hits

Fysisk og psykisk helse

7 tapte anrop fra Livet

Det spiller ingen rolle om det var morgen eller kveld, om vi drakk kaffe eller te- eller hvorvidt dagen var gr eller solfylt.

Jeg sitter p et rom med to eldre menn, p Plan 2- p et sykehus. Omgitt av ledninger, apparater og stusslige gardiner.

I en hverdag hvor informasjonsflyten er konstant, telefonen maser hele tiden, internett roper om min oppmerksomhet og ingenting lenger krever at man ser hverandre i ynene- er det n blitt stille.

De to mennene snakker sammen som om de har kjent hverandre hele livet. Om barna sine, barnebarna sine, om at den ene gikk p skyter rett bortenfor sykehuset da han var liten, og om den gangen datteren til den andre kjpte verdens strste is i Danmark for 25 r siden. De er nesten som to barn der de sitter, og har penbart fortalt hverandre mye over to plastkopper med kaffe inne p dette gr rommet som heter sykehus.

Samtalen er s fin hre p at jeg tenker dette er jo helt topp, s bra at nettopp de to deler rom. Jeg elsker historiene de forteller hverandre.

Men, den ene mannen har har vrt sjuk i lang tid, uten si et ord til datteren sin om det. Og datteren hans var alvorlig syk for noen r siden, uten si et ord til faren sin om det.

Den mannen, det er faren min.

Og den datteren, det er alts meg.

Dere m snakke sammen, sier legen.

-H? Jeg har vrt der inne i fem timer, og skal bare ta litt luft, sier jeg, og tenker at legen er en dust.

Mens jeg sitter p fortauet ser jeg dem overalt.

Mennesker som str ved siden av hverandre, men med lengst mulig avstand. Venter kanskje p en telefon, en buss, eller p at noe skal skje. Sjekker livet p telefonen sin. Og stresser videre for redde verden eller noe, kanskje mest av alt sin egen verden.

De minner meg om meg.

Jeg lever i en verden hvor bde samfunnet, hverdagen og jeg selv har lrt meg ta meg sammen, klare alt selv og alltid tenke positivt.

I en hverdag hvor man aldri gr tom for samtaleemner. Og hvor man kan snakke og snakke uten si et ord om hvem man egentlig er, eller hva som er viktig. Hvor man kan si at man har mye kontakt med et menneske uten ha sett vedkommende p flere mneder.

Og jeg forbanner meg selv for alt jeg ikke har spurt faren min om. Alt jeg egentlig lurer p, men aldri har spurt om. Jeg skammer meg over alle de men jeg m, jeg m .. jeg kom opp med fr jeg sto der med 7 tapte anrop og skjnte at det jeg mtte - det var sette meg p det frste jvla toget hjem.

Hvem bryr seg egentlig om at ribbesvoren var spr i r, om det var sn i psken, var sol hele sommeren-97 eller at oppkjrselen trenger ny asfalt?

Ikke jeg. Men det er slike samtaler jeg overhrer overalt.

Det gode gamle mantraet mitt om at enten gr det bra, eller s gr over, det holder ikke lenger. Nr dden lurer rundt hvert eneste hjrne- da er det bde liten tid og idiotisk gjemme seg.

Der sitter vi alts. Og jeg er klar over hva som er s skummelt. Jo mer man deler, jo flere hemmeligheter man forteller- jo strre er frykten for at den andre skal forsvinne. Hver eneste bit du gir bort av deg selv, innebrer at ting kan bli bedre. Men det skumle er at det kan bli verre, og da er det kanskje lettere beholde hele puslespillet for seg selv?

Frykten for det som kan bli ubehagelig, for den andre eller en selv, har gjort at det er lettere la vre. For det er lett slippe unna i dag.

I dag er det f som reagerer srlig p at man ikke snakker om noe annet enn vret eller det alle uansett har sett p et sosialt nettverk.

Hvor ble det av alle disse barna fra 80-tallet som lp rundt og spurte alle om alt mulig. Hvordan endte mange av de, og jeg, opp med sitte dele massevis av oss selv p sosiale medier. Fortelle ting der hvor ingenting er tilfeldig. Et sted hvor alt vi forteller og deler uten at noen har spurt, str og skinner som en illusjon p hvem vi kanskje er. Hvor mange er vi ikke som gjr det?

sette spor. Er det det vi alle p et vis forsker p?

