februar 2014

Karakter: STRYK

Det ryktes at en rektor avsluttet skoleåret med å si dette: 

Gratulerer til alle dere som går ut herfra med femmere og seksere. Fortsett det gode arbeidet videre i utdanningen deres. Om mange år, når dere er ferdig med høyere utdanning -kan dere komme tilbake og jobbe i bedriftene til de som forlater oss med enere og toere i dag. 

Det er å sette det veldig på spissen, men får likevel frem et viktig poeng; vi trenger de som er gode i realfag, men vi trenger de andre minst like mye.

Jeg er 10 år, og vi er midt i matematikk-timen. Dagens oppgaver  er jeg ferdig med for lenge siden, og jeg sitter å venter på at tre andre skal bli ferdige slik at vi kan begynne på "belønningen." De fire som er først ferdig får nemlig lov til å flytte seg bak i klasserommet og sy videre på gymbag`en sin. For meg er det helt uforståelig hvordan noen ikke kan være ferdige. 

Mens jeg syr bruker jeg matematikken. Teller sting, og lager et matematisk oppsett i hodet over hvordan gymbag`en skal se ut til slutt; 4 rader oppover, 2 bokstaver med 8 cm høyde, 4 rader bortover, så 8 cm mellomrom før jeg lager en bord 4 rader nedover. Ja, da blir det symmetrisk og fint.Samtidig ser jeg at et av de andre barna har kommet mye lenger enn meg, og jeg forstår ikke hvordan noen kan sy så nøyaktig og så raskt. Hvordan har hun fått til det mønsteret uten å tegne det opp på ruteark først? 

Tiril og Pål er ikke ferdige med matematikk-oppgavene  når det ringer, og deres "belønning" er at læreren tilbyr seg å hjelpe de to å bli ferdige i løpet av  friminuttet. Begge takker nei og løper ut.

(Utdrag fra en besvarelse i matematikk. Bør man få stryk for å tegne svaret?) 

Kan det hende at denne eleven har andre egenskaper man burde benytte seg av for å tilnærme seg matematikk? 

Har dette barnet talent som ikke kommer frem i realfag-timene?

Vi vet at mange skoler i dag benytter seg av noe som heter PALS. Norge gjør det nemlig litt dårligere enn PISA-snittet når det gjelder disciplinary climate eller arbeidsro som forskere nå har oversatt det til. I 2012 kom det frem at det er blitt mindre bråk i norske klasserom. men at det er fortsatt er 29% som besvarer at det er bråk og uro i matematikktimene. Hvorfor, det er det ingen som har spurt elevene om.

I forbindelse med  PALS kan elever mange steder få tildelt BRA-kort (et lite plastkort) for oppførsel som samsvarer med den ønskede atferden. 

Eksempler på atferd som fortjener et BRA-kort:

Gå raskt og rolig til plassen din.

Ikke forstyrr sidemannen.

Ta av luen før du går inn i klasserommet.

Rekk alltid opp hånden.

Ikke la armer og ben bevege seg fritt.

Gå inntil veggen i gangene, så du ikke kommer borti andre.

Bruk innestemme.

Klarer klassen å samle nok BRA-kort belønnes de med f.eks en ekstra gymtime, spillgruppe, formingsaktivitet eller utetime.


 
(BRA-kort produsert av menova.no)

Er kreativ utfoldelse noe man nå bare belønnes med?  

Ikke rart det blir bråk og uro i matematikktimene. 

Jeg kan ane det allerede i barnehagen, hvordan noen barn kan bli offer for det mange omtaler som konsentrasjonsvansker og atferdsproblemer. Jeg kan se hvem som ikke kommer til å "passe inn" i reglene de får presentert på skolen. Jeg kan se hvilke barn som sannsynligvis vil bli skolelei ganske tidlig hvis de ikke får lov til å være fysiske og bruke sin kreativitet. 

At det å få være kreativ er en belønning, er rett og slett et overtramp mot barn som har sine styrker der. På samme måte som jeg benyttet meg av matematikk-faget da jeg skulle sy en gymbag, så er det mange barn som har stor nytte av de kreative fagene for å lære seg matematikk. Barn trenger å være gode i noe, de trenger å oppleve mestring. Det er dette som gir motivasjon, som gir deg viljen til å forsøke neste gang du møter en utfordring. 

Alle som har møtt mer enn ett barn- vet at barn er ulike. 

Hvorfor tror vi da at alle lærer seg realfag ved å sitte stille, rekke opp hånden, ikke forstyrre sidemannen, ta av seg luen, snakke lavt, gå rolig og spørre hvis man trenger hjelp?

Ikke bare reduserer man de kreative fagene i dagens skole, men de fjernes også som obligatoriske fra selve lærerutdanningen. På sikt  vil vi da heller ikke ha lærere med kompetanse innenfor disse fagene. 

