november 2013

"Hold kjeft satans kjerring- håper du får en fin tid i helvete!"

 

 Denne høsten heiv jeg meg ut i samfunnsdebatten i det offentlige rom. 

  Jeg har skrevet om barndom på godt og vondt, bekymringsmeldinger til barnevernet, "uheldige" formuleringer og beslutninger i offentlig sektor, politiske vedtak og kjærlighet til barn- og profesjonen min. Felles for mine saker er at de på et eller annet vis er forankret i barnehagepolitikk og samfunnsøkonomi.



"Syns  forøvrig det  burde holde nå med å stadig fremheve en person som virker helt kort oppi hue og som helt klart må være en mentalpasient" 

 

- Det er viktigere enn noengang at barnehagelærere står fram som politiske aktører, ble det sagt på Utdanningsforbundets konferanse nå i November.

 Og jeg er enig i det. Vi må tørre å stå frem, og vi må bidra til å gi offentligheten et bedre bilde av virkeligheten. En fri demokratisk debatt er best når fagfolk kan uttale seg fritt, det er de som kjenner hverdagen i sin sektor best. Det er liten verdi og troverdighet i  uttalelser om hverdagen for beboere og ansatte på norske sykehjem fra en politiker som aldri har vært innenfor dørene på et sykehjem. Vi  trenger fagfolk i debatten.

 

"Legg ut navnet på barnehagen hun jobber i, så brenner vi hele dritten"

 

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått  poengtert hvor viktig det er å uttale seg som privatperson for å unngå lojalitetskonflikt med arbeidsgiver. Og det har jeg gjort. Det er ingen hemmelighet at lojalitetskortet er det første som trekkes frem og heves høyt hver gang en ansatt uttaler seg i det offentlige rom om egen sektor. Selv om du tar for deg dokumenter og tall som allerede er tilgjengelig for offentligheten, så vil alltid noen bli overrasket eller undergrave viktigheten av informasjonen du synliggjør. Og som privatperson kan du da ikke vente å få støtte fra "dine egne."  De fleste vil helst holde seg unna. Altfor mange tilpasser seg og forveksler lojalitet med lydighet. 

"Du har et ondt svart hjerte. INGEN barn burde være sammen med sånne som deg."

 

Slik jeg opplever det, så handler ikke lojalitet lenger om et gjensidig forhold i arbeidslivet. Det handler heller ikke om å være lojal ovenfor beslutninger tatt med hensyn til det beste for fellesskapet på en arbeidsplass. Det handler om å holde kjeft. Jeg får stadig vekk beskjed om å ikke si eller skrive om saker, for å unngå frustrasjon. Engasjement kan altså lett byttes ut med ordet frustrasjon, og vips så er terskelen for å ta opp saker i det offentlig rom litt høyere. 

 

"En jævla hore er du, hvordan i helvete våger du? Ditt dumme bloggetryne."

 

Det finnes mange artikler og bøker om hvordan du bør ordlegge deg, forberede deg og hvilke analysemetoder du bør bruke for å ytre deg i det offentlige rom, hovedsaklig i sosiale medier. Det finnes også noen tips om netthat, bl.a.fra politiet. 

Jeg angrer absolutt ikke på at jeg har hevet meg ut i den frie demokratiske debatten, men jeg angrer på at jeg ikke har gitt dere hele bildet. Debatten har fremstått som saklig, med kritiske og konstruktive tilbakemeldinger. Det er virkelig ikke hele sannheten. Når du ytrer deg som privatperson via sosiale medier, er det du selv som modererer kommentarer. Etter anbefalinger fra politiet tidlig i høst så har jeg ignorert, men registrert hundrevis av kommentarer som ikke handler om saken, men om meg. Dere vil f.eks. brenne ned huset mitt, drepe barna mine (til tross for at jeg ikke har noen,) tvangsinnlegge meg på psykiatrisk avdeling, få meg registrert som uskikket til å jobbe med barn, kappe av meg armene, stikke ut øynene mine og voldta meg. 

