mai 2014

Tell til ti

Alle som har møtt eller snakket med mer enn ett barn, vet at barn er forskjellige.

Alle som er foreldre til mer enn ett barn, vet at barna deres er forskjellige, og behandler f.eks ikke toåringen og fireåringen helt likt. Ikke bare er det aldersforskjell, men barna er rett og slett forskjellige. 

Alle som jobber i barnehage og skole vet at alle de 18 femåringene eller de 32 seksåringene man har ansvaret for, er forskjellige. 

Hvorfor er vi da på vei inn i et "kunnskapssamfunn," bestående av oss alle sammen, og som ser ut til å tro at alle er like?

Liker de samme lekene, lærer likt, har like interesser, blir motivert på lik måte, trenger like mye-eller lite omsorg, og har behov for nøyaktig det samme av de rundt seg.

Et program, et verktøy, en plan, en test, en rapport, et skjema, en kartlegging, et system, en mal....bare en instruksjon til, så går det i orden for alle?

Fra politisk hold er det i hele landet et økende fokus på kontroll og måling av hva dagens barn kan, eller ikke kan.

Eventuelt hva vi er i stand til å få de til å kunne, helst så unge som mulig. 

Det meste sirkulerer rundt realfag, rundt det som er "skolsk."

Det er så mange som mener så mye om hvordan jeg skal gjøre jobben min, at jeg har begynt å telle til hundre istedenfor ti før jeg svarer.

For, det meste virker bare feil for meg som er sammen med barna hver dag.

Det er lenge siden noen kontrollerte om barna fikk være ute hver dag.

Eller om de ansatte hadde kunnskaper om påkledning i ulikt vær, og evnet å tilrettelegge for lek og aktiviteter ute.

Om hvert barn hadde en å leke med, og om hvordan den enkelte voksne og barnehage/skole tilrettelegger for et godt psykososialt miljø.

Jeg har aldri fått pålegg eller instruks fra barnehageeier om å ta med barna ut i skogen hver uke, eller la de bli kjent med naturen. 

Alt dette er selvfølgelig forankret i Rammeplanen for barnehagen, men det tas lite initiativ til kompetanseheving eller kursing på dette området.

Nytt barn på avdelingen. Kommer flyttende fra Vietnam, og har 7 måneder i barnehagen før skolestart.

Hva gjør jeg? Følge de 376 sidene fra barnehageeier/kommune som tar for seg hvordan jeg inkluderer og lærer barnet norsk, eller gjør det jeg vet fungerer?

Det jeg vet fungerer, det vet jeg fordi jeg har brukt tid på å bli kjent med nettopp dette barnet.

Jeg har observert, vurdert og laget alternative planer og handlingsmønstre for hva som synes å være det beste for dette barnet.

Dette barnet ser ut til å like skogen! Dette barnet bøyer seg ned, plukker opp blomster og ser på de voksne rundt seg. Når vi er på tur smiler barnet hele tiden, klatrer i trær, hopper over steiner og plukker opp nye ting hele tiden.

Barnet ser ut til å være i et godt miljø for lek og læring når det tilbringer tid i skogen. Når det er lov å rope høyt, bevege armer og bein, og dagen aldri er lik.



Dette barnet lærte seg flytende norsk på 6 mnd ved å være ute i naturen sammen med en voksen og 3 andre barn hver dag. 

Dette barnet lærte seg alt politikerne sier de ønsker, men uten alle føringene og de 376 sidene om hva og hvordan det burde foregå. 

Det hadde nok aldri vært mulig å få til uten å være nok voksne.

Det hadde nok aldri vært mulig å få til rundt bordet inne, eller på lekerommet sammen med 17 andre barn. 

Det som nå synes å være gjengs oppfatning, er at barna skal kunne så mye som mulig- raskest mulig, og bruke dagene til å bli mest mulig klare for arbeidslivet.

Er det kanskje derfor så mange ser ut til å tenke at alle barn bør være stille, sitte på en stol og konsentrere seg, og helst lære noe hele tiden.

Skal barna være rolige, konsentrerte, og vente på ordet- på sin tur, hele sitt unge liv? 

Helt til de er klare til å gjøre det samme resten av livet?

Nesten alt jeg kan om barn, og alt jeg tror jeg kan om barn- det har jeg lært av å være sammen med barn. 

