mars 2014

Hold meg!

"Gled deg til en levende hverdag hvor du får brukt hele deg -som leder, pedagog, lekekamerat og medmenneske. Ta en utdanning som Norge trenger og som gir deg verdens fineste stilling: Bli barnehagelærer! "

- slik frontes en nasjonal  rekrutteringskampanje som går bredt ut for å skaffe flere barnehagelærere.

Kampanjen heter; Verdens fineste stilling ledig, og du finner den på http://www.verdensfinestestillingledig.no

Ja, stillingen er ledig, og det har den vært i flere tiår.

Det er ikke bare én stilling som er ledig heller, det er nesten 4000 av de.

I forbindelse med kampanjen er det laget en "reklamevideo"  som ble hyppig delt på sosiale medier i begynnelsen av mars. Hvorfor delte ingen av de barnehagelærerne jeg kjenner denne videoen?

Vi møter en mannlig barnehagelærer med museflette-parykk, blå prikker tegnet på magen og en fantasihest han rir på.I fjor brukte den samme kampanjen flere millioner på å la tre kjendiser "leke barnehage." De syklet og husket mens de fortalte" fakta." Ingenting av dette handler i stor grad om det viktigste du gjør som barnehagelærer. 

"Hold meg! "  

Barnet rygger bakover mot meg, strekker ut hånden og melder både verbalt og kroppslig hva det har behov for. Hva det trenger her- og nå, det trenger å bli holdt. 

Det trenger trygghet, omsorg og kjærlighet.

Barnet trenger en voksen som er der- en voksen som både sier og viser at; jeg er her- her er jeg.


Ganske ofte er det så mange barn som vil holdes at de tar til takke med en finger. Mens man bærer en, så har man tre barn som holder hver sin finger på den ledige hånden. I tillegg prøver du å holde blikket til det barnet som skal vise deg et nytt triks på huska. Å balansere oppmerksomheten, å vite når og hvem som har størst behov for å holdes,er en vanskelig og viktig vurdering i barnehage-hverdagen. 

Om det er å holde blikket, holde hånden, holde oppmerksomheten eller rent fysisk ta barnet på fanget og holde rundt det, varierer. Det viktige er at den voksne er der, klar til å holde der det trengs. Som ansatt i barnehagen har du en yrkesetisk forpliktelse til å handle omsorgsfullt overfor alle barn i barnehagen. For meg er dette noe av hovedkjernen i profesjonen, og da blir det veldig merkelig at det reklameres med at du bør velge barnehagelæreyrket fordi "du får være ekspedisjonsleder, dragekjemper eller popstjerne."  

Jeg har utrolige mange fine og koselige historier fra yrket som barnehagelærer og dagene er heldigvis stort sett fylt med glede, lek og humor.

Men jeg har også de andre historiene, de jeg får gåsehud av å tenke på akkurat nå, de hvor jeg har trengtes aller mest.

-Det er gutten som var med meg på pause hver dag i et halvt år, mange nok ganger til at han ble trygg på at jeg kom tilbake etter det de voksne kaller pause.

-Det er jenta jeg så sykle rundt alene på verandaen hele dagen personalet hadde planleggingsdag.

-Det er tårene jeg har felt, både sammen med og for barna som har mistet en av sine nærmeste.

-Det er barna som har blitt rammet av alvorlige sykdommer og ulykker.

-Det er barna som rører deg. Barna med historiene man aldri glemmer, barna og familiene man vet man har gjort en forskjell for- det er dette som gir yrket mest mening for meg. Ingen av situasjonene jeg husker best, eller som har utviklet meg mest som barnehagelærer, har inneholdt meg selv iført parykk og klovnebukser. 

Når alt kommer til alt- så er kjærlighet, omsorg og tilstedeværelse noe av det viktigste du kan bidra med i enhver relasjon.

Som barnehagelærer må du også handle. Du kan ikke bare registrere og kartlegge, du må gjøre noe eller ta ansvar for at noe gjøres. 



En barnehagelærer må tørre å ta "de vanskelige samtalene," tørre å bry seg mer enn det som kanskje føles behagelig, og tørre å si nei til alle som prøver å dra deg bort fra hovedoppgaven din sammen med barna. Alt som stjeler fokus og hindrer de voksne fra å være psykisk og fysisk tilgjengelig for barna er med på å gjøre yrket og samvittigheten tung. 