 

"She`s a plastic girl in a plastic world-- ohh fantastic"


Dette er ikke noe nytt, men jeg er lei for at jeg har bidratt til å pynte på virkeligheten av samfunnsdebatten i det offentlige rom.  Jeg har kanskje latt dere tro at så lenge man skriver om noe saklig og viktig, så er responsen i samsvar med det.

Alle som jobber med barn vet at vi stadig vekk minner dem på hvor viktig det er å si nei hvis noen gjør noe du ikke liker. Hjelper det ikke å si nei, så må du finne en voksen som kan hjelpe deg. Og barn er supergode på dette- de vet at det ikke er ok å si at noen er dumme, stygge, slemme o.l.

Når slutter vi med dette? Når begynner voksne igjen å oppføre seg som et barn med et verbalt uttrykk alle hadde reagert på? Det hjelper ikke å finne en voksen nå, det er du som er den voksne.


"Dø, jævla stygge kjerring. Bare dø. Heng deg a! "


I løpet av mine ti år som ansatt i offentlig sektor har jeg utallige ganger blir bedt om å brette opp ermene og være positiv. tilpasse meg, ta i et tak og strekke meg litt lenger. Helst skal jeg brette opp ermene og taklegge et helt hus på en time, sammen med 50 barn. Det er fint om jeg kartlegger, observerer og registrerer språket til barna i samme slengen.  Det er denne sammenligningen og  frustrasjonen som er grunnmuren i mitt engasjement. Det er dette jeg har prøvd å synliggjøre. Og fra og med i dag så får dere hele bildet. Jeg kommer til å la alt av kommentarer slippe igjennom. Her er det du må forholde deg til. Du må være forberedt, og du må tåle det. Ikke forvent støtte fra "dine egne."

 

"Sjefene dine bør anmelde deg til politiet. Du havner i fengsel. Det du har skrevet her er så sykt at du umiddelbart bør si opp jobben din."

 

Det verste som kan skje meg, er absolutt ikke å bli kalt syk, illojal eller vrang. Det verste som skjer meg er å se andre mennesker, særlig barn, som har det vondt. Hjertet mitt blir urolig, og jeg får en intens trang til å hjelpe og gi omsorg. At noen mener jeg ikke bør omgås barn er helt ok, jeg tåler det. 

 

" Tøs er du."

 

Hvorfor fortsette å delta i den frie demokratiske debatten i det offentlige rom når man må tåle så mye? Jo fordi sannheten er at det ikke er andre alternativer. Skjorteermene er brettet opp så mange ganger at det ikke er stoff igjen. Eneste mulighet til å påvirke og belyse temaer som er viktige for meg, er via dere lesere. 


" Noen som veit hvor hun bor? Vi finner a og gir a en omgang hu seint vil glemme. Større drittkjerring skal du leite lenge etter."

 

Hvilke deler av dette innlegget festet seg best? Tviler på at det var min utgreeing om lojalitet. 

 

"Hold kjeft satans kjerring- håper du får en fin tid i helvete!"

 

Ja  til en debatt hvor hele bildet  av det å ytre seg i det offentlige rom er synlig!

Du legger hendene med de oppbrettede ermene på hoggestabben, klare til hoggs for alle.

Vær forberedt. 

 

-  Eivor

 

  Utdrag fra kommentarer på tidligere innlegg er i denne fonten

 

 

Åpent brev til fire ministere


Fra venstre: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, Helse- og omsorgsminister Bent Høie, Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen og Barne- likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne

Tverrfaglig samarbeid for barnas beste 

Vi vet i dag at premissene for et godt liv legges tidlig. Vi mener det derfor er nødvendig at samarbeidet omkring barn og unges fysiske og psykiske helse fungerer optimalt, så tidlig som mulig. Ikke alle voksne vet nok om hvor viktig barns oppvekst er for barnets liv videre. Noen av disse er, eller skal selv bli, omsorgspersoner. Vi gjør oss erfaringer daglig som sier oss at barnets beste også er til samfunnets beste. Omfattende forskning, sammen med barn og unges egne fortellinger bekrefter dette. 

