Barn/Barnehage

50% barnehagelærere er ingen god ide

Debatten rundt barnehagens innhold og muligheten de ansatte har til å oppfylle sammfunnsmandatet sitt, har pågått i lang tid. Bemanning har alltid vært en del av debatten.

 Barnehageloven er endret på mange områder de 41 årene den har eksistert, men et punkt som aldri er rørt ved, er loven om bemanning. Pr i dag kan du drive barnehage med 3 barnehagelærere og 56 barn, og fortsatt være innenfor loven. En slik barnehage vil i tillegg kunne skryte av å ha 100% barnehagelærere.

Jeg antar mange allerede nå ser hvor jeg vil; Prosentregning er ikke særlig egnet til å si noe om bemanning i barnehager. 

For tre år siden holdt jeg kurs for noen som frustrert kunne fortelle at de jobbet i en barnehage hvor "eier skryter av at vi har 50% barnehagelærere, men vi har jo mistet assistenter og fagarbeidere!" Og jeg har selv vært x antall dager på jobb hvor vi har vært 50% barnehagelærere. Det er de dagene hvor det har vært høyt sykefravær. 

Det er nemlig lett å få flotte tall på papiret. Hva er det letteste måten å få 50% barnehagelærere på i en avdeling med 15 småbarn, 2 barnehagelærer og 3 fagarbeidere/assistenter?   Å kvitte seg med en fagarbeider/assistent. 

Det er politisk vilje til å gjøre noe med bemanningen i barnehager om dagen, men hva blir vi stående igjen med?

Her må ansatte og foreldre følge nøye med. Skal man ha 50% barnehagelærere, så er den øvrige bemanningen like interessant. Spørsmålet er jo; 50% av hva da? Det samme gjelder når du søker jobb eller barnehageplass til barnet ditt. Eiere vil selvfølgelig fremstille barnehagen sin på best mulig måte, og det ser jo unektelig flottere ut med "vi har 50% barnehagelærere i motsetning til kommunens 37% barnehagelærer"  enn  "vi har 8 barn pr.ansatt i motsetning til kommunens 6 barn pr. ansatt." 

Loven om bemanning i barnehager er absolutt klar for å endres, men da må all bemanning lovfestes- ikke pakkes inn i glanspapir med prosentregning. 

Eller er det "gammeldags å tro at bemanning henger sammen med kvalitet i barnehagen," slik tidligere byråd Torger Ødegaard uttalte?

- Eivor 

Bloggen min kan du følge her 

 

Jeg er ingen barnehagetante!

Det er ikke barnehagetante jeg er, sier statsminister Erna Solberg i et intervju med NTB.  

Hun går nemlig ikke inn og detaljstyrer hva statsrådene sier og gjør.

Statsministerens uttalelse vitner om total mangel på kunnskap og respekt for en hel profesjon. Bra at hun ikke er barnehagetante, det er det nemlig ingen andre som er heller. Norske barnehavelærerinners Landsforbund ble opprettet i 1949, og profesjonen er sånn sett relativt ung i historisk sammenheng, men tanter har de ansatte aldri hatt som yrkestittel.


Selv om man i 2012 kunne lese overskrifter av typen "landets første barnehagelærere," så er det blitt utdannet barnehagelærere i Norge i over 60 år. Solberg burde vite bedre enn å ta i bruk et begrep som barnehagelærere selv har forsøkt å fjerne i årtier. I tillegg er Solberg del av en regjering som i tre år har påstått at de arbeider for å heve status for ansatte i barnehage. 

Joda, det var nok vanlig noen steder en gang for lenge siden at man sa "tante" om en eller flere av de ansatte i barnehagen. Men det har aldri vært utdannet barnehagetanter, og det har heller aldri vært ansatt noen i en stilling med den tittelen. Tantebegrepet stammer fra en tid hvor barnehagen ikke en gang hadde egen lov. Hvis statsministerens kunnskap og oppfatning av barnehagen befinner seg på 1972-nivå, så er det helt greit å si tante. Alt annet er ugreit. 

