Fysisk og psykisk helse

7 tapte anrop fra Livet

Det spiller ingen rolle om det var morgen eller kveld, om vi drakk kaffe eller te- eller hvorvidt dagen var grå eller solfylt.

Jeg sitter på et rom med to eldre menn, på Plan 2- på et sykehus. Omgitt av ledninger, apparater og stusslige gardiner.

 I en hverdag hvor informasjonsflyten er konstant, telefonen maser hele tiden, internett roper om min oppmerksomhet og ingenting lenger krever at man ser hverandre i øynene- er det nå blitt stille.

De to mennene snakker sammen som om de har kjent hverandre hele livet. Om barna sine, barnebarna sine, om at den ene gikk på skøyter rett bortenfor sykehuset da han var liten, og om den gangen datteren til den andre kjøpte «verdens største is» i Danmark for 25 år siden. De er nesten som to barn der de sitter, og  har åpenbart fortalt hverandre mye over to plastkopper med kaffe inne på dette grå rommet som heter sykehus.

Samtalen er så fin å høre på at jeg tenker «dette er jo helt topp, så bra at nettopp de to deler rom.» Jeg elsker historiene de forteller hverandre.

Men, den ene mannen har har vært sjuk i lang tid, uten å si et ord til datteren sin om det. Og datteren hans var alvorlig syk for noen år siden, uten å si et ord til faren sin om det.

Den mannen, det er faren min.

Og den datteren, det er altså meg.

Dere må snakke sammen, sier legen.

-Hæ? Jeg har vært der inne i fem timer, og skal bare ta litt luft, sier jeg, og tenker at legen er en dust.

Mens jeg sitter på fortauet ser jeg dem overalt.

Mennesker som står ved siden av hverandre, men med lengst mulig avstand. Venter kanskje på en telefon, en buss, eller på at noe skal skje. Sjekker «livet» på telefonen sin. Og stresser videre for å redde verden eller noe, kanskje mest av alt sin egen verden.

De minner meg om meg.

Jeg lever i en verden hvor både samfunnet, hverdagen og jeg selv har lært meg å «ta meg sammen,» «klare alt selv» og «alltid tenke positivt.»

I en hverdag hvor man aldri går tom for samtaleemner. Og hvor man kan snakke og snakke­ uten å si et ord om hvem man egentlig er, eller hva som er viktig. Hvor man kan si at man har «mye kontakt» med et menneske uten å ha sett  vedkommende på flere måneder.

Og jeg forbanner meg selv for alt jeg ikke har spurt faren min om. Alt jeg egentlig lurer på, men aldri har spurt om. Jeg skammer meg over alle de «men jeg må, jeg må ..» jeg kom opp med før jeg sto der med 7 tapte anrop og skjønte at det jeg måtte - det var å sette meg på det første jævla toget hjem.

Hvem bryr seg egentlig om at ribbesvoren var sprø i år, om det var snø i påsken, var sol hele sommeren-97 eller at oppkjørselen trenger ny asfalt?

Ikke jeg. Men det er slike samtaler jeg overhører overalt.

Det gode gamle mantraet mitt om at «enten går det bra, eller så går over,» det holder ikke lenger. Når døden lurer rundt hvert eneste hjørne- da er det både liten tid og idiotisk å gjemme seg.

Der sitter vi altså. Og jeg er klar over hva som er så skummelt. Jo mer man deler, jo flere hemmeligheter man forteller- jo større er frykten for at den andre skal forsvinne. Hver eneste bit du gir bort av deg selv, innebærer at  ting kan bli bedre. Men det skumle er at det kan bli verre, og da er det kanskje lettere å beholde hele puslespillet for seg selv? 

Frykten for det som kan bli ubehagelig, for den andre eller en selv, har gjort at det er lettere å la være. For det er lett å slippe unna i dag.

I dag er det få som reagerer særlig på at man ikke snakker om noe annet enn været eller det alle uansett har sett på et sosialt nettverk.

Hvor ble det av alle disse barna fra 80-tallet som løp rundt og spurte alle om alt mulig. Hvordan endte mange av de, og jeg, opp med å sitte å dele massevis av oss selv på sosiale medier. Fortelle ting der hvor ingenting er tilfeldig.  Et sted hvor alt  vi forteller og deler uten at noen har spurt, står og skinner som en illusjon på hvem vi kanskje er. Hvor mange er vi ikke som gjør det?

