hits

mai 2014

Tell til ti

Alle som har mtt eller snakket med mer enn ett barn, vet at barn er forskjellige.

Alle som er foreldre til mer enn ett barn, vet at barna deres er forskjellige, og behandler f.eks ikke toringen og fireringen helt likt. Ikke bare er det aldersforskjell, men barna er rett og slett forskjellige.

Alle som jobber i barnehage og skole vet at alle de 18 femringene eller de 32 seksringene man har ansvaret for, er forskjellige.

Hvorfor er vi da p vei inn i et "kunnskapssamfunn," bestende av oss alle sammen, og som ser ut til tro at alle er like?

Liker de samme lekene, lrer likt, har like interesser, blir motivert p lik mte, trenger like mye-eller lite omsorg, og har behov for nyaktig det samme av de rundt seg.

Et program, et verkty, en plan, en test, en rapport, et skjema, en kartlegging, et system, en mal....bare en instruksjon til, s gr det i orden for alle?

Fra politisk hold er det i hele landet et kende fokus p kontroll og mling av hva dagens barn kan, eller ikke kan.

Eventuelt hva vi er i stand til f de til kunne, helst s unge som mulig.

Det meste sirkulerer rundt realfag, rundt det som er "skolsk."

Det er s mange som mener s mye om hvordan jeg skal gjre jobben min, at jeg har begynt telle til hundre istedenfor ti fr jeg svarer.

For, det meste virker bare feil for meg som er sammen med barna hver dag.

Det er lenge siden noen kontrollerte om barna fikk vre ute hver dag.

Eller om de ansatte hadde kunnskaper om pkledning i ulikt vr, og evnet tilrettelegge for lek og aktiviteter ute.

Om hvert barn hadde en leke med, og om hvordan den enkelte voksne og barnehage/skole tilrettelegger for et godt psykososialt milj.

Jeg har aldri ftt plegg eller instruks fra barnehageeier om ta med barna ut i skogen hver uke, eller la de bli kjent med naturen.

Alt dette er selvflgelig forankret i Rammeplanen for barnehagen, men det tas lite initiativ til kompetanseheving eller kursing p dette omrdet.

Nytt barn p avdelingen. Kommer flyttende fra Vietnam, og har 7 mneder i barnehagen fr skolestart.

Hva gjr jeg? Flge de 376 sidene fra barnehageeier/kommune som tar for seg hvordan jeg inkluderer og lrer barnet norsk, eller gjr det jeg vet fungerer?

Det jeg vet fungerer, det vet jeg fordi jeg har brukt tid p bli kjent med nettopp dette barnet.

Jeg har observert, vurdert og laget alternative planer og handlingsmnstre for hva som synes vre det beste for dette barnet.

Dette barnet ser ut til like skogen! Dette barnet byer seg ned, plukker opp blomster og ser p de voksne rundt seg. Nr vi er p tur smiler barnet hele tiden, klatrer i trr, hopper over steiner og plukker opp nye ting hele tiden.

Barnet ser ut til vre i et godt milj for lek og lring nr det tilbringer tid i skogen. Nr det er lov rope hyt, bevege armer og bein, og dagen aldri er lik.



Dette barnet lrte seg flytende norsk p 6 mnd ved vre ute i naturen sammen med en voksen og 3 andre barn hver dag.

Dette barnet lrte seg alt politikerne sier de nsker, men uten alle fringene og de 376 sidene om hva og hvordan det burde foreg.

Det hadde nok aldri vrt mulig f til uten vre nok voksne.

Det hadde nok aldri vrt mulig f til rundt bordet inne, eller p lekerommet sammen med 17 andre barn.

Det som n synes vre gjengs oppfatning, er at barna skal kunne s mye som mulig- raskest mulig, og bruke dagene til bli mest mulig klare for arbeidslivet.

Er det kanskje derfor s mange ser ut til tenke at alle barn br vre stille, sitte p en stol og konsentrere seg, og helst lre noe hele tiden.

Skal barna vre rolige, konsentrerte, og vente p ordet- p sin tur, hele sitt unge liv?

Helt til de er klare til gjre det samme resten av livet?

Nesten alt jeg kan om barn, og alt jeg tror jeg kan om barn- det har jeg lrt av vre sammen med barn.