Altså; det er ok om en besteforelder som henter barnebarnet skulle komme til å kalle en ansatt for "tante," og det er ok om en ansatt selv ønsker å bli kalt for "tante."

 Det er der i mot ikke ok når landets øverste leder viser så lite forståelse og respekt, både for selve yrket og yrkets innhold. Ekstra uheldig er det at uttalelsen kommer rett etter det største barnehageopprøret  sektoren har hatt på årevis. 

Hvis vi ser litt på konteksten begrepet barnehagetante brukes i, så blir det nemlig verre. Går inn og detaljstyrer hva de (statsrådene) sier og gjør?  Hva i all verden er det for slags parallell å trekke til barnehagen og de ansatte der?  Hvis statsministeren tror og /eller mener at barnehagelærere detaljstyrer hva barna sier og gjør, så bør hun skru klokka noen uker tilbake til da hun var på besøk i Thor Olsens barnehage.

Og hvis Solberg oppriktig mener det er ok å bruke begrepet "barnehagetante," hvorfor er hun i så fall opptatt av å ikke være det?  Ansatte i barnehage utøver et av de viktigste og mest krevende yrkene vi har i landet. Og barnehagelærerne er en profesjon som endelig har reist seg med stolthet og sagt i fra. Dette burde statsministeren sette seg godt inn i, snarest.

Kan ikke ansatte i barnehage snart få slippe å bli kalt tanter? 

- Eivor 

Følg bloggen min her

Instagram: eivor_

Er dette framtidens barnehage?

Alle som jobber i barnehage vet hva hovedproblemet der er; det er alt for få voksne!

Det eneste loven sier om antall voksne og hvem disse voksne skal være, er at det skal være 1 pedagogisk leder på 18 barn over tre år, og 1 pedagogisk leder på 9 barn under tre år. Den pedagogiske lederen skal være utdannet barnehagelærer. Ellers kan man bemanne barnehagen akkurat som man vil, så lenge en eller annen (ofte den med økonomiansvar) sier det er "tilstrekkelig bemanning."


Dette har stått uendret i lovverket i over 40 år!

Og barna får ikke lov til å være tre år lenger, det er toåringene som passer inn i budsjettet som treåringer i dag- siden de er inne i sitt tredje leveår. Og en treåring er billigere i budsjettet enn en toåring, derfor synes noen det er lurt å presse barna inn i "treårskategori" så tidlig som mulig.

I løpet av disse førti årene har det blitt lagt fram melding etter melding fra ulike politikere om hva og hvordan barnehagen og dens innhold bør eller skal være. Den siste ble lagt frem i dag, av kunnskapøsminister T. Røe Isaksen. 

Stortingsmeldingen som ble lagt fram i dag inneholder ordet kvalitet over 100 ganger, og ordet relasjon kun 7 ganger. Ordet kvalitet  slenges ut gang på gang uten at det noe sted gjøres rede for hva begrepet innebærer. Det foreligger pr. i dag ingen nasjonal eller profesjonsetisk felles forståelse av innhold i begrepet "kvalitet i barnehage."

Alle som jobber i barnehage vet- eller bør vite- at relasjonsarbeid og tilknytning er helt avgjørende i arbeid med barn i barnehage. Og,det viktigste: relasjoner og tilknytning foregår der mennesker- barn og voksne- møtes. Å snakke om kvalitet uten å legge til rette for flere gode relasjoner, er meningsløst.   

Regjeringen vil ha mer læring, mer fokus på språk, mer systematisk arbeid, tettere oppfølging av barns trivsel, bedre foreldresamarbeid, høyere krav til barns utbytte av bhg, mer dokumentasjon og mer realfag i barnehage. Det er kanskje det de mener er kvalitet i barnehagen?  Mange honnørord og flotte formuleringer om hvordan framtidens barnehage bør se ut, og hvordan dagens bør endres.

Hvem har de tenkt til at skal stå for alt dette?

Ikke et ord om mer penger til personale i barnehagen eller lovfestet norm for bemanning. Ingenting om å øke andelen pedagoger, få tilbake kjøkkenassistent eller tospråklige pedagoger. Heller ikke behov for et minutt mer med planleggingstid i følge denne Stortingsmeldingen. Ingenting om at at det er alt for mange barn på alt for få voksne i alt for mange barnehager. Ettåringer klarer ikke å si i fra om dette selv, men barnehagelærere har gjort det i lang tid.