Og det jeg tror, det er at vi bør skifte retning. Vi bør fokusere mer på det mellommenneskelige, og mindre på innlæring og likhet som indikator for kvalitet. Jeg vet politikere kommer til å svare meg med at det er vanskelig å tilegne seg sosial kompetanse hvis man ikke kan språket, og at det er derfor det satses stort på dette i f.eks Oslo og Bergen. 

Men på den andre siden, det kan være veldig vanskelig å tilegne seg språk hvis man ikke har sosial kompetanse, eller gode rollemodeller og et trygt miljø rundt seg.

Vi kan ikke tvinge noen til å snakke, eller å lære seg noe. 

Men vi kan gjøre vårt beste for at barna skal være rustet og motivert til å tilegne seg alt de behøver i sitt liv, og da mener jeg ikke arbeidsliv. 

 Hvem vet best?

De som sitter på kontoret hver dag - eller de som løper rundt med barna i skogen, setter på plaster, leser favorittboka høyt for tolvte gang, husker den dagen barnet lærte seg å hinke og kjenner hvert enkelt barn?

Alle som kjenner mer enn ett barn vet at ingen er like. 

Jeg har lyst til å si ja når et barn spør meg om vi kan gå i skogen for å plukke blomster.

Jeg har ikke lyst til å svare at vi må fortsette med dette brettspillet, og at vi skal være på dette rommet her en time til ( fordi det står i progresjons-planen at vi skal det, barnehageeier kvalitetssikrer at barnet lærer noe om antall, rom og former ved at vi bruker så lang tid her, og når jeg skal evaluere ser det ikke bra ut hvis jeg svarer at vi ikke har gjort det.)  Eller vente til neste uke når vi er nok voksne til å gå på tur.

Det kan jo hende at vi kan lære å telle til ti mens vi plukker blomster istedenfor å kvalitetssikre inne på "matterommet" ?

- Eivor

 

Mindre papirer og føringer, mer tid til å være sammen med barna på deres premisser!

Følg bloggen her

 

Bør ettåringen gå i barnehage?

Over halvparten av de barnehageansatte som ble spurt i en ny undersøkelse, har svart at de mener ettåringen ikke bør gå i barnehage. Halvparten i den samme undersøkelsen mener også at barn under tre år ikke bør være i barnehagen mer enn 4-6 timer per dag.

Og debatten er i gang. 

Istedenfor å diskutere hvorvidt en ettåring bør gå i barnehagen eller ikke, så tror jeg vi nå bør diskutere hva slags barnehage ettåringen sendes til.

Begynner ettåringen i en barnehage med ufaglært personale?

Begynner ettåringen i en barnehage som ligger i en kommune hvor økonomien er så dårlig at det ikke settes inn vikar før 14 dager?

Begynner ettåringen i en barnehage med tilpassede og romslige lokaler hvor det rett og slett er plass til å være 1 år gammel?

Begynner ettåringen i en barnehage med voksne som er gode omsorgspersoner?

Begynner ettåringen i en barnehage hvor de får lov til å være både ett, to og tre år gamle, eller flyttes de over sammen med fem og seksåringene så fort de fyller to år?

Begynner ettåringen i en barnehage hvor de får lov til å forholde seg til få andre, både voksne og barn? Eller er gjennomtrekken og flyten så stor at de må ta til "takke med den nærmeste" og hvor gråten til slutt ikke høres?

 

Hvorfor mener så mange (1200 barnehagelærere og 1300 barnehageansatte deltok i undersøkelsen) at ettåringen ikke bør gå i barnehage? Og at 4-6 timer er nok for de under tre år. 

Jeg tror det er fordi de vet.

De- og jeg, vi vet hvordan dagen egentlig ser ut i barnehagen. 

Det er aldri 3 voksne tilstede sammen med ettåringene hele dagen. 

Det var opptil 65 304 barn som i 2013 ikke hadde en barnehagelærer som pedagogisk ansvarlig, og over halvparten av ansatte i barnehage jobber i stillinger hvor de eneste formelle kravene er å ha fylt 18 år og ha godkjent politiattest.

Så godt som ingen studenter ved barnehagelærerstudiet blir vedtatt å være uskikket til å jobbe med barn. 

Det finnes ingen lov for hvor stort areal ettåringen ,eller noen av de andre barna, skal ha i barnehagen. 

De seneste årene er det blitt "vanlig praksis" at toåringer telles som et "stort barn." I kjølvannet av at seksåringene ble sendt på skolen forsvant 1-3år og 4-7gruppene, og treåringene ble den økonomiske brikken i midten som ofte kan gjøre utslaget for om kommunen eller bydelen kan "klare seg." 