Å sette spor. Er det det vi alle på et vis forsøker på? 

I et samfunn hvor det aldri har vært flere psykisk syke og slektsforskning er «i tiden,» er det kanskje på tide å begynne å snakke med hverandre på ordentlig igjen. Å finne ut hvem faren min er, istedenfor å bli sittende igjen å finne ut av " hvem han var?" 

 For, hvorfor sitter faren min og forteller et annet menneske alle historiene som jeg egentlig vil høre? Lett å tenke at den andre bør fortelle, at ingenting er mitt ansvar.

Må vi vente til noen er død, eller nesten død før vi begynner å spørre de om de viktige tingene? Hva i all verden er det jeg har holdt på med?

Men sånn er det. Sånn har det vært lenge. Og sånn kan det ikke være.

Og jeg er heldig, faren min lever fortsatt. Han kan fortsatt svare meg, og jeg kan fortsatt spørre om alt det jeg burde gjort for flere år siden.

Anropet om at noens liv er tapt, det kommer. Og da bør du ikke ha altfor mye usnakket. 

Det kommer en ny vår, en ny avis og sikkert en ny pris på krone-isen.

Men det mennesket, akkurat det mennesket som du brydde deg om, det kommer aldri tilbake da.

Når du står der med anropet om at livet til en du er glad i er tapt, da er det for seint.

Da blir du stående der, med et menneske som aldri mer kan svare, og et hode fullt av spørsmål som aldri kan stilles til den riktige.

Jeg aner ikke hva dette blogg-innlegget egentlig er. Om det er en oppfordring til å ta bedre vare på mennesker man bryr seg om, til å logge seg av sosiale medier eller til å tørre å snakke om tingene som er viktig i livet. Om det er en form for selvterapi eller erkjennelse.  

Jeg aner ikke.

Det jeg veit, er at dette var helt fryktelig å skrive, men likevel helt nødvendig.

 - Eivor

 

Følg bloggen her

Tettere og bredere- ikke høyere, Erna!

Kjære lærere.

Elevene deres når ikke høyt nok opp i PISA-undersøkelsen. Dere er ikke gode nok. Frafallet i skolen er for stort, og elevene faller av i ung alder. Det er deres feil, lærere. Læringsmiljøet kan umulig være godt nok, og det er dere som har ansvaret for det. Forrige uke gikk jeg selv ut og kritiserte skolesystemet for å ikke forebygge og gripe inn i mobbing oftere. Alle forstår at det ikke er skolesystemet som et rent system som må gjøre dette, det er dere lærere som skal gjøre det. Undervisningen er ikke god nok, og elevenes læringsutbytte ikke høyt nok. Mange elever kan ikke godt nok norsk, og lærer seg det heller aldri godt nok til å nå sitt lærings-og utviklingspotensiale.Flere elever går ut av skolen som funksjonelle analfabeter. Kjære lærere, deres kompetanse,  altså grad av det "å kunne noe" eller være "i stand til noe," er ikke høy nok.

Vår nye statsminister Erna Solberg var tydelig i dagens spørretime på stortinget; 

Nå skal læreren og kunnskap være i fokus, ikke alle andre ting. 

Kjære lærere, jeg føler med dere.


Det er nemlig slik at ett menneske- en lærer- med opptill 30 elever, ikke har kapasitet til å innfri alt som stadig vekk blir tilført og lovt i de skriftlige styringsdokumentene, planene, målene, strategiene og tiltakene for dagens skole. Og det handler ikke om at kompetansen til dagens lærere ikke er høy nok. Det handler om at kompetansen ikke er tett nok. Det er for liten tid til hver elev, og den "tette oppfølgingen"  og tilretteleggingen for enkelteleven i tillegg til fellesskapet blir ikke bedre ved at læreren får en mastergrad i realfag, Erna. Kompetansen blir høyere, det skal jeg si meg enig i, men den blir ikke mer tilgjengelig eller synlig for Ola på 9 år som har ventet 17minutter på å få hjelp i timen. Den vil heller ikke hjelpe Alma på 12 år som er ferdig med alle de utdelte oppgavene lenge før de andre, og må sitte å vente et kvarter til de andre er ferdige (mens læreren sitter i gangen utenfor med en elev hun prøver å kartlegge ved hjelp av f.eks LeseUtviklingSkjema.)  Minst av alle vil det hjelpe de barna som ikke har det bra fra før. De som sitter helt stille og ikke tør å spørre om noe i timen, de som går sist ut i friminuttene og frykter andre elever helt til det ringer inn igjen ,og de som ikke har foreldre som fungerer opitimalt i samspill med barnet. Det vil ikke hjelpe barn som lider fysisk og psykisk at den ene læreren som ser de hver dag har høyere kompetanse i realfag. 