Nei, nok en gang er det bare en haug med papir som sier ingenting annet enn at: Vi trenger ikke flere pedagoger eller høyere voksentettehet i barnehagen- det er de som jobber der som må bli bedre!  

Dette går rett og slett ikke særlig mye lenger, Røe Isaksen. La profesjonen selv få komme til bords snart, det kan hende de vet bedre enn et kontor fullt av byråkrater som aldri har skiftet en bleie samtidig som man forsøker å observere en treårings språkutvikling og planlegge samlingsstunden som skulle ha vært for 10 min. siden. 

- Eivor 

Følg min private side her

 

Ingen så at Adrian (4) døde i barnehagen

Adrian på fire år døde i barnehagen. Han ble funnet livløs i barnehagens garderobe, etter å ha fått en snor fra en ryggsekk rundt halsen. 

Da han ble funnet var han alene i garderoben.

Barnehagen, som ligger i Ålesund, har hele tiden omtalt hendelsen som en ulykke, men Adrians foreldre kan nå fortelle at de ikke godtar dette som en ulykke. 

- For oss var ikke dette en ulykke, men en totalsvikt fra barnehagen, sier de til Sunnmørsposten.

Ingen av de ansatte kan tidfeste når de sist så Adrian. Ingen vet når han gikk inn i garderoben, eller hvor lenge han var der før han ble funnet. Det de ansatte vet er at Adrian var en av de første som fikk vann i sin drikkeflaske, 35 minutter før han ble funnet.

En voksen var sammen med de andre barna i rommet ved siden av, og det ble ikke oppdaget at Adrian manglet før en annen ansatt kom dit.

Dette er en situasjon som alle barnehageansatte kan kjenne seg igjen i. Barna skal ut. Drikkeflaskene fylles på. En og en skal på do, og barna samles i det man gjerne kaller fingarderoben. Der tar man på fleecejakker, lue, solkrem o.l. Etterpå går man til grovgarderoben og tar på sko og uteklær, og til slutt går man ut.



Adrian kom seg aldri ut. Er det en ulykke?

Foreldrene mener nei.

Og det samme mente jeg da jeg omtalte denne saken i fjor. 

Jeg er klar over at det her er brutalt å skrive, men et barn dør ikke av å få en snor rundt halsen hvis en voksen er rett ved siden av, skrev jeg den gang.

Vi trenger debatt rundt barnehagens innhold og plass i samfunnet, men det første som må på plass er sikkerheten. Foreldre viser enorm tillit og leverer fra seg det kjæreste de har i barnehagen. Og det verken bør eller skal være mulig å få den telefonen Adrians foreldre fikk. 

Irene, Adrians mor, sier til Sunnmørsposten at de gjerne vil dele og fortelle for å unngå at andre skal oppleve det samme.

-At foreldre er bevisste hvilke omgivelser barna deres oppholder seg i, og kanskje stiller spørsmål rundt hvilke rutiner barnehagen har, sier hun.

Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Foreldre kan, bør og må stille spørsmål!

Sikkerheten er det absolutt første som må ivaretas i barnehagen.

Dette håndhever jeg hver dag som barnehagelærer. Jeg blir kalt vrang og litt vanskelig til tider. Det kan jeg leve med. Vi kan ikke leve med at barn dør i barnehagen fordi det ikke var en voksen til stede. 

Vi har ingen å miste. 

- Eivor 

Følg bloggen her

 

Oslobarnehagen bryter loven

Vi går rett på sak; De ansatte i Oslobarnehagen ble i forrige uke pålagt å kartlegge språket til alle treåringer, samt dokumentere hvilke foreldre som sier nei til kartlegging. Først heter det at det er obligatorisk, men senere i brevet åpnes det for at man som forelder kan si nei (mot at det dokumenteres).