Jeg har denne stillingen- den som påstås å være verdens fineste.Verdens fineste stilling vurderer jeg omtrent hver måned å si opp fordi en økonom eller politiker har bestemt noe nytt /hørt noe interessant og tatt initiativ til endringer uten å rådføre seg med de ansatte i barnehagene. Og jeg vurderer å si den opp fordi det ikke er nok ressurser tilgjengelig, jeg føler jeg ikke strekker til og fordi profesjonene blir vist lite tillit fra politikere og andre beslutningstagere. 

Kim på 3 år skriker.

Han kan rundt 6-8 norske ord, og han skriker hele tiden. Ingen tårer, bare skrik.  De andre barna har såvidt begynt å bli kjent med Kim, og det inkluderende fellesskapet som jeg observerte den første uken Kim var i barnehagen, er i ferd med å endres.

De andre barna holder seg for ørene, og jeg observerer at  mange barn begynner å trekke seg unna Kim. De sier de er redd for at han skal skrike og vil ikke leke med han.  Når skriker Kim?

I overgangssituasjoner, og spesielt når det er mange barn rundt og mye som skjer, da skriker han. 

En dag peker jeg på døra og spør om vi ikke skal gå ut å skrike. 

Sammen står vi på trappa i regnværet. Og han skriker. Han skriker og ler en hjertelig latter mens han holder hendene i regnet. Etter det kunne han se på meg, holde blikket og kikke bort på døra- og da visste begge to at vi måtte ut for å skrike. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi sto på den trappa, og uten å bruke et eneste kartleggingsverktøy eller atferdsregulerende metode for å få Kim til å slutte med skrikingen, så sluttet han å skrike og begynte å leke. 



Det er dette en stor del av barnehagelæreryrket handler om. Det handler ikke om å være dragekjemper, popstjerne eller ekspedisjonsleder. Det handler om relasjoner og evnen til å se alle de ulike uttrykkene og behovene enkeltbarnet har, og finne en løsning som fungerer for fellesskapet og individet. 

I mange sektorer og yrker snakkes det varmt om viktigheten av å effektivisere og delegere oppgaver. Strategier og mål skal være så godt forankret hos de ansatte at det  helst "går av seg selv" hvis en er borte. De siste årene har det vært en økende tendes til at dette skal inn i barnehagen også. Det er ønsker og press om klare læringsmål og føringer for hvordan barnehagelæreren skal utføre sin profesjon. Ved å innføre nye verktøy og legge føringer for barnehagelæreren påstås det at kvaliteten i barnehagen blir bedre og mer likt for alle. 

At alt blir likt for alle er en interessant tanke, men det er ikke sånn møtet med barn er. Det blir aldri likt for alle, og det bør det heller ikke være. I møtet med barn kommer du aldri videre hvis du ikke evner å bygge en relasjon- en god relasjon. Og samme hvor mye du ønsker det, så kan du aldri planlegge en relasjon eller måle verdien av den. Og det bør merkes at du er borte fra barnehagen en dag. 

For at alle barn skal få et likt tilbud i barnehagen, er du nødt til å behandle hvert enkelt barn forskjellig. 

I kampanjen for å rekruttere søkere til barnehagelærerutdanningen er det laget en liste med ti punkter over hvorfor du bør velge utdanningen. Dette er punkter som f.eks:

- du kan ta med fritidsinteressen på jobb

- du får garantert jobb

Ikke søk hvis noen av disse punktene er selve motivasjonen din. 

Det sies ofte at vi mangler barnehagelærere, men det stemmer ikke. Det finnes nok barnehagelærere i landet, det er bare det at altfor mange av de har valgt å jobbe et annet sted enn barnehagen. Hvor forsvinner de? Hvorfor forsvinner de? Vi blir færre og færre, og kan dere ikke love meg flere barnehagelærere- så lov meg ihvertfall flere voksne. 

"Det som er så morsomt med barn er at de spør om så mange ting som voksne ikke gjør,"  sa kunnskapsminister Torbjørn R. Isaksen i forbindelse med lanseringen av årets kampanje for å rekruttere søkere til barnehagelærerutdanningen. 

