oktober 2014

Studentene skriver! Språkkartlegging- et ufullstendig tiltak

 Jeg vet det er mange barnehagelærer-studenter rundt omkring i landet som har mye på hjertet. Det vet jeg fordi mange av dere sender meg mail med gode refleksjoner, spørsmål og ideer. Jeg har ofte tenkt at mange av disse tekstene/refleksjonene burde nådd ut til flere; at det burde vært mulig for flere å komme med innspill i steden for at det bare er jeg som gir råd eller kommer med mine synspunkter.  

Derfor kommer det fra og med nå en egen "kategori" på bloggen, som vil hete studentblogg. Under denne kategorien vil det ligge gjesteinnlegg.  

Den første studenten ut, er :

Navn: Yngvill Brønner

Studiested: Høyskolen I Oslo og Akershus (HiOA)

Klasse: 2. år Deltid


Yngvill Brønner, barnehagelærerstudent 

Barnehagebyråd Anniken Hauglie skriver i Dagsavisen 23.10 at vi skal kartlegge for barnas skyld, for å avdekke hvem som trenger ekstra hjelp for å være godt nok rustet i norsk til skolen.

Alle barn bør kunne norsk før skolestart. Det er liten tvil om at dette er viktig og at det krever kompetanse og tiltak for å tilrettelegge best mulig for språkutvikling i barnehagen. Standarden de har utarbeidet i Oslo vektlegger viktigheten av å kartlegge barnas språk for å fange opp de med utfordringer. Likevel er det noen alvorlige mangler ved denne politiske føringen fordi den hovedsakelig omhandler tiltak for å avdekke problemer, ikke løse dem.

Jeg jobber som ekstraressurs i en barnehage. Det vil si at jeg er ansatt i tillegg til grunnbemanningen, og har ansvar for de barna som har behov for noe ekstra, enten det er adferd eller språk. Pengene er bevilget av kommunen og brukes hos oss til denne spesifikke stillingen. Det er et tiltak der jeg kan fokusere på små grupper barn og spisse det pedagogiske opplegget mot det disse barna trenger. Nylig har jeg vært i praksis i «Oslobarnehagen» og etterspurt den samme ordningen der, men den finnes ikke. Skal barnehagen ha ekstra støtte til enkeltbarn, må de søke PPT eller et fagsenter. Og det gjør de. Likevel lar ressursene vente på seg. Alt for mange barn har behov for noe ekstra og det er ikke nok støttepedagoger.

La meg bare avklare dette: Jeg er ikke imot systematisk arbeid, kartlegging ved behov, eller å heve kompetansen i barnehagene. Men jeg er motstander av at de som jobber i barnehage må søke på nytt og på nytt uten å få ekstra ressurser. Det er forståelig at PPT og fagsentrene må prioritere barn i skolen, da den er obligatorisk, mens barnehage er frivillig. Men det gir ingen mening å snakke om tidlig innsats for at alle barn skal kunne norsk før skolestart, når tiltakene ofte ikke kommer før barnet begynner på skolen.

«Oslostandarden» sier at pedagogisk leder skal følge opp kartleggingen ved å sette inn tiltak og lage en progresjonsplan i samarbeid med foreldrene, men jeg undrer hvilke tiltak det er tenkt at pedagogisk leder skal bruke når det ikke gis ressurser? Det finnes mange gode metoder for å jobbe systematisk med språkutvikling. Felles for dem alle er at de krever en gruppeinndeling med få barn. Det er nærmest umulig å jobbe systematisk med begrepsforståelsen i en gruppe på atten barn, og ja- seks barn er også for mange. Barn med språkutfordringer kan ha tilleggsproblematikk, for eksempel være stille og engstelige, utagerende eller ta i bruk ulike forsvarsmekanismer. For at disse barna skal ha nytte av språktiltak, er gruppeinndeling og antall barn avgjørende. Da kreves det at ansatte frigis til språkarbeidet, enten gjennom en ekstra stilling eller ved støttepedagog. Mener Oslo kommune at en pedagogisk leder skal gi individuelle språktiltak til, la oss si tolv av atten barn uten å få innvilget ekstra bemanning?

Jeg tviler ikke på at intensjonene er gode og tiltakene til Oslosstandarden nyttige. Problemet er at kartlegging bare er kartlegging, og ikke et tiltak i seg selv. 

- Yngvill Brønner

  Kommenter gjerne under innlegget! 

