november 2014

Dagen da du forsvant, Agnes

Alle så deg Agnes. Alle var sammen med deg flere timer hver dag. Og alle var enige i at du noen ganger var litt urolig, litt sliten, eller litt "vanskelig å ha med å gjøre."  Du fulgte liksom ikke det samme mønsteret som de andre barna i barnehagen, og hvordan ville det vel bli for deg på skolen hvis du fortsatte å "leve i din egen verden?" 

Heldigvis hadde familien din en bekjent  som kunne avlaste dem litt. En som du også kjente, Agnes, og som hentet deg i barnehagen av og til. Foreldrene dine kunne fortelle at du helt fra morgenen av spurte flere ganger om det var "hans hentedag" disse onsdagene.  

Og det spurte du om i barnehagen også. Alle syns dette var litt artig.  Hvor mange ganger må vi si "Ja, han henter i dag," før Agnes tror på det, liksom? 

"Agnes har spurt etter deg hele dagen," kunne de si når du ble hentet.

"Agnes har stått ved porten og sett etter deg i nesten en time," sa de. 

"Agnes er urolig hele dagen når du henter, det er tydelig at hun gleder seg veldig til disse dagene," sa en. 



En av disse onsdagene sykler du rolig rundt på lekeplassen. Du kikker mot porten med jevne mellomrom. Du sykler bort til en voksen, spør om det er lenge til du blir hentet, og sykler videre til en annen voksen. 

Nei, det er ikke lenge til henting. Og da du blir hentet, så går du stille av sykkelen og bort til han som henter deg. Du følger etter ham inn, og ned trappen til garderoben. Men, blikket ditt- blikket ditt er ikke ditt eget, Agnes. 

Det er som om noe treffer meg hardt i magen, og omsorgen jeg har for deg trumfer alt av "regler for senvakten i utetiden."  

Jeg skal egentlig være ute og gi informasjon til de som henter. Jeg skal ikke gå inn, for da blir det rot med "senvaktsystemet."  Men denne dagen, da er det noe annet som føles mer rotete enn organiseringen av vaktsystemet. 

Jeg går etter deg og mannen, Agnes. Inn i barnehagen og halvveis ned trappen til garderoben. Der blir jeg stående og se på dere, og det er da jeg ser det. Det er da alt raser sammen.

Du er ikke Agnes lenger. Barnet som står nede i garderoben med denne mannen, er et barn jeg ikke kjenner igjen. 

Han som henter, holder deg ikke kjærlig i hånden. Han holder deg hardt rundt overarmen, og snakker med en helt annen stemme enn han gjorde ute på lekeplassen i barnehagen.

Og jeg ser at du ikke har spurt etter han hele dagen fordi du har gledet deg. Jeg ser at du ikke er glad i han som står sammen med deg, Agnes, du er livredd. Blikket ditt, kroppspråket ditt, stemmen din og alt det som er deg -  det har forsvunnet.

Hvorfor det? 

Er du sliten, urolig eller bare "litt vanskelig å ha med å gjøre" nå igjen? 

Hva skal jeg gjøre? Kan jeg la deg gå, og kanskje forsvinne for godt, Agnes? 

Jeg lar deg gå, men jeg ringer også dine foreldre. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor du ikke bør være sammen med denne mannen, men jeg er sikker på at noen må hjelpe meg med å hjelpe deg akkurat nå. 

Og til slutt, ser vi deg alle sammen, Agnes. Vi ser hele deg, og hva som har gjort deg til deg. Det vil ta tid å finne deg helt igjen, og det vil ta tid å sørge for at du aldri mer forsvinner.  Vi ser deg ordentlig nå, Agnes.  Det var aldri du som var vanskelig å ha med å gjøre, det var andre som gjorde det helt uutholdelig for deg å leve i noe annet enn "din egen verden."  

Vi som jobber med barn har en helt unik mulighet til å se alle barn. Og det må vi. 

 

- Eivor 

Følg bloggen her

(Historien er anonymisert og satt sammen i tråd med retningslinjer for personvern og taushetsplikten jeg er underlagt.)

hits