Og det jeg tror, det er at vi br skifte retning. Vi br fokusere mer p det mellommenneskelige, og mindre p innlring og likhet som indikator for kvalitet. Jeg vet politikere kommer til svare meg med at det er vanskelig tilegne seg sosial kompetanse hvis man ikke kan sprket, og at det er derfor det satses stort p dette i f.eks Oslo og Bergen.

Men p den andre siden, det kan vre veldig vanskelig tilegne seg sprk hvis man ikke har sosial kompetanse, eller gode rollemodeller og et trygt milj rundt seg.

Vi kan ikke tvinge noen til snakke, eller lre seg noe.

Men vi kan gjre vrt beste for at barna skal vre rustet og motivert til tilegne seg alt de behver i sitt liv, og da mener jeg ikke arbeidsliv.

Hvem vet best?

De som sitter p kontoret hver dag - eller de som lper rundt med barna i skogen, setter p plaster, leser favorittboka hyt for tolvte gang, husker den dagen barnet lrte seg hinke og kjenner hvert enkelt barn?

Alle som kjenner mer enn ett barn vet at ingen er like.

Jeg har lyst til si ja nr et barn spr meg om vi kan g i skogen for plukke blomster.

Jeg har ikke lyst til svare at vi m fortsette med dette brettspillet, og at vi skal vre p dette rommet her en time til ( fordi det str i progresjons-planen at vi skal det, barnehageeier kvalitetssikrer at barnet lrer noe om antall, rom og former ved at vi bruker s lang tid her, og nr jeg skal evaluere ser det ikke bra ut hvis jeg svarer at vi ikke har gjort det.) Eller vente til neste uke nr vi er nok voksne til g p tur.

Det kan jo hende at vi kan lre telle til ti mens vi plukker blomster istedenfor kvalitetssikre inne p "matterommet" ?

- Eivor

Mindre papirer og fringer, mer tid til vre sammen med barna p deres premisser!

Flg bloggen her

Br ettringen g i barnehage?

Over halvparten av de barnehageansatte som ble spurt i en ny underskelse, har svart at de mener ettringen ikke br g i barnehage.Halvparten i den samme underskelsen mener ogs at barn under tre r ikke br vre i barnehagen mer enn 4-6 timer per dag.

Og debatten er i gang.

Istedenfor diskutere hvorvidt en ettring br g i barnehagen eller ikke, s tror jeg vi n br diskutere hva slags barnehage ettringen sendes til.

Begynner ettringen i en barnehage med ufaglrt personale?

Begynner ettringen i en barnehage som ligger i en kommune hvor konomien er s drlig at det ikke settes inn vikar fr 14 dager?

Begynner ettringen i en barnehage med tilpassede og romslige lokaler hvor det rett og slett er plass til vre 1 r gammel?

Begynner ettringen i en barnehage med voksne som er gode omsorgspersoner?

Begynner ettringen i en barnehage hvor de fr lov til vre bde ett, to og tre r gamle, eller flyttes de over sammen med fem og seksringene s fort de fyller to r?

Begynner ettringen i en barnehage hvor de fr lov til forholde seg til f andre, bde voksne og barn? Eller er gjennomtrekken og flyten s stor at de m ta til "takke med den nrmeste" og hvor grten til slutt ikke hres?



Hvorfor mener s mange (1200 barnehagelrere og 1300 barnehageansatte deltok i underskelsen) at ettringen ikke br g i barnehage? Og at 4-6 timer er nok for de under tre r.

Jeg tror det er fordi de vet.

De- og jeg, vi vet hvordan dagen egentlig ser ut i barnehagen.

Det er aldri 3 voksne tilstede sammen med ettringene hele dagen.

Det var opptil 65 304 barn som i 2013 ikke hadde en barnehagelrer som pedagogisk ansvarlig, og over halvparten av ansatte i barnehage jobber i stillinger hvor de eneste formelle kravene er ha fylt 18 r og ha godkjent politiattest.

S godt som ingen studenter ved barnehagelrerstudiet blir vedtatt vre uskikket til jobbe med barn.

Det finnes ingen lov for hvor stort areal ettringen ,eller noen av de andre barna, skal ha i barnehagen.

De seneste rene er det blitt "vanlig praksis" at toringer telles som et "stort barn." I kjlvannet av at seksringene ble sendt p skolen forsvant 1-3r og 4-7gruppene, og treringene ble den konomiske brikken i midten som ofte kan gjre utslaget for om kommunen eller bydelen kan "klare seg."