Bloggen finner du her

Og send meg noen ord (eevenrud@gmail.com) hvis du også kan tenke deg å gjesteblogge    - Eivor

Det er allerede bestemt

«Alle barna skal, hvorfor har ikke dine gjort det?»

Slike spørsmål, som gjerne er etterfølgere til en slags instruksjon, har det dukket opp mange av i de siste årene. Spørsmålene kommer fra ledere i barnehagesektoren, stort sett de som ikke jobber med barna til daglig. Det er gjerne lange diskusjoner mellom barnehagelærerne og deres nærmeste leder. Diskusjonene foregår altså et annet sted, og på et annet nivå enn beslutningene blir tatt.  Vi får ikke lov til å ta det opp med noen andre.

Jeg forstår at det er nødvendig å gå tjenestevei. Samtidig så er dette litt problematisk. Hvordan skal vi, barnehagelærerne, da kunne nå frem med våre meninger, ideer og kritiske blikk?  Når alt starter langt over oss, og alle «implementerer og samtykker» hele veien nedover til oss, da blir det vanskelig og nå frem.  Vi kan si nei, og det gjør flere og flere, heldigvis. Men det er alltid for seint. Alt er bestemt. Ingenting kan gjøres noe med, og det er «viktig å være positivt og samarbeidsvillig.»

Det er lettere å si ja. Lettere å bare følge alle instrukser som kommer. Lett å ta i bruk alt av maler og standarder man blir pålagt å bruke. Og fryktelig lett og etter hvert miste litt av sin egen integritet midt i blant alle som mener noe om hvordan man skal utføre sin profesjon som barnehagelærer.

 Jeg har gjort det selv. I ettertid skammer jeg meg over noe av det jeg faktisk har takket ja til. Skjemaer, verktøyer og handlinger som nå fremstår som svært upedagogisk for meg, det har jeg vært positiv og samarbeidsvillig til. I min egen naivitet så tenkte jeg tidligere at alt som kom inn i barnehagen, var til det beste for barn. Og det som verre er: ved å slippe til alt, så har jeg jo vært med på å signalisere at «dette er bra, dette vil vi ha!»  Da sitter det mennesker i andre enden og tenker at de har gjort noe rett, at barnehagelærere trenger alle disse papirene og føringene på hvordan vi skal utføre vår profesjon. Gjør vi det?

Vi trenger selvfølgelig forskning. Og det er veldig bra å få gå på kurs/seminarer og foredrag. Nye verktøy er nyttig å gjøre seg kjent med, samtidig som man alltid må holde seg oppdatert på faglitteraturen. Men, hvem skal bestemme hva som gjelder, hva som veier tyngst, og hva vi faktisk skal ta i bruk? Kvalitetsstyring og kvalitetskontroll har kommet inn som tunge ord i barnehagen, men i det daglige opplever jeg det mer som «kvalitet på papiret.» Trenger jeg 800 sider fra min barnehageeier, som har forhåndsdefinert min og alle andre barnehagelæreres pedagogiske plattform, og forteller meg nøyaktig hvordan jeg skal utføre profesjonen?

Jeg er bekymret og redd for at vi selv er med på å ødelegge handlingsrommet til profesjonen ved og ikke sette vår egen integritet høyt i disse dager. Hva vet og kan vi, og hvordan har vi vist frem dette de siste årene? Engang syns jeg dette var «verdens fineste stilling.» Jeg elsket å være barnehagelærer! Jeg elsket å kunne bruke alt jeg hadde lært på høyskolen, sette teoriene ut i praksis, observere og evaluere, sette i gang store utviklingsprosjekter sammen med assistentene og virkelig ivareta barns medvirkning.

«Alle barna skal,» « Du må,» og «Nå er det bestemt at..» river sakte ned min egen integritet som profesjonsutøvende barnehagelærer. Det føles ikke greit å gjøre noe som barna viser meg at de ikke vil, er motivert for eller modne nok til. Å ha en følelse av at jeg bryter med det jeg egentlig kan og vet, gir meg to muligheter; si ifra og prøve å endre premissene, eller gjøre det likevel og slippe flere diskusjoner.

Jeg har det siste året sagt nei høyt og tydelig til forhold jeg ikke kan stå inne for faglig eller etisk. Dette har jeg gjort via bloggen min, avisinnlegg og å delta på seminarer og foredrag. Å kjempe for eget handlingsrom som profesjonsutøver ved å delta i den offentlige debatten har vært tidkrevende og svært interessant.  Det har vært faglig utviklende, og jeg har møtt utrolig mange gode barnehagelærere over hele landet. Alle forteller lignende historier, og mange er  bekymret, eller rett og slett lei.