Signalene til dagens barn er altså at det mange av de er gode i og interessert i - det er ikke viktig. Å holde på med tegning, musikk, dans eller kunst er rett og slett ikke framtiden. 

Unnskyld meg, men hvem er vi til å bestemme dette for dem?  Hvordan i all verden kan vi vite hva deres fremtidige karriere er? 


(Eleven som tegnet svarene på matematikkprøven, har i disse dager illustrert sin første barnebok.)

Det minste vi kan gjøre er å gi alle barn muligheter til å være gode i løpet av en skoledag.

De kreative fagene krever mer, det går ikke an å jobbe med disse fagene under samme disiplineringsrammer mange av  dagens skoler innfører. De er vanskelig å gjennomføre med 28 elever og 1 lærer. Er det noe av årsaken til at de stadig reduseres?

Kreativitet forstyrrer sidemannen og sier "Sjekk hva jeg laget av denne esken! Jeg har laget et dyr som ingen vet at finnes. Skal vi teste om det går med vann oppi? "

Kreativitet lærer barn realfag gjennom egne erfaringer og eksperimenter.

Kreativitet beveger seg ikke rolig, den løper rundt i hodet og kroppen mens den venter på å komme til uttrykk for omgivelsene.

Kreativitet har behov for å la armer og ben bevege seg.

Kreativitet bruker ikke innestemmen - men den indre stemmen.

  .

-Eivor 

Førstemann i mål

Carl. I. Hagen sammenlignet barnehagen med skobutikker og matbutikker for en drøy uke siden.  

Det har forsåvidt jeg også gjort tidligere, men i et litt annet perspektiv.  Der han mener at varen og kvaliteten er den samme uavhengig av hvem som eier butikken, så har jeg pekt på at hele konseptet faller sammen hvis ingen er i nær kontakt med brukeren. 100 stk i ledelsen - med strategier, mål og planer- har ingenting å si hvis det bare sitter én i kassa.

Det vil bli lang kø.

Noen blir sinna, mange roper om å "tilkalle en til i kassa," noen blir utålmodige og urolige i kroppen, noen mister motet og går, og noen venter pliktoppfyllende på sin tur.

Er det slik jeg må snakke for å bli forstått av politikerne?

Er man virkelig nødt til å dra på med så, beklager uttrykket, idiotiske metaforer for at de skal se viktigheten av bemanningen i barnehagen?

Den siste tiden har det vært sterkt fokus på behovet for kompetanseheving for lærere og barnehagelærer, samt  viktigheten av å benytte seg av ny og tilgjengelig forskning. 

 Selv er jeg kraftig bekymret for endel politikeres åpenbare mangel på kunnskaper om barn og nyere forskning.

Jeg tror, helt uironisk, at mange av de trenger en form for kompetanseheving.

Uttalelser som "Naturligvis er det barnehager som også i dag lar barn leke med tall, ord, rim og bokstaver,"  gjør meg litt bekymret for kunnskapen og kompetansen på hva som foregår i barnehagen.

Har dere lest Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver? Tror dere vi som jobber der bare surrer kunnskapsløse rundt uten mål og mening? Tror dere alt er "på liksom? 

Og, det som ser ut til å være det store spørsmålet om dagen; Hva er kvalitet i barnehagen?

Kunnskapsminister T. Røe Isaksen har uttalt at denne regjeringen vil bruke de fire neste årene på å satse tungt på kvalitet i barnehagene, og at det viktigste med å sikre kvalitet i barnehagen er å sikre at barnehagen har tilstrekkelig med barnehagelærere og ansatte med annen relevant kompetanse.

Dette er i tråd med hva nyere forskning på kvalitet i barnehagen har kommet frem til, for eksempel i Øie-utvalget`s "Barnets beste"-rapport.

I St.meld. nr. 41 (2008-2009) Kvalitet i barnehagen fremheves også betydningen av gruppestørrelser:

Så langt er vi enige.

Det ser ut til at utfordringene oppstår når det skal ned på kommunalt nivå, og at det bryter sammen når det til slutt kommer ned til oss som skal utøve profesjonen vår i barnehagen, hver dag- sammen med barna- for barna. 

Bergen kommune har for eksempel bestemt at alle barn skal kartlegges med Tras fra de er 2år, og bryter dermed med barnehagelærernes metodefrihet.

Oslo kommune har prosjekt Oslobarnehagen; styrket kvalitet og læringsarena.

I prosjekt Oslobarnehagen kan vi lese at; kunnskap om innhold og kvalitet i barnehagene er mangelfull, lokalt og nasjonalt og at  det er behov for flere og riktigere kvalitetsindikatorer.

Er det? Hvorfor har man mål om å styrke noe man har mangelfull kunnskap om? Skal dere lete helt til dere finner noe som passer dere?