I et samfunn hvor det aldri har vrt flere psykisk syke og slektsforskning er i tiden, er det kanskje p tide begynne snakke med hverandre p ordentlig igjen. finne ut hvem faren min er, istedenfor bli sittende igjen finne ut av " hvem han var?"

For, hvorfor sitter faren min og forteller et annet menneske alle historiene som jeg egentlig vil hre? Lett tenke at den andre br fortelle, at ingenting er mitt ansvar.

M vi vente til noen er dd, eller nesten dd fr vi begynner sprre de om de viktige tingene? Hva i all verden er det jeg har holdt p med?

Men snn er det. Snn har det vrt lenge. Og snn kan det ikke vre.

Og jeg er heldig, faren min lever fortsatt. Han kan fortsatt svare meg, og jeg kan fortsatt sprre om alt det jeg burde gjort for flere r siden.

Anropet om at noens liv er tapt, det kommer. Og da br du ikke ha altfor mye usnakket.

Det kommer en ny vr, en ny avis og sikkert en ny pris p krone-isen.

Men det mennesket, akkurat det mennesket som du brydde deg om, det kommer aldri tilbake da.

Nr du str der med anropet om at livet til en du er glad i er tapt, da er det for seint.

Da blir du stende der, med et menneske som aldri mer kan svare, og et hode fullt av sprsml som aldri kan stilles til den riktige.

Jeg aner ikke hva dette blogg-innlegget egentlig er. Om det er en oppfordring til ta bedre vare p mennesker man bryr seg om, til logge seg av sosiale medier eller til trre snakke om tingene som er viktig i livet. Om det er en form for selvterapi eller erkjennelse.

Jeg aner ikke.

Det jeg veit, er at dette var helt fryktelig skrive, men likevel helt ndvendig.

- Eivor

Flg bloggen her

Tettere og bredere- ikke hyere, Erna!

Kjre lrere.

Elevene deres nr ikke hyt nok opp i PISA-underskelsen. Dere er ikke gode nok. Frafallet i skolen er for stort, og elevene faller av i ung alder. Det er deres feil, lrere. Lringsmiljet kan umulig vre godt nok, og det er dere som har ansvaret for det. Forrige uke gikk jeg selv ut og kritiserte skolesystemet for ikke forebygge og gripe inn i mobbing oftere. Alle forstr at det ikke er skolesystemet som et rent system som m gjre dette, det er dere lrere som skal gjre det. Undervisningen er ikke god nok, og elevenes lringsutbytte ikke hyt nok. Mange elever kan ikke godt nok norsk, og lrer seg det heller aldri godt nok til n sitt lrings-og utviklingspotensiale.Flere elever gr ut av skolen som funksjonelle analfabeter. Kjre lrere, deres kompetanse, alts grad av det " kunne noe" eller vre "i stand til noe," er ikke hy nok.

Vr nye statsminister Erna Solberg var tydelig i dagens sprretime p stortinget;

N skal lreren og kunnskap vre i fokus, ikke alle andre ting.

Kjre lrere, jeg fler med dere.


Det er nemlig slik at ett menneske- en lrer- med opptill 30 elever, ikke har kapasitet til innfri alt som stadig vekk blir tilfrt og lovt i de skriftlige styringsdokumentene, planene, mlene, strategiene og tiltakene for dagens skole. Og det handler ikke om at kompetansen til dagens lrere ikke er hy nok. Det handler om at kompetansen ikke er tett nok. Det er for liten tid til hver elev, og den "tette oppflgingen" og tilretteleggingen for enkelteleven i tillegg til fellesskapet blir ikke bedre ved at lreren fr en mastergrad i realfag, Erna. Kompetansen blir hyere, det skal jeg si meg enig i, men den blir ikke mer tilgjengelig eller synlig for Ola p 9 r som har ventet 17minutter p f hjelp i timen. Den vil heller ikke hjelpe Alma p 12 r som er ferdig med alle de utdelte oppgavene lenge fr de andre, og m sitte vente et kvarter til de andre er ferdige (mens lreren sitter i gangen utenfor med en elev hun prver kartlegge ved hjelp av f.eks LeseUtviklingSkjema.) Minst av alle vil det hjelpe de barna som ikke har det bra fra fr. De som sitter helt stille og ikke tr sprre om noe i timen, de som gr sist ut i friminuttene og frykter andre elever helt til det ringer inn igjen ,og de som ikke har foreldre som fungerer opitimalt i samspill med barnet. Det vil ikke hjelpe barn som lider fysisk og psykisk at den ene lreren som ser de hver dag har hyere kompetanse i realfag.