 

Mål og visjoner

«Vi er langt fra mål» kan vi lese i kunnskapsministerens kronikk (Aftenposten 01.11) om frafallet i den videregående skolen. Han avslutter der vi begynner: Som for ham er også vår visjon at hver seksåring som tropper opp til første skoledag skal få oppfylt den vakreste drømmen vi har i vårt samfunn, drømmen om at enhver skal få utnytte sine evner og talenter, uavhengig av økonomi og bakgrunn.

Vi ønsker i tillegg at seksåringene, på sin første skoledag, allerede er godt kjent med både evner og talenter de innehar - fordi de helt fra livets begynnelse har vært omgitt av en familie og et nettverk som har prioritert utviklingen deres. Slik er det ikke for alle.

 

Sammen kan vi hjelpe flere

Vi som skriver dette er representanter fra ulike faggrupper, som alle er i kontakt med ett eller flere av barneomsorgens mange aspekter. Vi er forskere, praktikere og studenter. Noen av oss arbeider forebyggende, for eksempel med foreldreveiledning og et helseperspektiv, noen av oss som deltakere i barnets utdanningsløp, og andre igjen med å begrepsfeste og bearbeide senskader. De fleste av oss befinner seg daglig i direkte kontakt med barnet, omsorgspersonene og deres behov - fordi vi møter det ufødte barnet, foreldrene og barnet på legekontroller, på helsestasjonen, hos tannlegen, i barnehagen, eller på kontoret. Sammen kan vi bidra til å løfte barnets rettigheter i enda større grad.

 

Forebygging og kunnskap om risiko

Manglende kunnskap og svak omsorgsevne hos foreldre kan gi barnet skader i et livslangt perspektiv. Da er det også godt å vite at et øvet øye ser hvor viktig det er å benytte sin kunnskap og kompetanse på et tidlig stadium, nemlig allerede i møtet med foreldrene og det ufødte barnet. Høy faglig personalkompetanse, og støttende tverrfaglig samhandling, vil dermed fungere som et sikkerhetsnett for familier som trenger veiledning inn i en oppbyggende foreldrerolle. 

 

Danning - i et generasjonsperspektiv

Ofte er det ikke så mye som skal til for å finne det riktige sporet. Omsorgssvikt finnes i mange nyanser, og det er heldigvis slik at de færreste ønsker sine barn vondt. Det kan for eksempel være vanskelig å se andres behov, om man aldri har lært å lytte og ta hensyn til egne. Dersom omsorgspersoner selv har vokst opp i familier med skadelige samspillsmønstre, er det også disse mønstrene de lettest tar med seg videre. Dette fordi vi dannes i samhandling med andre, inn i ulike familiekulturer, og våre relasjonserfaringer former oss. Når det kommer til de groveste overgrepene, ser vi at de ofte nettopp bekrefter utsagnet om at «barndommen varer i generasjoner», og at «vold avler vold.»

 

Barnehagen kan kompensere og komplettere

Tilnærmet full barnehagedekning legger til rette for tidlig intervensjon. Barnehagene kan i mye større grad enn i dag fungere både kompletterende og kompenserende, dersom barnehagelærere gis mulighet til å opparbeide seg denne kunnskapen og kompetansen gjennom utdanningsløpet. Dette er kunnskap som må læres og erfares over tid. Dersom dette blir en del av fagplanen allerede fra første året i alle aktuelle bachelorutdanninger, vil også det styrke fremtidig tverrfaglig samarbeid. 

 

Vi ser det ikke før vi tror det

Jo mer vi kan og vet om barns behov for tilknytning og sunne relasjonserfaringer, om barns fysiske og psykiske helse og hva den kan fortelle oss, jo lettere er det å bidra med den nødvendige hjelpen så tidlig som mulig. Når det gjelder kunnskap om hverandres kompetanse og yrkesmessige forpliktelser, er dette også viktig, da det gjør det lettere å forstå og akseptere de avgjørelsene som tas i møtet med barna og familiene. Vi kan samarbeide bedre om barnets beste når alle parter beveger seg på trygg og kompetent grunn. Og vi vet at barn eller familiemønstre som vekker bekymring krever samhandling - idligst mulig.