Det er 409 frre barnehager n enn i 2008, men 25 000 flere barn. Mange av disse er ettringer. Det vil i praksis si at de har strre barnegrupper og flere forholde seg til enn tidligere.

Regjeringen nsker kutte nye 825 millioner til kommunene, og begrunner med at de ker kontantsttten med 1000 kr og at frre da velger barnehage.

Realiteten- de nye tallene, sier derimot at det er flere som n velger barnehage. Regjeringen sier de skal lse dette ved snakke med kommunene.


Velg hverdagen til ettringen din med omhu.

Og fles det ikke rett med barnehage, s er det helt ok vente til ettringen nrmer seg to r.

M du ut i arbeid, s m du kanskje det. Men det du m mest av alt; det er forsikre deg om at ettringen din har det bra de 7-9 timene barnet er sammen med andre voksne enn deg selv.

Noe av rsaken til at det kuttes stort i barnehagene r etter r er selvflgelig at de fleste av de som er der ikke sier i fra selv.

Ettringen din kan ikke gjre noe med at det ikke er vikar i barnehagen

Ettringen din kan ikke si noe om at det var bedre fr, nr det var varm-mat istedenfor knekkebrd til lunsj.

Ettringen din fr ikke formidlet at det ikke har ftt ny bleie p 7 timer.

Ettringen din fr ikke sagt noe til kunnskapministeren om at det nsker seg en voksen sitte p fanget til istedenfor et rop fra andre siden av rommer fra en voksen som allerede brer p to andre grtende ettringer.

Br ettringen g i barnehage?

Det er umulig svare ja eller nei.

Sprsmlet er hvordan barnehagen og dens ansatte mvre for kunne gi ettringen en hverdag som kan erstatte mor- far eller andre p en best mulig mte.

- Eivor

Flg bloggen her

7 tapte anrop fra Livet

Det spiller ingen rolle om det var morgen eller kveld, om vi drakk kaffe eller te- eller hvorvidt dagen var gr eller solfylt.

Jeg sitter p et rom med to eldre menn, p Plan 2- p et sykehus. Omgitt av ledninger, apparater og stusslige gardiner.

I en hverdag hvor informasjonsflyten er konstant, telefonen maser hele tiden, internett roper om min oppmerksomhet og ingenting lenger krever at man ser hverandre i ynene- er det n blitt stille.

De to mennene snakker sammen som om de har kjent hverandre hele livet. Om barna sine, barnebarna sine, om at den ene gikk p skyter rett bortenfor sykehuset da han var liten, og om den gangen datteren til den andre kjpte verdens strste is i Danmark for 25 r siden. De er nesten som to barn der de sitter, og har penbart fortalt hverandre mye over to plastkopper med kaffe inne p dette gr rommet som heter sykehus.

Samtalen er s fin hre p at jeg tenker dette er jo helt topp, s bra at nettopp de to deler rom. Jeg elsker historiene de forteller hverandre.

Men, den ene mannen har har vrt sjuk i lang tid, uten si et ord til datteren sin om det. Og datteren hans var alvorlig syk for noen r siden, uten si et ord til faren sin om det.

Den mannen, det er faren min.

Og den datteren, det er alts meg.

Dere m snakke sammen, sier legen.

-H? Jeg har vrt der inne i fem timer, og skal bare ta litt luft, sier jeg, og tenker at legen er en dust.

Mens jeg sitter p fortauet ser jeg dem overalt.

Mennesker som str ved siden av hverandre, men med lengst mulig avstand. Venter kanskje p en telefon, en buss, eller p at noe skal skje. Sjekker livet p telefonen sin. Og stresser videre for redde verden eller noe, kanskje mest av alt sin egen verden.

De minner meg om meg.

Jeg lever i en verden hvor bde samfunnet, hverdagen og jeg selv har lrt meg ta meg sammen, klare alt selv og alltid tenke positivt.

I en hverdag hvor man aldri gr tom for samtaleemner. Og hvor man kan snakke og snakke uten si et ord om hvem man egentlig er, eller hva som er viktig. Hvor man kan si at man har mye kontakt med et menneske uten ha sett vedkommende p flere mneder.