Ok.

Jeg vet at man ikke skal vre kritisk uten komme med noe mer konstruktivt selv, Erna. Etter et tir i kommunal sektor har jeg heldigvis tilegnet meg en ekstrem grad av lsnings- og endringskompetanse. I tillegg er det hye krav om vre fleksibel og trre "prve noe nytt." S lenge vi evaluerer, s kan vi prve.

Forskere anslr at nrmere 80 000 norske barn og unge mellom tre og 18 r har en psykisk lidelse. Rundt 200 000 barn og unge sliter med psykiskevansker i flge rapporten "psykiske lidelser i Norge- i et folkehelseperspektiv." I tillegg har folkehelseinstituttet kommet frem til at rundt 450 000 barn i Norge tilhrer familier hvor minst en av foreldrene har psykiske lidelser eller misbruker alkohol. De vanligste psykiske lidelsene er angst og depresjon, og vi vet ogs at dette kan vre med p pvirke den fysiske helsen. Mange psykiske lidelser vil nemlig ogs fre til at barnet ikke nr sitt mulige utviklingsniv rent fysisk ved atbarnet f.eks. ikketr delta, vegrer seg for prve nye aktiviteter, ikke lenger flermestring, og atmiljet rundt- hovedsaklig de andre barna- etterhvert kanskjeslutter invitere de med i lek.

Hva br vi gjre, og hvordan kan vi forebygge?

Det finnes mange ulike etater og hjelpeinstanser, og alle tar de for seg forskjellige sider av situasjonen til disse barna og deres foreldre. Barnet er kanskje under oppflging av PP-tjenesten, BUP eller en privat lege/psykolog. Foreldrene er for eksempel i rdgivningsmter, under oppflging av barnevernet, har tiltak fra NAV eller samarbeider med familiekontoret.Det samarbeides endel, men det jobbes ogs mye p kryss og tvers. Felles for alle disse barna, enten de er prrende eller utsatt selv, er at de lider. MIljfaktorer er avgjrende for hvorvidt psykiske lidelser utvikles, ved at de virker som utlsende faktorer p en allerede eksisterende srbarhet.

Hvilket milj vet vi at alle disse barna er en del av?

Selv om de har forskjellige familier, er det et sted som skal vre tilnrmet likt ,og som skal vre stttende og utviklende p en positiv mte forallebarn

Det er skolen.

Den obligatoriske grunnskolen br vre en grunnmur for barn i Norge, og m ta strre del i arbeidet for barns fysiske og psykiske helse. Mobbing har vrt et omdiskutert tema de siste ukene, meningene er mange, og det har ogs kommet uttalelser og tiltak fra regjeringen. Det siste p planen er at det skal vre strre rom for flytte de som mobber over til en annen skole. Vil dette lse problemet med mobbing i dagens skolegrder?

( barnetegning av "nr det gjr vondt inni meg")


Foreldre og lrere.

Begge disse har en sentral rolle i barns fysiske og psykiske helse. De fleste vil si at familienutspiller den strste rollen og at ansvaret ligger der. Det er jeg enig i, men ikke glem at dette er bde p godt og vondt. Nr rundt 450 000 barntilhrer familier hvor minst en av foreldrene har psykiske lidelser eller misbruker alkohol, s kan vi ikke lene oss tilbake og anta at alle foreldre har en positiv rolle ovenfor egne barn.

Elever med psykiske vansker utfordrer relasjonen til lreren mer enn andre. Dette gjelder ikke bare elever med utagerende atferd, men i enda strre grad elever med vansker som angst og depresjon. Disse elevene fr trolig for lite sttte i skolen, samtidig som de i srlig grad trenger bli sett og fle seg trygge.Helsefremmende skoler har stor betydning for barn og unges psykiske helse. De kjennetegnes ved et milj der elevene ikke blir mobbet, der de er en del av et fellesskap med jevnaldrende og der de opplever mestre skolearbeidet.( "P rett vei"Meld. St. 20 (2012-2013)

Dette Erna, dette er "alle andre ting" du sier vi ikke skal fokusere p.