 

Fra drøm til forpliktelse og mål

I dag er det slik at forskning og kunnskap hjelper fagpersoner med å sette ord og begreper på det enkelte vil kalle en dårlig «magefølelse». Vi kan ikke lenger sitte på all denne kunnskapen, når vi vet at den i så stor grad kan bidra til å oppfylle «den vakreste drømmen». Som jo heller ikke er kun en drøm -men en forpliktelse vi vi alle har - overfor barnet. 

 

Våre anbefalinger for å styrke det tverrfaglige samarbeidet er: 

- Kunnskap om tverrfaglig samarbeid må inn på fagplanen fra første studieår i samtlige grunnutdanninger.

- Nærliggende profesjonsutdanninger som barnehagelærer- barnevern- og sosionomutdanningen bør samarbeide om et felles teoretisk grunnlag siste studieår (inkluderer også kunnskap om omsorgssvikt, vold og overgrep).

- Profesjonsrelaterte dokumenter må i størst mulig grad inkludere hverandres faguttrykk, for slik å legge til rette for dypere forståelse av kompleksiteten i de profesjonelles omsorgsforpliktelse. 

- 50 % av de ansatte i barnehagen må ha utdanning som barnehagelærere. Videre bør det etterstrebes at øvrige 25 % bør ha annen pedagogisk utdanning, fortrinnsvis som barnevernspedagog.

- Jordmødre og helsesøstre må gjennom sin utdanning få kunnskap om vold og overgrep. Det må satses på tilbud til spesielt utsatte mødre. 

- Helsestasjonen må bevilges ressurser til styrket bemanning og implementering av ny kunnskap.

- Akutt-, utrednings- og familiesentre må få prioritet, og det må legges vekt på riktig og tverrfaglig kompetanse

- Barn, mødre og fedre som har vært utsatt for vold må gis et bredere tilfang av konkrete hjelpetilbud.

- Barnevernet bør bevilges ressurser til å benytte tillitspersoner. Barnevernet må styrkes på alle nivåer.

- Barnevernets arbeid krever kultursensitivitet. Når barn plasseres må ikke deres kulturelle bakgrunn ignoreres. 

- Fosterforeldre og -søsken må få nødvendig støtte og veiledning. 

- Tannhelsetjenesten må styrkes. 

- Tannhelsetjenesten, som er fylkeskommunalt organisert, må implementeres i de interkommunale samarbeidsorgan som gjelder barn og unge.

- Helsestasjonen og tannhelsetjenesten må ha tett samarbeid.

- Samarbeidet mellom barneavdelinger på sykehus, barnehabilitering og tannhelsetjenesten må styrkes.

- Vi anbefaler en generell styrking av det lovbestemte tilbudet som omhandler barneansvarlige.

 

Med vennlig hilsen,

 

Kari Killén 

Forsker emerita  

Anne Rønneberg 

Klinikksjef og spesialist i pedodonti/universitetslektor UiO 

Nina Misvær 

Førstelektor ved HiOA og helsesøster 

Krister Moström

Fastlege, spesialist i allmennmedisin og ansvarlig lege på Aline barnevernsenter

Helene Hjelbak

Psykolog, Barne- og familieetaten 

Morten Solheim

Høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Ruzzel Abueg

Leder i Landsforeningen for barnevernsbarn 

Frode Fredriksen

Prosjektleder for prosjektet seksuell helse og trakassering 

Guri Waalen Borch

Sosialkonsulent 

Eivor Evenrud

Pedagogisk leder og skribent 

Sonia Muñoz Llort

Spesialpedagog og masterstudent i rehabilitering og habilitering.

Ingerid Sofie Oppedal

Lærer og masterstudent i undervisningsvitenskap med pedagogikk

Anne-Christine Eriksen

Faglærer i helse- og sosialfag og masterstudent i helse og empowerment

Maarten Fuglaamoen

Førskolelærerstudent 

Lene Chatrin Hansen

Førskolelærer og skribent 

hits