Det finnes faktisk en hel del forskning på dette. 

Vet dere ikke at det finnes en rapport fra 2013 som har tatt for seg 39 referanser fordelt på 29 studier som behandler strukturell kvalitet, prosesskvalitet, innholdkvalitet og resultatkvalitet?

Der  har man gjennomgått skandinavisk forskning på kvalitet i barnehagen, og rapporten har tydelige konklusjoner samt mange indikasjoner på hva kvalitet i barnehagen er. Det pussige er at de stemmer overens med mange av politikernes egne dokumenter, både på nasjonalt og kommunalt nivå.

Samlet sett peker forskningen om kvalitet i skandinaviske barnehager på noen helt konkrete forhold som f.eks. viktigheten av fastlagte rammer for antall voksne pr.barn.

Tid er nøkkelordet for kvalitet, på alle områder. Både mer tid og overskudd til enkeltbarnet og de små gruppene man roper om at vi bør ha.

I samme rapport står det at hvordan man øker kvaliteten av barnehagen som læringsarena ikke er undersøkt i særlig stort omfang, hvilket er interessant når man ser i hvor stor grad det er fokus på dette  i Norge.

For likevel velger da noen politikere ut nettopp dette som mål, altså å styrke barnehagen som læringsarena- og å jobbe for å få inn flere læringsmål for barna.

 I Oslo har byrådet kommet med en bystyremelding hvor de ønsker å utarbeide et digitalt kartleggingsverktøy fra 3-årsalder. I tillegg ønskes det å ta initiativ til endringer i  barnehageloven slik at det blir mulig å sette opp tydelige mål for hva hva barna skal lære i barnehagen.

Ikke et ord om å rekruttere flere barnehagelærere, eller tiltak for å beholde de som er i yrket.  Ikke et ord om å øke ressurser til spesialpedagogisk hjelp for barn som har behov for det.  Ikke et ord om viktigheten av stabilitet og voksentetthet i lys av satsingen på kvalitet.

Det de har sørget for å få med i bystyremeldingen er at det  er avgjørende at den enkelte barnehageansatte, lærer ,pedagogiske leder eller rektor er villig til å gjøre det lille ekstra som enkelte ganger kreves for å sikre god og helhetlig oppfølging av et barn.

Byrådet i Oslo har allerede innført endel oslostandarder og skriver at "Slike standarder angir forpliktende føringer for hvordan innsatsen ovenfor et barn skal organiseres. På bakgrunn av  disse erfaringene vil byrådet vurdere flere forpliktende standarder."

Hvilke erfaringer? At standarder gir føringer?

Jeg tror mange politikere sliter litt med å ha oversikt over alle papirene.

Det kan jeg godt forstå, mange lærere og ansatte i barnehagen sliter med det samme om dagen.

Med for mange mål, for mange strategier, for mange standarder, for mange rapporter og for mange ord, så blir det til slutt vanskelig å ha helt oversikt.

Hvor ofte reflekterer dere rundt deres pedagogiske grunnsyn? Hva er egentlig deres syn på barn og barndom ?  Dere snakker om hva som er nyttig for samfunnet i et økonomisk perspektiv, om fremtiden.

Å finne ut hvor mye vi kan klare å lære barna- og å lære de det så raskt som mulig ser ut til å være en rådende diskurs blant mange politikere og innad i endel kommuner.

Hei, disse barna dere snakker om- de er samfunnet, de er fremtiden.

Jeg blir nærmest forbannet når jeg ser hvordan noen av dere hyller økonomer og NHO helt ukritisk på sosiale medier.

At store organisasjoner bruker penger og ressurser på bestemte tema, kan ha en stor påvirkningskraft på hva som faktisk skjer i barnehagene. Dette bør vi som jobber i barnehagen  bli mer klar over og ta stilling til. Slike diskursive strømninger vil nemlig nå oss, og barna.



Jeg ser for meg at det foregår ca. sånn her:  En politiker er på kurs, et foredrag eller et seminar og hører noe de syns er "spennende og interessant."  De tar det med seg tilbake og gjør rede for sine nye ideér for en gruppe andre politikere som helt ukritisk henger seg på den samme tanken.

Ofte er det besparelser inne i bildet, eller noe som kan føre til et konkret måltall, noe man kan vise til i etterkant.   

Forslaget blir vedtatt, og man glemmer å ta hensyn til all forskning som ikke støtter opp om det politikerne som var på kurs fant interessant og spennende. Det brukes penger og ressurser på å lage standarder og føringer, og det kommer ut som et ferdig dokument ned  til barnehagelæreren som ikke føler noe som helst eierskap til dokumentet og opplever mistillit til egen profesjon og kompetanse.