Fra vre mennesker og elever, er barna vre i ferd med bli tall og statistikker i skjemaer og tester. Dette kan vi ikke skylde p lrerne for, ihvertfall ikke p kompetansenivet deres. Dette skyldes for lav tetthet av gode voksne rollemodeller- for f tilstedevrende lrere som er gode p et helhetlig menneskesyn. Det skyldes at vi ikke har fokusert nok p den fysiske og psykiske helsen til barna i dagens grunnskole som et absolutt krav fr man begynner mle hva de kan og ikke kan.

Jeg har ikke glemt at jeg skrev jeg var lsningsorientert. Mitt forslag Erna, er f en tettere og bredere kompetanse inn i dagens "smskole,"alts 1-4.trinn. Selv gikk jeg nettopp fra vre frskolelrer til bli barnehagelrer. Det kan alts gjres, en ny type lrere kan lages.



Helselreren.

Allerede frste dag i 1.klasse skal barna ha 2 lrere, hver dag. Den ene lreren er en faglrer, med hovedansvaret for undervisning, realfagene og det som anses som "skolsk." Den andre, den nye, det er helselreren. Helselreren har hovedansvaret for elevenes fysiske og psykiske helse, lringsmiljet og samspillet mellom elevene. Disse to lrerne, som samarbeider og begge er knyttet opp mot en klasse, har ulike stillingsbeskrivelse og helt klare ansvarsomrdet. Helselreren deltar ikke i all undervisning, men er deltagende i alle friminutter. Helselreren m vre aktiv med barna, og opererer med "flytsonemodellen" istedenfor kartlegge og sammenligne barna med andre. Helselreren har ogs ansvaret for tilrettelegge og bruke andre arbeidsmetoder enn den klassiske innlringen. Helselreren lrer barn realfag gjennom fysisk aktivitet og aktiv deltagelse.Helselreren lar barna lre, leke og bli gode i fag uten sitte p en stol hver dag i 10 r. Elever med psykiske vansker og lidelser, som alts utfordrer relasjonen til lreren mer enn andre og i srlig grad trenger bli sett og fle seg tryggefr fordoblet muligheten til bli sett og fle seg trygge.

Den frste tanken som slr deg, antar jeg er;dette blir for dyrt. Jeg tror kanskje det blir dyrere la vre. Vi vet at det effektiviseres i omtrent alle sektorer som jobber med barn, noe som i praksis betyr mindre penger- og frre mennesker. Etter at jeg gikk hardt ut mot bruken av effektivisering-begrepet, og nrmest krevde at det ble erstattet med rasjonalisering, har det dukket opp en ny formulering. Det siste innenfor formuleringer for hvordan man sparer inn penger ved kutte ned p omsorgspersoner i barns utdanningslp er " kna deigen litt bedre." Hvis det er denne metaforen vi n bruker istedenfor begrepet effektivisering, s kan jeg godt tilpasse meg det. I sfall er mitt forslag snn her: Sett deigen p nytt, Erna!

Eller dere kan fortsette bakingen, "kna deigen litt bedre" og sette den til HEVING.

Ps. dere er tomme for gjr.

- Eivor



Norge- verdens kjipeste land.

Sosiale medier flyter over av bilder, minneord og hyllester i dag.

- Nelson Mandela- vr tids strste leder, skriver Jens Stoltenberg i sitt minneord.

-Han fikk oss ogs til forst at vi kan endre verden, at vi kan endre verden ved endre holdninger, ved endre oppfatninger, sier Aung Sang Suu Kyi i sitt minneord.

Dette til sammen gjr at han ble den folkehelten han var- og fortsatt er.


Tilbake til Norge, og hverdagen. Akkurat i dag er vi opptatt av det samme som Nelson Mandela var, og vi roper hyt om hvor viktig hans bidrag p s mange omrder var for, ja, for hele verden.Vi hyller han for at han aldri ga opp, for at han beholdt roen, for at han lyttet, for at han evnet f med seg folket i kampen, og for at han var et menneske av hyeste rang i et medmenneskelighets-perspektiv.

For noen dager siden var vi ikke like opptatt av dette. Nei, da flt det over i sosiale medier med mennesker som mente det var hl i huet at romfolket, narkomane og annet pakk skulle f gratis mat, etter ha sttt i k i timevis foran fattighuset. DE kommer hit (alts til Norge) og tar VRE penger. Dette har vrt tendenser i samfunnet de siste rene. Mange har delt inn i vi og de. Og vi er kjipe!