Vi bli bedre til å vise frem kunnskapen vår, få den ut av pauserommet og inn i den offentlige debatten. Og ja, jeg vet det ikke blir møtt med applaus de fleste steder. Men kan det tenkes at det hadde vært litt lettere å bli hørt for oss alle sammen, hvis vi var litt flere som sa ifra høyt og tydelig? 

Dette innlegget hadde jeg på trykk i det siste "Barnehagefolk," som har tittelen "Integritet og lojalitet."  Jeg er selvfølgelig litt inhabil, men synes dette er en av de beste utgivelsene av bladet på lenge.  Du kan få tak i hele nummeret her

- Eivor 

Bloggen kan du følge her

Barnehageidyllen

Det trygge barnet. Det glade smilet. De magiske stundene, og øyeblikkene hvor du føler dere både lærer og vokser- barnet og du.

Det er disse øyeblikkene, eller disse barna om du vil, som det snakkes mest om. Det er slik man gjerne forestiller seg at det er i barnehagen. Og det er slik styringsdokumenter, kvalitetssystemer og standardimplementeringer tar høyde for at det er.

I Dagbladet dukket det i går opp nok en kronikk som beskriver idyllen. Både Utdanningsdirektoratet og kunnskapsministeren syns det var en god kronikk. Kronikken forteller politikere og barnehageeiere alt de vil høre; se her, vi får det til! Det er motiverende og inspirerende å jobbe i barnehage.

Og det er det ofte, det er faktisk helt nødvendig at ansatte i barnehagen er motivert og engasjert i sitt arbeid med barn. 

Samtidig beskriver mange barnehageansatte jeg møter, en hverdag hvor de stadig er underbemannet, og hvor de føler de ikke strekker til i alle arbeidsoppgavene som blir delegert nedover. "Effektiviseringen" og omorganiseringene som stadig iverksettes har jeg skrevet om her, og den har på ingen måte stoppet opp. 

Ligner den nye barnehagelærer-stillingen mest på det som tidligere var en styrerstilling?  Hadde det hjulpet om vi var 50% barnehagelærere overalt? 

Ja, for fagmiljøet ville det vært et stort løft. 

For barna betyr det mindre tid med de voksne, hvis det ikke samtidig følger med ekstra personale som erstatter barnehagelærerne mens de har ubunden tid/planleggingstid. 

 Det er ingenting som kan løses eller fungerer bedre bare ved å sette sammen noen enkle ord og nye visjoner for arbeid med barn. Det er kanskje derfor det, for meg, også er litt skummelt at læring stadig dukker opp i politiske diskusjoner og knyttes opp mot "den gode barnehagen." At selve begrepet brukes er ikke skummelt eller  nytt, men hva de ulike aktørene ser ut til å legge i begrepet er vi verken ferdige med eller enige om.

 I den tidligere nevnte kronikken står det : Vi skal lære ham å lære (om et barn.) 

For den som ikke bryr seg, vil dette sikkert gi mening og se fint ut. Men, lære ham å lære? Er det så enkelt, og hva innebærer det? Fryktelig mye. Og det er ikke mye tid eller rom for slike faglige diskusjoner i den vanlige barnehagen.

Det er kanskje derfor vi aldri blir enige, eller kommer videre med den sagnomsuste kvaliteten i barnehagen. Lærer vi barna å lære?  Eller gir vi de erfaringer, tilrettelegger, åpner opp for erkjennelser, undrer oss, leker med og veileder i samspill?   

Hva med barnet som ser på meg og sier "jeg kan ikke å leke, jeg?"  Hva med barnet som ikke sier noe som helst? 

Hverdagen er fryktelig mye mer enn barnet som løper smilende mot deg; hverdagen inneholder svært komplekse utfordringer og vanskelige etiske vurderinger og valg. 

Ansvaret som ligger på selve barnehagelærerne- er enormt. 

At noen i det hele tatt tror det er mulig å oppfylle alle krav og lovnader om hva barnehagen skal være, innenfor dagens rammer - ovenfor ethvert barn til enhver tid, sier kanskje mest om hvor lite de faktisk vet. 

Det er selvfølgelig viktig å snakke om det som er bra i barnehagen, men å påpeke det som er svært utfordrende og mindre bra- er kanskje viktigere for at alle skal få det bedre? 

- Eivor

Følg bloggen her

hits