Jeg er enig i at det er morsomt med alle disse spørsmålene, men er det ikke viktig å ha voksne som kan møte barnas spørsmål også? 

Vet du hva som skjer med et barn som aldri får respons på sine spørsmål? Det slutter å spørre. 

Vet du hva som skjer med et barn som ikke blir sett og hørt når det trenger en voksen?  Det slutter å ta kontakt. 

Politikere og andre beslutningstagere prøver stadig vekk å "hjelpe meg" med hvordan jeg skal utføre jobben min. Jeg blir værende til tross for det- ikke på grunn av det. 

Ikke er jeg i barnehagen for å være popstjerne eller ekspedisjonsleder heller, jeg er der for at barna skal kunne føle seg som det. 

"Kan du holde meg?!"

- Ja, det kan jeg. 

Hvis du vil og trenger det - så skal jeg holde blikket, oppmerksomheten min, hånden din eller rundt deg. Du bestemmer når du vil slippe. 

 - Eivor

Følg bloggen på facebook her

"Lederen i meg" er basert på løgn

 Den første timen i pedagogikk skrev læreren min "VÆR KRITISK"  på tavla og fulgte opp med å si; samme hva jeg sier, samme hva dere leser, samme hva dere blir fortalt - så må dere aldri se på det som en absolutt sannhet.  

På mandag kunne man lese i Aftenposten at det i 11 barnehager (med rundt 150 ansatte) brukes et opplegg som heter "Lederen i meg," og da lurer jeg rett og slett på om det bare er jeg som har hatt flaks og blitt oppfordret til å være kritisk. For, hvor ble det av den kritiske sansen til de som jobber i disse barnehagene?  

Hvem har hatt ansvaret for å implementere dette, og hvem eier disse barnehagene?

Jøss, det er hun som har lisensen på "Lederen i meg." 

 Lise Kragseth Furuseth, hun som eier opplegget, eier også alle disse barnehagene og er dermed den øverste sjefen til disse ansatte. Da er det kanskje ikke like lett å være kritisk, og særlig ikke hvis det de blir servert er løgn på løgn om "Lederen i meg."

"Lederen i meg" er basert på boken " The 7 habits of highly effective people," skrevet av Stephen Covey. 
Stephen Covey har ingen som helst utdannelse innenfor barn eller pedagogikk. Han har en bachelor i business administration, en MBA fra Harvard og er Doctor in Religious Education. Han har gitt ut svært mange selvhjelpsbøker og selskapet hans, FranklinCovey, påstår selv at de i dag anses som verdens ledende innen time management.

Kragseth selv er heller ikke barnehagelærer, og har dermed ingen formell kompetanse innenfor alderen til barnehagebarn.

Så, hva i all verden er dette? Hvor kommer det fra?




Dette er et tankesett man presser på barna.

Dette er en 3-års prosess som blant annet dreier seg om å planlegge sin tid, prioritere det som er viktigst (jobbe først -leke etterpå) og å gjøre visjon til virkelighet.

Dette er et program som inneholder begreper som synergi, proaktiv og vinn-vinn.

Dette er voksnes definisjonsmakt på sitt verste.


Lise Kragseth Furuseth sto i går på NRK og påsto at det finnes rapporter som viser at "Lederen i meg" er fint for barnehagebarn helt fra 3-årsalderen.

Det gjør det ikke.

Det finnes ingen forskning verken i forkant eller etterkant av "Lederen i meg" sin opprinnelse som dokumenterer at dette bør brukes i barnehagen. Det som finnes er et kvalitativt studie som tar for seg implementeringen av "The leader in me" på to skoler. Fortsatt ingenting om effekt eller resultat av å bruke et slikt program på barn fra 3-årsalderen.

Inne på hjemmesiden www.lederenimeg.no kan man lese at; det hele begynte for 12 år siden da FranklinCovey utviklet "the leader in me" sammen med rektorer, lærere og annet skolepersonell.

Går man litt grundigere til verks så finner man ut at det som egentlig skjedde, er at Covey gav ut "The 7 habits of highly effective people" allerede i 1989, at en rektor var på et av lederkursene hans i 1999 og etterpå bestemte seg for å prøve de samme metodene på elevene ved sin skole.