Det er 409 færre barnehager nå enn i 2008, men 25 000 flere barn. Mange av disse er ettåringer. Det vil i praksis si at de har større barnegrupper og flere å forholde seg til enn tidligere. 

Regjeringen ønsker å kutte nye 825 millioner til kommunene, og begrunner med at de øker kontantstøtten med 1000 kr og at færre da velger barnehage. 

Realiteten- de nye tallene, sier derimot at det er flere som nå velger barnehage. Regjeringen sier de skal løse dette ved å snakke med kommunene. 


Velg hverdagen til ettåringen din med omhu.

Og føles det ikke rett med barnehage, så er det helt ok å vente til ettåringen nærmer seg to år.

Må du ut i arbeid, så må du kanskje det. Men det du må mest av alt; det er å forsikre deg om at ettåringen din har det bra de 7-9 timene barnet er sammen med  andre voksne enn deg selv. 

Noe av årsaken til at det kuttes stort i barnehagene år etter år er selvfølgelig at de fleste av de som er der ikke sier i fra selv.

Ettåringen din kan ikke gjøre noe med at det ikke er vikar i barnehagen

Ettåringen din kan ikke si noe om  at det var bedre før, når det var varm-mat istedenfor knekkebrød til lunsj.

Ettåringen din får ikke formidlet at det ikke har fått ny bleie på 7 timer.

Ettåringen din får ikke sagt noe til kunnskapministeren om at det ønsker seg en voksen å sitte på fanget til istedenfor et rop fra andre siden av rommer fra en voksen som allerede bærer på to andre gråtende ettåringer. 

Bør ettåringen gå i barnehage? 

Det er umulig å svare ja eller nei.

Spørsmålet er hvordan barnehagen og dens ansatte må være for å kunne gi ettåringen en hverdag som kan erstatte mor- far eller andre på en best mulig måte. 

- Eivor

 

Følg bloggen her

7 tapte anrop fra Livet

Det spiller ingen rolle om det var morgen eller kveld, om vi drakk kaffe eller te- eller hvorvidt dagen var grå eller solfylt.

Jeg sitter på et rom med to eldre menn, på Plan 2- på et sykehus. Omgitt av ledninger, apparater og stusslige gardiner.

 I en hverdag hvor informasjonsflyten er konstant, telefonen maser hele tiden, internett roper om min oppmerksomhet og ingenting lenger krever at man ser hverandre i øynene- er det nå blitt stille.

De to mennene snakker sammen som om de har kjent hverandre hele livet. Om barna sine, barnebarna sine, om at den ene gikk på skøyter rett bortenfor sykehuset da han var liten, og om den gangen datteren til den andre kjøpte «verdens største is» i Danmark for 25 år siden. De er nesten som to barn der de sitter, og  har åpenbart fortalt hverandre mye over to plastkopper med kaffe inne på dette grå rommet som heter sykehus.

Samtalen er så fin å høre på at jeg tenker «dette er jo helt topp, så bra at nettopp de to deler rom.» Jeg elsker historiene de forteller hverandre.

Men, den ene mannen har har vært sjuk i lang tid, uten å si et ord til datteren sin om det. Og datteren hans var alvorlig syk for noen år siden, uten å si et ord til faren sin om det.

Den mannen, det er faren min.

Og den datteren, det er altså meg.

Dere må snakke sammen, sier legen.

-Hæ? Jeg har vært der inne i fem timer, og skal bare ta litt luft, sier jeg, og tenker at legen er en dust.

Mens jeg sitter på fortauet ser jeg dem overalt.

Mennesker som står ved siden av hverandre, men med lengst mulig avstand. Venter kanskje på en telefon, en buss, eller på at noe skal skje. Sjekker «livet» på telefonen sin. Og stresser videre for å redde verden eller noe, kanskje mest av alt sin egen verden.

De minner meg om meg.

Jeg lever i en verden hvor både samfunnet, hverdagen og jeg selv har lært meg å «ta meg sammen,» «klare alt selv» og «alltid tenke positivt.»

I en hverdag hvor man aldri går tom for samtaleemner. Og hvor man kan snakke og snakke­ uten å si et ord om hvem man egentlig er, eller hva som er viktig. Hvor man kan si at man har «mye kontakt» med et menneske uten å ha sett  vedkommende på flere måneder.

