du blir hentet, og sykler videre til en annen voksen.

Nei, det er ikke lenge til henting. Og da du blir hentet, s gr du stille av sykkelen og bort til han som henter deg. Du flger etter ham inn, og ned trappen til garderoben. Men, blikket ditt- blikket ditt er ikke ditt eget, Agnes.

Det er som om noe treffer meg hardt i magen, og omsorgen jeg har for deg trumfer alt av "regler for senvakten i utetiden."

Jeg skal egentlig vre ute og gi informasjon til de som henter. Jeg skal ikke g inn, for da blir det rot med "senvaktsystemet." Men denne dagen, da er det noe annet som fles mer rotete enn organiseringen av vaktsystemet.

Jeg gr etter deg og mannen, Agnes. Inn i barnehagen og halvveis ned trappen til garderoben. Der blir jeg stende og se p dere, og det er da jeg ser det. Det er da alt raser sammen.

Du er ikke Agnes lenger. Barnet som str nede i garderoben med denne mannen, er et barn jeg ikke kjenner igjen.

Han som henter, holder deg ikke kjrlig i hnden. Han holder deg hardt rundt overarmen, og snakker med en helt annen stemme enn han gjorde ute p lekeplassen i barnehagen.

Og jeg ser at du ikke har spurt etter han hele dagen fordi du har gledet deg. Jeg ser at du ikke er glad i han som str sammen med deg, Agnes, du er livredd. Blikket ditt, kroppsprket ditt, stemmen din og alt det som er deg - det har forsvunnet.

Hvorfor det?

Er du sliten, urolig eller bare "litt vanskelig ha med gjre" n igjen?

Hva skal jeg gjre? Kan jeg la deg g, og kanskje forsvinne for godt, Agnes?

Jeg lar deg g, men jeg ringer ogs dine foreldre. Jeg er ikke helt sikker p hvorfor du ikke br vre sammen med denne mannen, men jeg er sikker p at noen m hjelpe meg med hjelpe deg akkurat n.

Og til slutt, ser vi deg alle sammen, Agnes. Vi ser hele deg, og hva som har gjort deg til deg. Det vil ta tid finne deg helt igjen, og det vil ta tid srge for at du aldri mer forsvinner. Vi ser deg ordentlig n, Agnes. Det var aldri du som var vanskelig ha med gjre, det var andre som gjorde det helt uutholdelig for deg leve i noe annet enn "din egen verden."

Vi som jobber med barn har en helt unik mulighet til se alle barn. Og det m vi.

- Eivor

Flg bloggen her

(Historien er anonymisert og satt sammen i trd med retningslinjer for personvern og taushetsplikten jeg er underlagt.)