"The 7 habits of highly effective people" ble en salgssuksess, og ble fulgt opp med bl.a "The 7 habits of highly effective teens" og  "The 7 habits of highly effective families."

Boken som heter "The 7 habits of Happy Kids" kom ikke før i 2008, og den er på ingen måte skrevet av rektorer, lærere og annet helsepersonell. Den er skrevet av Sean Covey, sønnen til Stephen Covey.

Legger du godviljen litt til så ser du også navnet Stephen Curtis på forsiden av denne boken. Curtis har bidratt til over 30 andre barnebøker, men det hjelper lite når han har bidratt som illustratør. Til hver vane i tankesettet hører det også til en egen bok med eksempler til barna.

Det finnes masse tips til voksne om hvordan man kan få begrepene fra programmet inn i hverdagen. En av sangene er itsy bitsy spider (lille Petter edderkopp.)

Lille petter edderkopp, han klatret på min hatt, så begynte det å regne, og Petter satte fart. Han var proaktiv og lot ikke regnet stoppe han. Så da regnet kom, et trygt sted han satt.

Sitter du som barnehagelærer og synger det der, da er det noe alvorlig galt.

Furuseth selv sier at de bruker kjente og kjære figurer som f.eks Teskjekjerringa.

"Teskjekjerriga er proaktiv og gir aldri opp selv om hun blir bitteliten."

Klinger dette godt for deg som barnehagelærer, så bør du gå grundig gjennom faglitteraturen din.

På hjemmesiden til programmet reklameres det med at "Lederen i meg" gir elevene de evnene som kreves for å lykkes i det 21.århundre, og gir resultater som høyere akademisk oppnåelse og færre disiplineringsproblemer.  Dette forankres ikke i noe som helst. Det er en påstand.

Her kommer nok grundere av programmet  til å prøve seg med at man ved en skole i USA hoppet opp fra 57.plass til 33.plass på en testresultat-ranking fra år 2009-2011 (tidsrommet Lederen i meg ble implementert.)

 Ser og høres flott ut det, hadde det ikke vært for at den samme skolen hoppet fra 104.plass til 55.plass fra 2005- 2007  UTEN programmet.  Det er altså meget sannsynlig at det er andre ting enn lederprogrammet som er årsaken til klatringen.

Det det mangler aller mest av, er informasjon om selve grunnmuren i programmet, altså de 7 vanene som barnehagene til Furuseth har som verdigrunnlag i sine virksomheter.

Furuseth sto i går og sa at  "Lederen i meg" rett og slett er sunn fornuft. Det snakkes også varmt om at det bygger på universelle regler og naturlover.

Når det snakkes om  universelle regler og naturlover i denne sammenheng, så må foreldrene vite at dette kan ha røtter fra "The Divine Center," boken Covey gav ut før "The 7 habits of highly effective people."  Svært mange av anekdotene og illustrasjonene er like i disse to bøkene, og man kommer ikke utenom at det lett kan trekkes paralleller fra den mer religiøse boken hans til selvutviklingsboken.

 I "The Divine Center" skiver han selv at han har oppdaget hvordan han kan kommunisere mormoner- sannheter til ikke-mormonere ved å ganske enkelt bytte ut deler av vokabulæret sitt. De 7 vanene og naturlovene er i "The Divine Center" beskrevet som lærdom som gjør individet i stand til personlig vekst og utvikling til det til slutt vil  become like his father in heaven."

Barna skal lære å være lederen i sitt eget liv, ta ansvar for egne handlinger, tenke konsekvenser, sette seg mål og jobbe for å oppnå de, regulere følelsene sine og å "slipe sagen."  

Sunn fornuft for noen, skremmende for andre.

At "Lederen i meg"  får seile gjennom er bekymringsfullt.

Det hele er et kommersielt opplegg som barnehagene ikke trenger. 


(foto: Arne Ove Bergo)


Kjære barnehagelærere, kjære politikere, hvor er dere?  

"Lederen i meg"  og  haugevis med andre kommersielle "gavepakker" kommer inn og gjennomsyrer barndommen og profesjonen vår mens dere holder kjeft. 

En 3-åring viser større forståelse for og er mer interessert i ekskrementer enn i entrepenørskap.

