august 2014

Trenger vi lærere?

Lærerne streiker- det har de fleste fått med seg.

De første ukene så det ut til å være helt ok for de  "på sidelinjen," men nå som skoleåret er i gang igjen, ble det en litt annen tone.

Lærerne er late.

Lærerne syter og klager.

Lærerne er dårlige forbilder. 

Lærerne har søren meg fri hele tiden, de må jobbe mer!

Lærerne er frekke nok til å ______  ( fyll inn nesten hva som helst.)

Skoleåret er altså i gang, og nå går streiken ut over alle andre. Barna går glipp av undervisning, og foreldre må finne andre løsninger enn skole, mens de selv er på jobb. Politikere er bekymret. Det er tusenvis av barn som nå har gått glipp av noen uker med skole, og det omtales som svært alvorlig.

Med så udugelige lærere som mange mener vi har i dag, så burde det ikke være noe problem at lærerne streiker.  Det trengs vel bare ett kompetent menneske pr. 28- 30 elever? 

Hvis foreldre organiserer seg, så kan en av de 30 barnas foreldre være hjemme hver dag. Ikke en fra hver familie altså, men èn voksen. Med rullering, så bør det gå helt fint.

Og skulle noen barn trenge litt ekstra støtte eller oppfølging, så løses det bare av seg selv. Alt løser seg bare. Og det er heller ikke behov for et lite avbrekk i løpet av dagen.

Det ser ut til at KS og mange andre (som ikke jobber som lærere,) vet hvordan lærerprofesjonen bør utøves. De vet også hvordan dagen bør organiseres, og hva den bør inneholde.

Da syns jeg det bare er rimelig at vi slipper til noen andre en stund. La de prøve seg med 30 barn noen dager nå mens lærerne streiker.

En høst for mange år siden sto jeg i et klasserommet med 28 fem-og seksåringer.  To måneder tok det før jeg fant ut at dette ikke gikk. Jeg følte jeg gikk på akkord med meg selv hver dag, og forsvant tilbake til min trygge havn som barnehagelærer i barnehagen.

Var det fordi jeg ikke satt nok på det 18 kvm store kontoret sammen med de 11 andre lærerne etter undervisningen var ferdig?

I arbeidsmiljølovens § 4-3 (1) heter det at "Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstagers integritet og verdighet ivaretas."

Opplever lærerne at KS`forslag innebærer tilrettelegging for at deres profesjonelle integritet ivaretas?

Når man ser hvilket utrolig engasjement lærerne har vist i den pågående streiken, så virker det ikke som om de opplever at arbeidsgiver har fulgt arbeidsmiljøloven på dette punktet. Det virker ikke som om det har blitt ivaretatt på flere år.

Lærerne, eller arbeidstagerne om du vil, sier nemlig at de ikke blir tatt på alvor når de forteller hvordan de best utfører sin profesjon.

Lærerne sier ikke nei til å jobbe 7,5 timer pr. dag.

De har allerede sagt ja til å jobbe 8,6 timer hver dag. Og det vil de gjerne fortsette med.

Hvorfor skal de ikke kunne gjøre det?

Astrid, som er lærer i Bodø, og Berit, som var lærer ved Valdres Vdg.skule, har begge to hatt en stor rolle i mitt liv. Jeg tenker på de hver uke, og henter stadig inspirasjon fra alt de lærte meg, og alt de viste meg at var mulig.

Disse to lærerne, de trengte jeg.

Jeg håper de streiker!

For, vi trenger lærere. Gode lærere som engasjerer seg og tar ansvar for å utøve profesjonen best mulig for sine elever og skolen som en helhet.

Vil du støtte elevene- så bør du støtte lærerne som streiker.


- Eivor

Bloggen kan du følge her

 

 

Sett deg ned og vær normal

Å "dempe" egne følelser slik at man ikke skaper uro for seg selv eller andre- er nødvendig for å lykkes.

Å ha kontroll på egne impulser, både det å slutte med noe (selv om man har lyst til å fortsette,) og det å sette i gang med noe (selv om man ikke har lyst)- er nødvendig for å lykkes.

Å vite hva omgivelsene forventer, for deretter å jobbe hardt for å møte forventningene- er nødvendig for å lykkes.

Å etterleve korrigeringer og krav, altså opptre slik man er fortalt at er ønsket -  er nødvendig for å lykkes.

Å konsentrere seg over tid, samt gjennomføre alle oppgaver- er nødvendig for å lykkes.

Å oppføre seg adekvat, eller å oppføre seg slik som omgivelsene anser som godtatt og normalt - det er avgjørende for å lykkes.

Det kalles selvregulering.

Det sies at barn med høy grad av selvregulering  i større grad vil styre seg selv til å kunne gjøre lekser og skolearbeid, de vil sitte rolig og fokusert, og de vil ha langsiktige mål om å få seg en god utdannelse.De kontrollerer seg selv uavhengig av hvem som er rundt dem. De følger malen som noen, gjerne forskere, har satt opp for hvordan man best former barn inn i de konforme systemene som eksisterer.  Malen og metodene pakkes inn i fine ord, og det forsikres hele tiden om at dette er viktig og riktig for barna.