Ikke bare er vi kjipe, vi har det kjipt. Herregud s latterlig det er at noen skal komme hit og bare F penger fra oss, snylte p VRT velferdssamfunn mens vre egne barn gr p skoler som ser falleferdige ut. Og n har vi plutselig ikke rd til gi ut gratis frukt til skolebarna heller.


I et kommentarfelt under en sak om fattighuset bruker hele 9 stykker Norge, verdens rikeste land som en formulering. Og ja, vi er et rikt land.

Rikt p penger, men ekstremt fattig p medmenneskelighet.

For alle de dagene hvor ikke det mest bevisste mennesket vi har sett i nyere tid dr, ja da er vi ganske kjipe.Jeg vil pst at Norge er i ferd med utvikle en kollektiv bevissthet som styres av det jeg kaller et negativt ego. Og for motsi meg selv litt, s kan dette umulig vre bevissthet.

Det er en del sprsml man m ta stilling til i livet, et av de det viktigste er: Vil du ha det bra?

Et ftall er spass bevisste at de klarer svare et rlig jeg vet ikke helt, jeg vet ikke nr jeg har det bra, mens resten mest sannsynligvis slenger ut et tydelig ja.

Da er det merkelig at vi gjr s utrolig lite for ha det bra. Egoet vrt elsker ha rett, og jo mer rett det har, jo bedre fler egoet seg. Vi klager, vi syter, og vi mener vi fortjener s himla mye mer ann andre. Nr vi gjr dette, er det kritiske punktet hvilke tilbakemeldinger vi fr. Hvis du er omgitt av mennesker som mener det samme som deg, som bekrefter din rett til klage, syte og fortjene mer- ja, da blser egoet seg opp og nikker med. Helt ukritisk jatter mange med, og lar andres ego fylle av negative tanker og mnstre. Det forveksles ofte med vre snill og stttende, siden man tror man er det ved vre enig. Man m jo sttte opp om det venner og kollegaer sier!? Tankekorset er at ved fylle opp et allerede negativt ego, s bidrar du ogs til lage din egen hverdag like kjip. Du forer de negative egoene rundt deg. Det er alltid noen annens feil, alltid noen andre som har gjort noe vi ikke tler.

Stopp opp og tenk litt p hva DU har gjort i denne situasjonen. Hva har du gjort for at dette skal bli bra? Livet handler om valg. En stor del av tiden handler det om valg du ikke registrerer at du tar, som f.eks ta p deg vinterjakka istedenfor skinnjakka p morran, lpe for rekke bussen istedenfor vente p neste, legge deg klokka 22 istedenfor 23. Svrt lite er bevisst, til tross for at det er de valgene vi tar med bevissthet som frer til store endringer, og som gjerne beskrives som det viktigste jeg har gjort for meg selv.

Egoet vil uansett styre mennesket, men uten fokusere p det selv vil man ikke klare gjenkjenne egne tanke- og handlingsmnstres pvirkning p seg selv og omverdenen. Vi gr p autopilot, plukker opp meninger her og der og gjr de til vre egne, flger strmmen, tenker p oss selv, og har aldri fr slitt s mye psykisk. Ogs har vi blitt s kjipe at vi ofte skylder p alle andre.

Psykoterapiforsker Bruce Wampold, har kommet frem til at kun 13 prosent av endring som skjer med mennesker som gr i terapi, kan tilskrives selve terapien. Resten tilskrives egenskaper hos klienten eller faktorer utenfor terapirommet- alts vr egen bevissthet og menneskene rundt oss.

Det antas at psykiske lidelser vil vre den viktigste rsaken til sykdomsbelasting i vestlige land i 2020. Og vi vet allerede at miljfaktorer er avgjrende for hvorvidt psykiske lidelser utvikles, ved at de virker som utlsende faktorer p den eksisterende srbarheten. Inne p regjeringen.no kan vi lese at felles for alle psykiske lidelser er at de pvirker tanker, flelser, atferd, vremte og omgang med andre.