Og jeg forbanner meg selv for alt jeg ikke har spurt faren min om. Alt jeg egentlig lurer på, men aldri har spurt om. Jeg skammer meg over alle de «men jeg må, jeg må ..» jeg kom opp med før jeg sto der med 7 tapte anrop og skjønte at det jeg måtte - det var å sette meg på det første jævla toget hjem.

Hvem bryr seg egentlig om at ribbesvoren var sprø i år, om det var snø i påsken, var sol hele sommeren-97 eller at oppkjørselen trenger ny asfalt?

Ikke jeg. Men det er slike samtaler jeg overhører overalt.

Det gode gamle mantraet mitt om at «enten går det bra, eller så går over,» det holder ikke lenger. Når døden lurer rundt hvert eneste hjørne- da er det både liten tid og idiotisk å gjemme seg.

Der sitter vi altså. Og jeg er klar over hva som er så skummelt. Jo mer man deler, jo flere hemmeligheter man forteller- jo større er frykten for at den andre skal forsvinne. Hver eneste bit du gir bort av deg selv, innebærer at  ting kan bli bedre. Men det skumle er at det kan bli verre, og da er det kanskje lettere å beholde hele puslespillet for seg selv? 

Frykten for det som kan bli ubehagelig, for den andre eller en selv, har gjort at det er lettere å la være. For det er lett å slippe unna i dag.

I dag er det få som reagerer særlig på at man ikke snakker om noe annet enn været eller det alle uansett har sett på et sosialt nettverk.

Hvor ble det av alle disse barna fra 80-tallet som løp rundt og spurte alle om alt mulig. Hvordan endte mange av de, og jeg, opp med å sitte å dele massevis av oss selv på sosiale medier. Fortelle ting der hvor ingenting er tilfeldig.  Et sted hvor alt  vi forteller og deler uten at noen har spurt, står og skinner som en illusjon på hvem vi kanskje er. Hvor mange er vi ikke som gjør det?

Å sette spor. Er det det vi alle på et vis forsøker på? 

I et samfunn hvor det aldri har vært flere psykisk syke og slektsforskning er «i tiden,» er det kanskje på tide å begynne å snakke med hverandre på ordentlig igjen. Å finne ut hvem faren min er, istedenfor å bli sittende igjen å finne ut av " hvem han var?" 

 For, hvorfor sitter faren min og forteller et annet menneske alle historiene som jeg egentlig vil høre? Lett å tenke at den andre bør fortelle, at ingenting er mitt ansvar.

Må vi vente til noen er død, eller nesten død før vi begynner å spørre de om de viktige tingene? Hva i all verden er det jeg har holdt på med?

Men sånn er det. Sånn har det vært lenge. Og sånn kan det ikke være.

Og jeg er heldig, faren min lever fortsatt. Han kan fortsatt svare meg, og jeg kan fortsatt spørre om alt det jeg burde gjort for flere år siden.

Anropet om at noens liv er tapt, det kommer. Og da bør du ikke ha altfor mye usnakket. 

Det kommer en ny vår, en ny avis og sikkert en ny pris på krone-isen.

Men det mennesket, akkurat det mennesket som du brydde deg om, det kommer aldri tilbake da.

Når du står der med anropet om at livet til en du er glad i er tapt, da er det for seint.

Da blir du stående der, med et menneske som aldri mer kan svare, og et hode fullt av spørsmål som aldri kan stilles til den riktige.

Jeg aner ikke hva dette blogg-innlegget egentlig er. Om det er en oppfordring til å ta bedre vare på mennesker man bryr seg om, til å logge seg av sosiale medier eller til å tørre å snakke om tingene som er viktig i livet. Om det er en form for selvterapi eller erkjennelse.  

Jeg aner ikke.

Det jeg veit, er at dette var helt fryktelig å skrive, men likevel helt nødvendig.

 - Eivor

 

Følg bloggen her

10 sikre tegn på at du jobber i barnehage

10 sikre tegn på på at du jobber i barnehage

1. Du vet hvem av Karius og Baktus som har rødt hår.

2. Du kan oppskriften på trolldeig utenat.

3. Du har filer av typen "dorullnisse" og "brett en papirfrosk"  på pc`n din.

4. Du har 4 sett med regntøy, men ingen paraply.



5. Du kan alle kaptein Sabeltann-sangene utenat, og merker at du faktisk liker noen av de.

6. Du kan leke med LEGO i timevis på jobb uten at noen stusser på det.

7. Du kan si til de fleste du treffer på jobben din at du er 18 år uten at de reagerer.

8. Du kan alle versene i "Hurra for deg."

9. Du får komplimenter av typen" du er skikkelig rask til å løpe," "oi, hvordan klarte du å klippe ut den der?" og "du tegner kule edderkopper."