Viktig og riktig for at barna skal lykkes.

Men hvor, og i hva?

På skolen vel.



 Barna bør ha en lang realfaglig utdannelse, noen år i høyere utdanning, komme seg raskt inn i arbeidslivet, og jobbe hardt og pliktoppfyllende helt til de kan lene seg tilbake som pensjonister 40 år etter. Og det er barna selv som står i veien for dette. Isteden for å sitte rolig ved pultene sine, så finnes det altså femåringer som reiser seg og løper i klasserommet. Femåringer som forstyrrer andre, ikke gjør som forventet og har en adferd som beskrives som problematisk. Ikke bare femåringer, til og med åtteåringer gjør dette.

Hjelpes, et barn som løper! Herlighet, det kan da ikke være normalt. De vet jo ikke sitt eget beste! De ødelegger for alle. Barna må regulere seg selv.

Virkelig? 

Kan det hende at det heller er omgivelsene som må reguleres litt? At barna trenger andre systemer rundt seg enn klasserommet og skolepulten? At de ikke lærer matematikk best ved å sitte rolig og fokusert i 10 år?  Er det problemadferd hvis et barn ikke følger forskeres mal for læring?

En femåring som bygger snømann kan raskt forstå og erfare hvorfor man setter den minste snøballen på toppen istedenfor på bunnen. En seksåring som spiller fotball kan raskt forstå og erfare noe om hvordan et objekt beveger seg, og hvordan motstand og tyngdekraft vil påvirke.

Skal vi virkelig begynne å fokusere på selvregulering i barnehagen ?  Lære barna å dempe impulsene sine, styre følelsene sine og konsentrere seg mer. Skal  voksne i barnehagen gå inn og styre barnas hverdag med klare intensjoner og ønsker om mål, et mål som må være målbart for at forskerne skal få sine resultater?

"SKOLEKLAR"- prosjektet, som ble ledet av psykolog Ingunn Størksen, hadde stort fokus på selvregulering, og ordet dukker stadig opp i publikasjoner. Det ser nesten ut til å være adferdsforskeres nye favorittområde, og løsningsforslag på mange av utfordringene i samfunnet, eller skolen om du vil.

Nå er Størksen i gang med et nytt forskningsprosjekt. Sammen med økonom Mari Rege skal "Agderprosjeketet," med en prislapp på 42millioner settes i gang i barnehagen. Også der er selvregulering sentralt, sammen med voksenstyrt "lekende læring" av realfag.

Flere og flere metoder og programmer for arbeid med barn er sentrert mot å passe inn, ha evner til å roe seg ned, og oppføre seg adekvat for å lære realfag. Altså at barna skal gjøre og leve slik som noen har definert som normalt i dagens samfunn.



"Vi er på vei inn i kunnskapssamfunnet," gjentas stadig av forskere og politikere innenfor barn- og oppvekstsektoren.

FINNUT, programmet som "Agderprosjektet" har fått millionstøtte av, ønsker forskning som fører til innovasjon i barnehage og skole. Programmet skal også gi politikere viktig kunnskap for å kunne forme utdanningssystemet videre. Forskerne selv har mål om å delta på internasjonale forskerkonferanser, som f.eks.Horizon 2020.

Det er fint det. Vi trenger forskning. Men  trenger vi at  fire-og femåringer presses inn i en mal og konstruert oppfatning av at det er likhetstegn mellom å ta en mastergrad og å lykkes?

Hva er vi så redde for at disse barna skal finne på hvis vi voksne tar et skritt tilbake og lar barna selv få delta mer i organiseringen av innholdet i hverdagen sin?

At de skal bråke for oss, kanskje forstyrre og utfordre oss?

"Du må ikke være redd for å tenke nytt! " blir kritikken min ofte møtt med. Noe av problemet er at selvregulering og fokus på læring ikke er nytt. Det er mer av det samme. Forskjellen er at det nå er ønsker om at det skal være mer systematisk og målbart enn tidligere.

Tenk om barna i barnehagen ikke vil være de som skal føre landet frem til å bli en ledende nasjon innenfor kunnskap. Tenk om de ikke syns det er motiverende og viktig å delta i internasjonale tester hvor resultatene måles opp mot andre barn?

Også tror vi kanskje at barna ikke forstår. At barna ikke vil merke at vi prøver å presse noe på dem. Det gjør de.

De merker det. De vet.

Er det noe alle ser ut til å være enige om i de store debattene rundt dagens barn, så er det  hvilke enorme muligheter og potensiale barna har.

Likevel virker det  som om mange voksne ser et behov for å forme barna, og tilpasse de til en realfaglig hverdag med ferdige planer. 

Hvis vi har så utrolig stor tro på barnas potensiale og hva de er i stand til, hvorfor gir vi de da så få muligheter ?


 - Eivor

Bloggen kan følges her

hits