Ok.

Jeg vet at man ikke skal være kritisk uten å komme med noe mer konstruktivt selv, Erna. Etter et tiår i kommunal sektor har jeg heldigvis tilegnet meg en ekstrem grad av løsnings- og endringskompetanse. I tillegg er det høye krav om å være fleksibel og å tørre "prøve noe nytt." Så lenge vi evaluerer, så kan vi prøve.

Forskere anslår at nærmere 80 000 norske barn og unge mellom tre og 18 år har en psykisk lidelse. Rundt 200 000 barn og unge sliter med psykiske vansker i følge rapporten "psykiske lidelser i Norge- i et folkehelseperspektiv." I tillegg har folkehelseinstituttet kommet frem til at rundt 450 000 barn i Norge tilhører familier hvor minst en av foreldrene har psykiske lidelser eller misbruker alkohol. De vanligste psykiske lidelsene er angst og depresjon, og vi vet også at dette kan være med på å påvirke den fysiske helsen. Mange psykiske lidelser vil nemlig også føre til at barnet ikke når sitt mulige utviklingsnivå rent fysisk ved at barnet f.eks. ikke tør delta,  vegrer seg for å prøve nye aktiviteter, ikke lenger føler mestring, og at miljøet rundt- hovedsaklig de andre barna-  etterhvert kanskje slutter å invitere de med i lek.

Hva bør vi gjøre, og hvordan kan vi forebygge?

 Det finnes mange ulike etater og hjelpeinstanser, og alle tar de for seg forskjellige sider av situasjonen til disse barna og deres foreldre. Barnet er kanskje under oppfølging av PP-tjenesten, BUP eller en privat lege/psykolog. Foreldrene er for eksempel i rådgivningsmøter, under oppfølging av barnevernet, har tiltak fra NAV eller samarbeider med familiekontoret.Det samarbeides endel, men det jobbes også mye på kryss og tvers. Felles for alle disse barna, enten de er pårørende eller utsatt selv, er at de lider. MIljøfaktorer er avgjørende for hvorvidt psykiske lidelser utvikles, ved at de virker som utløsende faktorer på en allerede eksisterende sårbarhet. 

 Hvilket miljø vet vi at alle disse barna er en del av?

Selv om de har forskjellige familier, er det et sted som skal være tilnærmet likt ,og som skal være støttende og utviklende på en positiv måte for alle barn

Det er skolen.

Den obligatoriske grunnskolen bør være en grunnmur for barn i Norge, og må ta større del i arbeidet for barns fysiske og psykiske helse. Mobbing har vært et omdiskutert tema de siste ukene, meningene er mange, og det har også kommet uttalelser og tiltak fra regjeringen. Det siste på planen er at det skal være større rom for å flytte de som mobber over til en annen skole. Vil dette løse problemet med mobbing i dagens skolegårder?  

 ( barnetegning av "når det gjør vondt inni meg") 


Foreldre og lærere.

Begge disse har en sentral rolle i barns fysiske og psykiske helse. De fleste vil si at familien utspiller den største rollen og at ansvaret ligger der. Det er jeg enig i, men ikke glem at dette er både på godt og vondt. Når rundt 450 000 barn tilhører familier hvor minst en av foreldrene har psykiske lidelser eller misbruker alkohol, så kan vi ikke lene oss tilbake og anta at alle foreldre har en positiv rolle ovenfor egne barn.

Elever med psykiske vansker utfordrer relasjonen til læreren mer enn andre. Dette gjelder ikke bare elever med utagerende atferd, men i enda større grad elever med vansker som angst og depresjon. Disse elevene får trolig for lite støtte i skolen, samtidig som de i særlig grad trenger å bli sett og føle seg trygge.Helsefremmende skoler har stor betydning for barn og unges psykiske helse. De kjennetegnes ved et miljø der elevene ikke blir mobbet, der de  er en del av et fellesskap med jevnaldrende og der de opplever å mestre skolearbeidet. ( "På rett vei"  Meld. St. 20 (2012-2013)

Dette Erna, dette er "alle andre ting" du sier vi ikke skal fokusere på.