Hvem skal få definere kvalitet i barnehagen?  Skal barna få være med, slik de har lovfestet rett til? Skal de som jobber i barnehagen eller foreldrene få være med? Regjeringen? Den enkelte kommune?

Skal vi kanskje bare gå for definisjonen jeg fikk av en politiker her om dagen; Kvalitet kan være så mangt.


Jeg tror vi trenger en grundig gjennomgang av hvordan vi som samfunn ser på barnet. Hva ønsker vi for barna "våre"? 

Tenk på den ene voksne, den ene læreren eller omsorgspersonen du har møtt underveis i oppveksten som gav deg en spesiell følelse.

Den voksne i barnehagen som så deg, den læreren som tok seg ekstra tid til deg, den helsesøsteren som hjalp deg når du hadde det vanskelig, den du ikke kan tenke på uten å smile. Den du får litt vondt i hjertet av å huske - den du fortsatt kan kjenne på kroppen at var viktig for deg i din oppvekst. 

Den følelsen må alle som omgås barn søke etter å gi dagens barn og unge.

Vi kan ikke standarisere barndommen.

Inntil endel av politikerne har hevet sin kompetanse og reflektert litt rundt sitt grunnsyn på barn, stiller jeg meg mellom de og barna. Dere får ikke lov. Dere må stoppe opp nå.

Barnas drømmer, fremtid og muligheter ligger rett foran føttene deres. 

Trå varsomt. 

- Eivor

 http://www.udir.no/Upload/Rapporter/2013/Kunnskap%20om%20kvalitet%20i%20barnehager%20(2).pdf?epslanguage=no

Hyllest til assistentene!

Over 300 000 barn går nå i barnehage. Hvem er mest sammen med disse barna?

Jo, det er barnehage-assistentene og fagarbeiderne.

I 2012 var det over 65 000 av dere, og med den stadige barnehageutbygningen er det sikkert enda flere i dag.

Jeg vet jeg har skrevet mye om førskolelæreren- og min rolle i barnehagen. Det er på tide å synliggjøre dere også.

I dagens barnehage er vi helt avhengig av dere. 


Dere strekker dere aller lengst.

Dere får flest beslutninger og beskjeder overrakt i raske her-og nå-situasjoner.

Dere har en utrolig evne til å endre praksis og tilegne dere ny lærdom.

Dere gir meg helt nødvendige kritiske blikk på min egen yrkesutøvelse.

Dere skifter flest bleier, og tørker flest tårer.

Dere er mest sammen med barna. 



Et av barna begynner brått å gråte rundt matbordet. Assistenten som sitter på samme bord går bort til barnet og forsøker å trøste, både med ord og handlinger. Barnet vifter assistenten bort og sier hun ikke vil snakke. Assistenten respekterer dette, og setter seg igjen. Barnet begynner å gråte på nytt.

Assistenten går igjen rundt bordet, og jeg hører hun hvisker til barnet  "vil du gå fra matbordet litt? Kanskje du og jeg kan sitte litt sammen på det andre rommet? Hvis du vil kan du fortelle meg hva det er der inne..."    Barnet ser opp på den voksne og roper JA med gråtkvalt stemme.  

Assistenten snur seg til de andre barna, og sier " Nå blir vi borte en liten stund, men de voksne på de andre bordene hjelper dere imens," og leier det gråtende barnet rolig bort fra matbordet. 

Noen minutter senere kommer barnet hoppende og sprettende inn igjen til matbordet og sier " Nå er det fint! Jeg ville bare si noe til den voksne uten at alle hørte. Det var ikke noe hemmelig altså,  jeg var bare litt lei meg." 



Når jeg kommer fra et av mine utallige møter, så er dere like blide.

Når jeg kommer inn på avdelingen med dårlig samvittighet, fordi jeg vet at det er belastende å være færre voksne, klager dere aldri.

Når jeg foreslår å endre praksis, både på avdelingen og i forhold til enkeltbarn, så er dere alltid positive. 

Når jeg er litt bekymret for hvordan dagen skal gå (grunnet høy møteaktivitet eller sykdom på andre avdelinger) så sier dere alltid at det går. Og det gjør det!

Når jeg gir dere veiledning , så ser jeg at dere alltid tar imot det- og faktisk bruker det videre i hverdagen.



Hjertet og hodet mitt fryder seg i takt med deres utvikling og kunnskaper om barn. For- selv om mange av dere ikke har formell utdannelse til å jobbe med barn- så er mange av dere helt utrolig flinke sammen med barna. Episoder som den jeg beskrev over gjør meg ufattelig glad- på barnas vegne.

Barnehageassistenter, dere gjør en helt utrolig jobb.

Førskolelæreren, jeg, er helt avhengig av dere.

Hver dag blir barna glade for å se dere- og det gjør jeg og!

Takk!

 

Les flere innlegg og følg bloggen min  her

hits