Og jeg forbanner meg selv for alt jeg ikke har spurt faren min om. Alt jeg egentlig lurer p, men aldri har spurt om. Jeg skammer meg over alle de men jeg m, jeg m .. jeg kom opp med fr jeg sto der med 7 tapte anrop og skjnte at det jeg mtte - det var sette meg p det frste jvla toget hjem.

Hvem bryr seg egentlig om at ribbesvoren var spr i r, om det var sn i psken, var sol hele sommeren-97 eller at oppkjrselen trenger ny asfalt?

Ikke jeg. Men det er slike samtaler jeg overhrer overalt.

Det gode gamle mantraet mitt om at enten gr det bra, eller s gr over, det holder ikke lenger. Nr dden lurer rundt hvert eneste hjrne- da er det bde liten tid og idiotisk gjemme seg.

Der sitter vi alts. Og jeg er klar over hva som er s skummelt. Jo mer man deler, jo flere hemmeligheter man forteller- jo strre er frykten for at den andre skal forsvinne. Hver eneste bit du gir bort av deg selv, innebrer at ting kan bli bedre. Men det skumle er at det kan bli verre, og da er det kanskje lettere beholde hele puslespillet for seg selv?

Frykten for det som kan bli ubehagelig, for den andre eller en selv, har gjort at det er lettere la vre. For det er lett slippe unna i dag.

I dag er det f som reagerer srlig p at man ikke snakker om noe annet enn vret eller det alle uansett har sett p et sosialt nettverk.

Hvor ble det av alle disse barna fra 80-tallet som lp rundt og spurte alle om alt mulig. Hvordan endte mange av de, og jeg, opp med sitte dele massevis av oss selv p sosiale medier. Fortelle ting der hvor ingenting er tilfeldig. Et sted hvor alt vi forteller og deler uten at noen har spurt, str og skinner som en illusjon p hvem vi kanskje er. Hvor mange er vi ikke som gjr det?

sette spor. Er det det vi alle p et vis forsker p?

I et samfunn hvor det aldri har vrt flere psykisk syke og slektsforskning er i tiden, er det kanskje p tide begynne snakke med hverandre p ordentlig igjen. finne ut hvem faren min er, istedenfor bli sittende igjen finne ut av " hvem han var?"

For, hvorfor sitter faren min og forteller et annet menneske alle historiene som jeg egentlig vil hre? Lett tenke at den andre br fortelle, at ingenting er mitt ansvar.

M vi vente til noen er dd, eller nesten dd fr vi begynner sprre de om de viktige tingene? Hva i all verden er det jeg har holdt p med?

Men snn er det. Snn har det vrt lenge. Og snn kan det ikke vre.

Og jeg er heldig, faren min lever fortsatt. Han kan fortsatt svare meg, og jeg kan fortsatt sprre om alt det jeg burde gjort for flere r siden.

Anropet om at noens liv er tapt, det kommer. Og da br du ikke ha altfor mye usnakket.

Det kommer en ny vr, en ny avis og sikkert en ny pris p krone-isen.

Men det mennesket, akkurat det mennesket som du brydde deg om, det kommer aldri tilbake da.

Nr du str der med anropet om at livet til en du er glad i er tapt, da er det for seint.

Da blir du stende der, med et menneske som aldri mer kan svare, og et hode fullt av sprsml som aldri kan stilles til den riktige.

Jeg aner ikke hva dette blogg-innlegget egentlig er. Om det er en oppfordring til ta bedre vare p mennesker man bryr seg om, til logge seg av sosiale medier eller til trre snakke om tingene som er viktig i livet. Om det er en form for selvterapi eller erkjennelse.

Jeg aner ikke.

Det jeg veit, er at dette var helt fryktelig skrive, men likevel helt ndvendig.

- Eivor

Flg bloggen her

10 sikre tegn p at du jobber i barnehage

10 sikre tegn p p at du jobber i barnehage

1. Du vet hvem av Karius og Baktus som har rdt hr.

2. Du kan oppskriften p trolldeig utenat.

3.Du har filer av typen "dorullnisse" og "brett en papirfrosk" p pc`n din.

4. Du har 4 sett med regnty, men ingen paraply.



5.Du kan alle kaptein Sabeltann-sangene utenat, og merker at du faktisk liker noen av de.

6.Du kan leke med LEGO i timevis p jobb uten at noenstusser p det.

7. Du kan si til de fleste du treffer p jobben din at du er 18 r uten at de reagerer.

8.Du kan alle versene i "Hurra for deg."