En 3-åring bør virkelig ikke bli fortalt at man selv har ansvaret for hva man føler og bli oppfordret til å regulere følelsene sine.

En 3-åring trenger ikke å lære at man skal jobbe først og leke etterpå.

Ingen 3-åring fortjener et bilde med et surt fjes fordi de ikke tenkte vinn-vinn, skapte synergi eller var proaktive.

- Eivor

Kvinnene som erstattet kvinnene

Ja, mange kvinner har kommet seg ut av kjøkkenet og inn i arbeidslivet de siste tiårene.

Før var kvinnene ofte hjemme og gjorde husarbeid, stelte de eldre i familien og oppdro og gav omsorg til barna.

Mange av de kom seg bort derifra og ut i det som forhåpentligvis er en meningsfull og viktig jobb, både for seg selv og samfunnet. Og ja, de er utrolig viktige som forbilder og rollemodeller for nye generasjoner og dagens unge.


(Katti Anker Møller)

Men, hvem erstattet disse kvinnene?  

Når mange kvinner kom seg ut i arbeidslivet, så økte etterspørselen i mange yrker. Hva med de eldre? Når kvinnene ikke lenger er hjemme og tar vare på de, hvem skal gjøre det da? Hva med barna? Når kvinnene er på jobb hele dagen, hvor skal barna være da, hvem skal gi de det de trenger? Hvem har ansvaret for alt dette nå?

Jo, det er hovedsaklig andre kvinner.

Det er kvinner i jobb. Det er kvinner i lavtlønnede og såkalte omsorgsyrker på sykehjem, i eldreomsorgen og i hjemmetjenesten.

Og det er kvinner i barnehager, som selvfølgelig ikke bare har et omsorgsyrke, men som har en av de viktigste jobbene i samfunnet. Hvordan kan du endre en hel generasjons holdninger, verdier og grunnleggende menneskesyn? Du jobber med hvordan vi dannes, hvordan vi ser på hverandre, hvordan vi likestiller hverandre helt fra tidlig barneår. 

Disse yrkene, det er yrkene som er langt ned på rangstigen av hva samfunnet verdsetter som viktig i et lønnsperspektiv. 

Tidligere i uken kom det frem i en undersøkelse at barnehagelæreryrket er den høyskoleutdannelsen som er lavest lønnet. 



Samtidig går regjeringen bredt ut med sin nye kampanje "Verdensfinestestilling.no" hvor det blant annet skrives at;

Det er en jobb du blir stolt av, og der din innsats og kunnskap hver eneste dag får enorm betydning for andre.

Du får være med å påvirke kommende generasjoner. Derfor er arbeid med barn svært viktig, meningsfyllt og utfordrende.

Det er også lagt inn stort fokus på å "knuse mytene" om at det å jobbe i barnehage bare er lek og barnepass. Det gjør meg både trist og opprørt.  Finnes dette fortsatt, tenker jeg. Er det mange som fortsatt tror det? Da har vi et stort problem, ikke som kvinner, men som samfunn. Mener landets kunnskapsminister at dette fortsatt er en rådende oppfatning av hva barnehagen er? Ja, da må det jobbes aktivt. Ikke med å si at dette er verdens fineste stilling og rekruttere mennesker inn i yrket grunnet et enormt behov i sektoren,  men for å gjøre en forskjell slik at samfunnet verdsetter yrket som nettopp det.

Dette kommer ikke ved å få flere inn i yrket, dette kommer med å gi tydelige signaler på hvordan samfunnet verdsetter menneskene i disse yrkene. Og ja, det kommer desverre  hovedsakelig med økonomiske midler.

Når jeg er borte fra jobb, så må det settes inn en vikar for å signalisere at  yrket mitt- den jobben jeg gjør, den er så viktig at noen må erstatte meg så fort jeg er borte.

Det skjer ikke. Og dette er det ikke menn som har ansvaret for. Dette har vi alle ansvaret for.  

Det har i det siste vært utrolig mange debatter rundt barnehagesektoren- ikke en eneste av dem har handlet om lønn. 

Nei, vi har kjempet for å bli verdsatt som en profesjon, for å bli respektert for jobben vi gjør, og for å i det hele tatt bli hørt.