10. Arbeidsdagen starter alltid med masse klemmer og hurra-rop.

 - Eivor

Følg bloggen her

 

Trenger vi kjærlighet?

- Det finnes ingen kjærlighet mellom de ansatte i barnehagen og barna der.

Kommentaren ble skrevet av en barnehageansatt på et sosialt nettverk, og skapte store reaksjoner.

Det forstår jeg godt, jeg kjente selv at jeg ble helt målløs av å lese det. Hvordan skal noen kunne forsvare dette, tenkte jeg. Etterhvert kom det frem at det vedkommende mente, var at det ikke var noen familiære bånd mellom barn og voksne i barnehagen, og at det dermed ikke lå forventninger om at det skulle oppstå en kjærlighet.

Fra mitt pedagogiske grunnsyn på barn og barndom, og gjennom år med erfaring som barnehagelærer, så trår kjærlighet frem som et av grunnelementene i samspillet med barn.

Det finnes ingen blodsbånd, men er det et krav for kjærlighet? Jeg har blodsbånd til mange som jeg har svake relasjoner og vesentlig mindre kjærlighet til enn barna jeg deler fotspor i sandkassa med.

 Jeg kan ikke vitenskapelig dokumentere at det er kjærlighet mellom meg og barna, men jeg føler det over hele meg.

Jeg har opplevd det, kjent det nært og tydelig. Det er varme, det er vennskap, det er gode relasjoner,og et nært samspill. Disse små som gir så mye av seg selv, som deler opplevelser og tanker, som stadig overrasker og forundrer meg- de kjenner jeg kjærlighet for. Hver dag som barnehagelærer har jeg øyeblikk sammen med barna som for meg er preget av det jeg kaller kjærlighet.

Kjærligheten springer ut av relasjonene vi har, og verken følger eller er en følge av en mal, standard eller kartlegging.

Det første du må ha evne til som voksen i barnehagen, er å skape relasjoner til barn. Ja, det er en påstand, men jeg tror det stemmer.

Barn henvender seg ikke til voksne de ikke liker, er utrygge på eller har mistillit til.

Dette må du gjøre deg fortjent til. Og det må gjøres i nært samspill med barnet selv.

 I dag er jeg sammen med 18 barn hver dag, og vi vet nesten alt om hverandre. Det er relasjoner preget av at vi kjenner hverandre, er trygge på hverandre og at jeg som voksen er tilstede for barnet på dets premisser, og er glad i barna. Disse barna vet ting mange av de voksne vennene mine ikke vet.

- De vet hva jeg er redd for, hva jeg gråt for som barn og hvilken farge tannbørsten min har.

- De vet hvor mange søsken jeg har, hva foreldrene mine heter og at "Eivor lå i magen til mammaen sin sammen med en annen baby."

- De har også funnet ut hvilken bokstav arret på venstrehånden min ligner på, hvor gammel jeg var da jeg fikk det, og at jeg gikk på krykker da jeg var barn.

Jeg har ikke fortalt barna disse tingene som en voksen. De har spurt meg i samtaler, og jeg har svart de som en venn.

Som barnehagelærer var det litt skummelt å begynne å dele så mye av meg selv, og jeg reflekterte mye rundt det. Er dette profesjonelt? Skal jeg svare på slike spørsmål?

Ja, for meg er dette riktig.

Og jeg har erfart at det har ført til mange av de magiske øyeblikkene man ofte hører om at oppstår i barnehagen. Det har hjulpet meg med å bygge bro inn til selve barnet, og vi har skapt våre egne felles referanser. Våre egne hemmeligheter, og vår egen relasjon- barnet og jeg. 

Jeg er overbevist om at denne tilnærmingen til barn skaper grobunn for gode relasjoner. Du vil nok ikke oppnå noen av målene du, barnehagen eller barnehageeier har satt, uten en form for kjærlighet til barna.

Oslo kommune har flere hundre sider med maler,standarder og føringer for hvordan de mener jeg skal - og bør gjøre jobben min. 

Jeg finner ikke ordet kjærlighet et eneste sted der. Det syns jeg er skummelt.

- Eivor

 

Mer kjærlighet, mindre papirer!  

Du kan følge bloggen min her

 

hits