9. Du fr komplimenter av typen" du er skikkelig rask til lpe," "oi, hvordan klarte du klippe ut den der?" og "du tegner kule edderkopper."

10.Arbeidsdagen starter alltid med masse klemmer og hurra-rop.

- Eivor

Flg bloggen her

Trenger vi kjrlighet?

- Det finnes ingen kjrlighet mellom de ansatte i barnehagen og barna der.

Kommentaren ble skrevet av en barnehageansatt p et sosialt nettverk, og skapte store reaksjoner.

Det forstr jeg godt, jeg kjente selv at jeg ble helt mlls av lese det. Hvordan skal noen kunne forsvare dette, tenkte jeg. Etterhvert kom det frem at det vedkommende mente, var at det ikke var noen familire bnd mellom barn og voksne i barnehagen, og at det dermed ikke l forventninger om at det skulle oppst en kjrlighet.

Fra mitt pedagogiske grunnsyn p barn og barndom, og gjennom r med erfaring som barnehagelrer, s trr kjrlighet frem som et av grunnelementene i samspillet med barn.

Det finnes ingen blodsbnd, men er det et krav for kjrlighet? Jeg har blodsbnd til mange som jeg har svake relasjoner og vesentlig mindre kjrlighet til enn barna jeg deler fotspor i sandkassa med.

Jeg kan ikke vitenskapelig dokumentere at det er kjrlighet mellom meg og barna, men jeg fler det over hele meg.

Jeg har opplevd det, kjent det nrt og tydelig. Det er varme, det er vennskap, det er gode relasjoner,og et nrt samspill. Disse sm som gir s mye av seg selv, som deler opplevelser og tanker, som stadig overrasker og forundrer meg- de kjenner jeg kjrlighet for. Hver dag som barnehagelrer har jeg yeblikk sammen med barna som for meg er preget av det jeg kaller kjrlighet.

Kjrligheten springer ut av relasjonene vi har, og verken flger eller er en flge av en mal, standard eller kartlegging.

Det frste du m ha evne til som voksen i barnehagen, er skape relasjoner til barn. Ja, det er en pstand, men jeg tror det stemmer.

Barn henvender seg ikke til voksne de ikke liker, er utrygge p eller har mistillit til.

Dette m du gjre deg fortjent til. Og det m gjres i nrt samspill med barnet selv.

I dag er jeg sammen med 18 barn hver dag, og vi vet nesten alt om hverandre. Det er relasjoner preget av at vi kjenner hverandre, er trygge p hverandre og at jeg som voksen er tilstede for barnet p dets premisser, og er glad i barna. Disse barna vet ting mange av de voksne vennene mine ikke vet.

- De vet hva jeg er redd for, hva jeg grt for som barn og hvilken farge tannbrsten min har.

- De vet hvor mange ssken jeg har, hva foreldrene mine heter og at "Eivor l i magen til mammaen sin sammen med en annen baby."

- De har ogs funnet ut hvilken bokstav arret p venstrehnden min ligner p, hvor gammel jeg var da jeg fikk det, og at jeg gikk p krykker da jeg var barn.

Jeg har ikke fortalt barna disse tingene som en voksen. De har spurt meg i samtaler, og jeg har svart de som en venn.

Som barnehagelrer var det litt skummelt begynne dele s mye av meg selv, og jeg reflekterte mye rundt det. Er dette profesjonelt? Skal jeg svare p slike sprsml?

Ja, for meg er dette riktig.

Og jeg har erfart at det har frt til mange av de magiske yeblikkene man ofte hrer om at oppstr i barnehagen. Det har hjulpet meg med bygge bro inn til selve barnet, og vi har skapt vre egne felles referanser. Vre egne hemmeligheter, og vr egen relasjon- barnet og jeg.

Jeg er overbevist om at denne tilnrmingen til barn skaper grobunn for gode relasjoner. Du vil nok ikke oppn noen av mlene du, barnehagen eller barnehageeier har satt, uten en form for kjrlighet til barna.

Oslo kommune har flere hundre sider med maler,standarder og fringer for hvordan de mener jeg skal - og br gjre jobben min.

Jeg finner ikke ordet kjrlighet et eneste sted der. Det syns jeg er skummelt.

- Eivor

Mer kjrlighet, mindre papirer!

Du kan flge bloggen min her