 I dag, på kvinnedagen, er det en gruppe som går ut og kjemper med et forkle på seg. Kjemper for retten til å velge å være hjemme og å bli verdsatt for det valget. Kjemper du for retten til det- ja, da må du kjempe for de som erstatter alle som ikke tar det valget også. Da må du kjempe for barnehagelæreren og for hjemmesykepleieren  i like stor grad.

Vi som jobber i barnehagen prøver ikke å være et godt kvinnelig eller et godt mannlig forbilde, vi streber for å være et godt forbilde uavhengig av kjønn.

Det kan vi gjøre fordi kvinner gjennom mange år har bragt oss dit i kampen. 

Mens kvinner i høyere stillinger kjemper for sin rett til likelønn, så glemmer de å kjempe for de som gjør jobben kvinnene før dem gjorde.

Du kan lett avfeie dette med at det er kvinner selv som velger omsorgsyrkene. Og ja, man kan velge yrket, men man velger ikke i hvilken grad yrket man kommer ut i er verdsatt og ansett som viktig i samfunnet.

Det er det vi som samfunn- både kvinner og  menn, som må kjempe for.

I det siste har jeg møtt flere som har spurt meg  "hvorfor jobber du bare i barnehagen?"  "Har du ikke større ambisjoner, du som er så flink?  Du bør jo komme deg oppover i samfunnet, bør du ikke bli politiker eller forsker?"

Fordi jeg er på toppen.



Jeg er sammen med den neste generasjonen. Jeg bidrar til at dagens barn skal utvikle et syn på menn og kvinner som likeverdige, for at de skal kunne velge det de vil uten å tenke på andre faktorer enn hva som en meningsfullt og viktig for dem. Jeg er med på å bygge opp likestilling via holdninger, moral, etikk og  ved å være en rollemodell helt fra begynnelsen av livet.

Når noen av de "viktigste i landet," politikere, ikke anerkjenner meg som viktig, så nekter jeg å tenke at det er fordi jeg er kvinne. Jeg tenker at det er fordi jeg er i et yrke som ikke har turt å stå frem som en profesjon. Og sånn sett så har vi selv vært med på å undergrave oss selv. Det viktigste vi kan gjøre, er å stå frem med kunnskap og  dermed synliggjøre vår verdi i samfunnet. Ikke på grunn av at vi er i kvinnedominerte yrker, men på grunn av at vi har erstattet kvinnene som tok kampen før oss. 

Vi har erstattet kvinnene som kom seg ut i arbeidslivet, og nå må vi si ifra at jobben de gjorde - jobben med den neste generasjon den er noe av det viktigste man kan ha for å fortsette et godt likestillingsarbeid.

Ikke lag et stort poeng ut av det, bare gjør det.

I år er jeg for første gang minoriteten på jobb. Jeg jobber sammen med 3 mannlige barnehagelærere. Er det annerledes? Nei, ikke så veldig. Er det vikig? Ja, veldig!

Samfunnet har skapt og skaper kulturen, og alt som kommer med den. Våre verdier og holdninger viser, definerer og viderefører essensielle karakteristikker av hva vi anser som maksulinitet og feminitet. Derfor er det viktig at også menn er  ansatt i barnehagen.

På årets karneval kledde jeg meg ut som en Turles. Jeg gjorde det fordi det var det jeg hadde mest lyst til å være.

Og det gjorde også min mannlige kollega som hadde kledd seg ut som Rapunzel.

Dette er noe av det som er viktig  for meg i jobben med å erstatte kvinnene som nå er i arbeidslivet. Å erstatte dem med både menn og kvinner, å erstatte dem med forbilder for den neste generasjonen som tydelig signaliserer at  "du kan gjøre hva du vil, gjør det hvis du har lyst- uavhengig av kjønn."

Når Trude Helen Hole i går skrev at kvinnedagen har gått ut på dato, så bør hun sjekke kalenderen og sin eget kommentarfelt.

Når barne- likestilling og inkluderingsminister Solveig Horne ikke går i 8.mars- tog, da har vi et problem.

For alt som er rett, alt som er feil- og alt som kreves for å gjøre noe i likestillingsarbeidet, så er vi likeverdig ansvarlige.

Ja, du også Solveig Horne.

hits