Fra å være mennesker og elever, er barna våre i ferd med å bli tall og statistikker i skjemaer og tester. Dette kan vi ikke skylde på lærerne for, ihvertfall ikke på kompetansenivået deres. Dette skyldes for lav tetthet av gode voksne rollemodeller- for få tilstedeværende lærere som er gode på et helhetlig menneskesyn. Det skyldes at vi ikke har fokusert nok på den fysiske og psykiske helsen til barna  i dagens grunnskole som et absolutt krav før man begynner å måle hva de kan og ikke kan. 

Jeg har ikke glemt at jeg skrev jeg var løsningsorientert. Mitt forslag Erna, er å få en tettere og bredere kompetanse inn i dagens "småskole,"altså 1-4.trinn. Selv gikk jeg nettopp fra å være førskolelærer til å bli barnehagelærer. Det kan altså gjøres, en ny type lærere kan lages. 



 Helselæreren.  

Allerede første dag i 1.klasse skal barna ha 2 lærere, hver dag. Den ene læreren er en faglærer, med hovedansvaret for undervisning, realfagene og det som anses som "skolsk."  Den andre, den nye, det er helselæreren. Helselæreren har hovedansvaret for elevenes fysiske og psykiske helse, læringsmiljøet og samspillet mellom elevene. Disse to lærerne, som samarbeider og begge er knyttet opp mot en klasse, har ulike stillingsbeskrivelse og helt klare ansvarsområdet. Helselæreren deltar ikke i all undervisning, men er deltagende i alle friminutter. Helselæreren må være aktiv med barna, og opererer med "flytsonemodellen" istedenfor å kartlegge og sammenligne barna med andre. Helselæreren har også ansvaret for å tilrettelegge og bruke andre arbeidsmetoder enn den klassiske innlæringen. Helselæreren lærer barn realfag gjennom fysisk aktivitet og aktiv deltagelse.Helselæreren lar barna lære, leke og bli gode i fag uten å sitte på en stol hver dag i 10 år. Elever med psykiske vansker og lidelser, som altså utfordrer relasjonen til læreren mer enn andre og i særlig grad trenger å bli sett og føle seg trygge får fordoblet muligheten til å bli sett og føle seg trygge.  

Den første tanken som slår deg, antar jeg er; dette blir for dyrt.  Jeg tror kanskje det blir dyrere å la være. Vi vet at det effektiviseres i omtrent alle sektorer som jobber med barn, noe som i praksis betyr mindre penger- og færre mennesker. Etter at jeg gikk hardt ut mot bruken av effektivisering-begrepet, og nærmest krevde at det ble erstattet med rasjonalisering, har det dukket opp en ny formulering.  Det siste innenfor formuleringer for hvordan man sparer inn penger ved å kutte ned på omsorgspersoner i barns utdanningsløp er  "å kna deigen litt bedre."   Hvis det er denne metaforen vi nå bruker istedenfor begrepet effektivisering, så kan jeg godt tilpasse meg det. I såfall er mitt forslag sånn her: Sett deigen på nytt, Erna!

Eller dere kan fortsette bakingen, "kna deigen litt bedre"  og sette den til HEVING.

Ps. dere er tomme for gjær.

 

- Eivor



 

 

Norge- verdens kjipeste land.

 

   Sosiale medier flyter over av bilder, minneord og hyllester i dag.

 - Nelson Mandela- vår tids største leder, skriver Jens Stoltenberg i sitt minneord.

 - Han fikk oss også til å forstå at vi kan endre verden, at vi kan endre verden ved å endre holdninger, ved å endre oppfatninger, sier Aung Sang Suu Kyi i sitt minneord.

Dette til sammen gjør at han ble den folkehelten han var- og fortsatt er.


   

  Tilbake til Norge, og hverdagen.  Akkurat i dag er vi opptatt av det samme som Nelson Mandela var, og vi roper høyt om hvor viktig hans bidrag på så mange områder var for, ja, for hele verden.Vi hyller han for at han aldri ga opp, for at han beholdt roen, for at han lyttet, for at han evnet å få med seg folket i kampen, og for at han var et menneske av høyeste rang i et medmenneskelighets-perspektiv. 

For noen dager siden var vi ikke like opptatt av dette. Nei, da fløt det over i sosiale medier med mennesker som mente det var «høl i huet at romfolket, narkomane og annet pakk» skulle få gratis mat, etter å ha stått i kø i timevis foran fattighuset. DE kommer hit (altså til Norge) og tar VÅRE penger. Dette har vært tendenser i samfunnet de siste årene. Mange har delt inn i «vi og de.»  Og vi er kjipe!