Jeg vil gjerne snu p dette og si at felles for alle som har det kjipt og sliter, er at de har et tankemnster, styres av flelser, har en atferd, og er omgitt av mennesker med en vremte som bidrar til forsterke et negativt ego og dermed ledes inn i en psykisk lidelse- gjerne med en diagnose. Nr diagnosen er satt, har egoet ftt bekreftet det som lenge har kvernet rundt.

La meg poengtere at jeg vet gener ogs spiller en rolle, og at jeg ikke sikter til de som sliter med traumer og alvorlige personlighetsforstyrrelser. Jeg sikter til hverdags- og periodesliterne.

Hvorfor ble Nelson Mandela et s stort forbilde for s mange? Jo, han mestret det mange av oss ikke klarer. Han hadde en ekstremt hy grad av bevissthet, og tok aktive valg for bedre egen og andres hverdag.

Hvorfor har vi det s kjipt? Hvorfor er vi gtt inn i en spiral hvor vi fyller hverdagen med materialisme istedenfor jobbe med hva som virkelig gjr at vi har det bra? Hva fr mennesker til mene at narkomane ikke skal f gratis mat, men at visse andre fortjener det?



Den eneste jeg kjenner som er like glad og positiv som meg selv, er min bestevenninne. Dette er neppe tilfeldig.

Du m velge hvem du omgs, og vre bevisst p hva de tilfrer deg og din hverdag. Noen er heldige, og har tilfeldigvis mennesker rundt seg som bygger opp istedenfor bekrefte alt det kjipe. Det er disse menneskene du husker, det er disse som setter spor. Du husker flelsen de gav deg. Nelson Mandela er vr tids strste sporsetter snn sett, han har mange steder skapt en kollektiv bevissthet som har frt til en bedre hverdag for utrolig mange. Han har gitt folk en flelse de vil ha, som er positiv. Nelson Mandela`s valg har ikke handlet om hvilken jakke han skal ha p seg, hans valg har handlet om verdigrunnlag for kunne leve sammen i godhet.

Glem religion, glem rase og opprinnelse, glem ditt eget egos behov for bekrefte at DU har det kjipt og at du og dine fortjener mye mer enn alle andre. Det vi br snakke om er ikke hvem som skal f sttte fra statskassen Norge, eller hvilke mennesker vi vil sende ut av landet, og hvem som fortjener gratis mat. Vi m legge det ned, eller opp om du vil, p et niv hvor vi tenker ut ifra mennesker som mennesker.

Her er noe av det vi m snakke om, og det du m bli bevisst p:

-Syns jeg at mennesker som trenger mat s mye at de er villige til stille seg i k br f mat?

- Syns jeg at mennesker br f hjelp?

- Hva kan jeg selv gjre for ha det bra?

-Hva slags menneske er jeg, forer jeg andre med positivitet og utviklingsmuligheter, eller bekrefter jeg negative egoer og hyller deres meninger og slutter meg til deres flokk? Hva gjr jeg for at andre har det bra?

Ja, jeg vet dette kan hres ut som en utopi. Mange kommer til forkaste det som nettopp det, men husk at motstykket til utopi ikke er fortsette i samme spor. Det finnes grader av det meste. Og kom igjen, etter ha lest dette er det er f av dere som kommer til g inn i dere selv og erkjenne at dere til tider er kjipe, bde med dere selv og omgivelsen. Dere kommer fortsatt til fore deres ego med at dere har rett, og dere har det fortsatt kjipt.

Norge, i et medmenneskelig perspektiv, er et kjipt land. Altfor mange er ikke bevisst sin egen rolle, og sitt eget ansvar.Du m velge hvordan du vil ha det, deretter m du gjre det du trenger for f det slik. Det er mye vanskeligere enn sitte i sofaen og jatte med. Men siden s utrolig mange av dere i dag elsker Nelson Mandela og alt han gjorde- og sto for, s har jeg et rlite hp om at i hvert fall noen av dere kan bidra til gjre landet vrt, og verden mindre kjip.

Jeg sier ikke at det er hver enkelts ansvar komme seg ut av negativiteten, det er kollektivt. De positive egoene m bidra like mye som de negative for ke bevisstheten vr som samfunn. Det vre snill, hjelpe andre, vre positiv og glad handler ogs om fore sitt eget ego.

Du m velge, jobbe bevisst og bestemme hvilken rolle DU vil ha i hvordan vi ikke skal ende opp som verdens kjipeste land.

Hvil i fred, Nelson Mandela.

- Eivor