Ikke bare er vi kjipe, vi har det kjipt. Herregud så latterlig det er at noen skal komme hit og bare FÅ penger fra oss, snylte på VÅRT velferdssamfunn mens «våre egne barn» går på skoler som ser falleferdige ut. Og nå har vi plutselig ikke råd til å gi ut gratis frukt til skolebarna heller.


I et kommentarfelt under en sak om fattighuset bruker hele 9 stykker «Norge, verdens rikeste land» som en formulering. Og ja, vi er et rikt land.

Rikt på penger, men ekstremt fattig på medmenneskelighet.

For alle de dagene hvor ikke det mest bevisste mennesket vi har sett i nyere tid dør, ja da er vi ganske kjipe. Jeg vil påstå at Norge er i ferd med å utvikle en kollektiv bevissthet som styres av  det jeg kaller et negativt ego. Og for å motsi meg selv litt, så kan dette umulig være bevissthet.

Det er en del spørsmål man må ta stilling til i livet, et av de det viktigste er: Vil du ha det bra?

Et fåtall er såpass bevisste at de klarer å svare et ærlig «jeg vet ikke helt, jeg vet ikke når jeg har det bra,» mens resten mest sannsynligvis slenger ut et tydelig «ja.»

Da er det merkelig at vi gjør så utrolig lite for å ha det bra. Egoet vårt elsker å ha rett, og jo mer rett det har, jo bedre føler egoet seg.  Vi klager, vi syter, og vi mener vi fortjener så himla mye mer ann andre. Når vi gjør dette, er det kritiske punktet hvilke tilbakemeldinger vi får.  Hvis du er omgitt av mennesker som mener det samme som deg, som bekrefter din rett til å klage, syte og fortjene mer- ja, da blåser egoet seg opp og nikker med. Helt ukritisk jatter mange med, og lar andres ego fylle av negative tanker og mønstre. Det forveksles ofte med å være snill og støttende, siden man tror man er det ved å være enig. Man må jo støtte opp om det venner og kollegaer sier!?  Tankekorset er at ved å fylle opp et allerede negativt ego, så bidrar du også til å lage din egen hverdag like kjip. Du forer de negative egoene rundt deg. Det er alltid noen annens feil, alltid noen andre som har gjort noe vi ikke tåler.

Stopp opp og tenk litt på hva DU har gjort i denne situasjonen. Hva har du gjort for at dette skal bli bra? Livet handler om valg. En stor del av tiden handler det om valg du ikke registrerer at du tar, som f.eks å ta på deg vinterjakka istedenfor skinnjakka på morran, å løpe for å rekke bussen istedenfor å vente på neste, å legge deg klokka 22 istedenfor 23. Svært lite er bevisst, til tross for at det er de valgene vi tar med bevissthet som fører til store endringer, og som gjerne beskrives som «det viktigste jeg har gjort for meg selv.»

 

 Egoet vil uansett styre mennesket, men uten å fokusere på det selv vil man ikke klare å  gjenkjenne egne tanke- og handlingsmønstres påvirkning på seg selv og omverdenen. Vi går på autopilot, plukker opp meninger her og der og gjør de til våre egne, følger strømmen, tenker på oss selv, og har aldri før slitt så mye psykisk. Også har vi blitt så kjipe at vi ofte skylder på alle andre.

Psykoterapiforsker Bruce Wampold, har kommet frem til at kun 13 prosent av endring som skjer med mennesker som går i terapi, kan tilskrives selve terapien. Resten tilskrives egenskaper hos klienten eller faktorer utenfor terapirommet- altså vår egen bevissthet og menneskene rundt oss.

Det antas at psykiske lidelser vil være den viktigste årsaken til sykdomsbelasting i vestlige land i 2020. Og vi vet allerede at miljøfaktorer er avgjørende for hvorvidt psykiske lidelser utvikles, ved at de virker som utløsende faktorer på den eksisterende sårbarheten. Inne på regjeringen.no kan vi lese at «felles for alle psykiske lidelser er at de påvirker tanker, følelser, atferd, væremåte og omgang med andre.»

Jeg vil gjerne snu på dette og si at felles for alle som har det kjipt og sliter, er at de har et tankemønster, styres av følelser, har en atferd, og er omgitt av mennesker med en væremåte som bidrar til å forsterke et negativt ego og dermed ledes inn i en psykisk lidelse- gjerne med en diagnose. Når diagnosen er satt, har egoet fått bekreftet det som lenge har kvernet rundt.

La meg poengtere at jeg vet gener også spiller en rolle, og at jeg ikke sikter til de som sliter med traumer og alvorlige personlighetsforstyrrelser. Jeg sikter til hverdags- og periodesliterne.

Hvorfor ble Nelson Mandela et så stort forbilde for så mange?  Jo, han mestret det  mange av oss ikke klarer. Han hadde en ekstremt høy grad av bevissthet, og tok aktive valg for å bedre egen og andres hverdag.

Hvorfor har vi det så kjipt? Hvorfor er vi gått inn i en spiral hvor vi fyller hverdagen med materialisme istedenfor å jobbe med hva som virkelig gjør at vi har det bra? Hva får mennesker til å mene at narkomane ikke skal få gratis mat, men at visse andre fortjener det?



Den eneste jeg kjenner som er like glad og positiv som meg selv, er min bestevenninne. Dette er neppe tilfeldig.

 Du må velge hvem du omgås, og være bevisst på hva de tilfører deg og din hverdag.  Noen er heldige, og har  tilfeldigvis mennesker rundt seg som bygger opp istedenfor å bekrefte alt det kjipe. Det er disse menneskene du husker, det er disse som setter spor. Du husker følelsen de gav deg.  Nelson Mandela er vår tids største sporsetter sånn sett, han har mange steder  skapt en kollektiv bevissthet som har ført til en bedre hverdag for utrolig mange. Han har gitt folk en følelse de vil ha, som er positiv. Nelson Mandela`s valg har ikke handlet om hvilken jakke han skal ha på seg, hans valg har handlet om verdigrunnlag for å kunne leve sammen i godhet.

Glem religion, glem rase og opprinnelse, glem ditt eget egos behov for å bekrefte at DU har det kjipt og at du og dine fortjener mye mer enn alle andre. Det vi bør snakke om er ikke hvem som skal få støtte fra statskassen Norge, eller hvilke mennesker vi vil sende ut av landet, og hvem som fortjener gratis mat. Vi må legge det ned, eller opp om du vil, på et nivå hvor vi tenker ut ifra mennesker som mennesker.

 Her er  noe av det vi må snakke om, og det du må bli bevisst på:

-Syns jeg at mennesker som trenger mat så mye at de er villige til å stille seg i kø bør få mat?

- Syns jeg at mennesker bør få hjelp?

- Hva kan jeg selv gjøre for å ha det bra?

-Hva slags menneske er jeg, forer jeg andre med positivitet og utviklingsmuligheter, eller bekrefter jeg negative egoer og hyller deres meninger og slutter meg til deres flokk? Hva gjør jeg for at andre har det bra?

Ja, jeg vet dette kan høres ut som en utopi. Mange kommer til å forkaste det som nettopp det, men husk at motstykket til utopi ikke er å fortsette i samme spor. Det finnes grader av det meste. Og kom igjen, etter å ha lest dette er det er få av dere som kommer til å gå inn i dere selv og erkjenne at dere til tider er kjipe, både med dere selv og omgivelsen. Dere kommer fortsatt til å fore deres ego med at dere har rett, og dere har det fortsatt kjipt.

Norge, i et medmenneskelig perspektiv, er et kjipt land. Altfor mange er ikke bevisst sin egen rolle, og sitt eget ansvar.Du må velge hvordan du vil ha det, deretter må du gjøre det du trenger for å få det slik.  Det er mye vanskeligere enn å sitte i sofaen og jatte med. Men siden så utrolig mange av dere i dag elsker Nelson Mandela og alt han gjorde- og sto for, så har jeg et ørlite håp om at i hvert fall noen av dere kan bidra til å gjøre landet vårt, og verden mindre kjip. 

Jeg sier ikke at det er hver enkelts ansvar å komme seg ut av negativiteten, det er kollektivt. De positive egoene må bidra like mye som de negative for å øke bevisstheten vår som samfunn. Det å  være snill, å hjelpe andre, å være positiv og glad handler også om å fore sitt eget ego.

Du må velge, jobbe bevisst og bestemme hvilken rolle DU vil ha i hvordan vi ikke skal ende opp som verdens kjipeste land.  

Hvil i fred, Nelson Mandela.

 

- Eivor

hits