( utdrag fra brev sendt til alle bydelen fra byrådsavdeling for kunnskap og utdanning 11.03.2013)

Verktøyet som skal brukes heter TRAS, og det består av et skjema hvor den voksne skal fargelegge hva barnet mestrer/ ikke mestrer. Nærmere 400 000 leste det første innlegget jeg skrev om dette.

I debatten som fulgte i etterkant gikk kunnskapminister Torbjørn Røe Isaksen ut og sa at vi ikke skal kartlegge alle barn. Han har flere ganger sagt at ansatte i barnehagen ikke kan bli pålagt en slik praksis.  Dette gjentok han nå i vinter i debatt med Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet. Likevel har regjeringen nå kommet med et forslag til endringer i barnehageloven som åpner for en slik praksis. 

Fra flere hold ble det i januar 2015 fortalt om at de ansatte i Oslobarnehagen ble bedt om å sette i gang med kartleggingen i påvente av endringene i loven. Anniken Hauglie, skole- og barnehagebyråd i Oslo har foreløpig ikke uttalt seg om dette.



Å sette i gang med en praksisendring i påvente av at en lov skal endres, er ikke lovlig. 

Eksisterende lovverk og retningslinjer åpner ikke for at man kan pålegge ansatte i barnehagen å bruke ett enkelt verktøy i arbeidet med å observere, vurdere og dokumentere barns lek, læring og utvikling. Eier av barnehagen kan heller ikke pålegge de ansatte å kartlegge alle barn.

Dette valgte flertallet i Oslo bystyre å overse, og vedtok følgende: 

Det etableres obligatorisk språkkartlegging av alle 3-åringer i forbindelse med 3- årskontroll på helsestasjonen eller i barnehagen.

I brevet som ble sendt ut fra Byrådsavdeling for kunnskap og utdanning forrige uke, kommer det tydelig frem at det er barnehagen som skal stå for hoveddelen av kartleggingen. Det som også er litt interessant, er at det virker som om dette er en praksis som har eksistert lenge. 

For ordens skyld:

Å kartlegge alle barn er ikke eksisterende praksis, hverken i Oslo eller nasjonalt.

Å kartlegge alle barn med det ene verktøyet som vi nå blir pålagt å bruke, har aldri vært eksisterende praksis i Oslo.

Å dokumentere hvilke foreldre som ikke vil at barnet sitt skal kartlegges med TRAS, har aldri vært foreslått eller pålagt tidligere.

Kort oppsummert, så skal alle som går i barnehagen kartlegges med TRAS, og resten av barna skal vi gjøre vårt beste for å få tak i så vi kan kartlegge dem. 

Oslobarnehagen har som visjon å være landets beste barnehage, er den det?  Det jobbes også hardt for å tiltrekke seg flere gode barnehagelærere, og å ha fornøyde foreldre.

Skal man nærme seg noe av dette, er det vel på tide å rydde opp? 

 

- Eivor, barnehagelærer.

Følg bloggen min her

 

Når aksjeselskapene tar over barnehagens pedagogikk

Hvert år kan vi lese om økonomiske kutt i barnehagesektoren, mangel på barnehagelærere, lav bemanning og nedleggelse av små barnehager. Like ofte blir det lovt at det satses på dette, at det skal gjøres noe med, og at det er "gode rutiner som sikrer" et eller annet. Det skrives og skrives, og snakkes høyt om hvor bra det skal bli. Men pengene plasseres stadig langt over pedagogene. Hvor mye går egentlig med i det byråkratiske sluket? Vi vet i dag nok om hva minstekravene bør være i en god barnehage, gjør vi ikke? 

Likevel er barnehagesektoren en av de få i landet som har fått drive så lenge uten å følge lovverket. Barn over hele landet får ikke sin lovfestede rett til en pedagogisk leder med barnehagelærer-utdannelse.I lovteksten står det at det skal være 14-18 barn pr. pedagogisk leder med utdannelse. Maksantallet som var 18, er ikke lenger et makstall, det er praksis over hele landet.  Dette er ikke bare en utfordring, som det så pent heter, det er et problem. 

Og det blir forsøkt løst ved å ta ulike snarveier. En av de mest kjente og stadig voksende, er å innføre et program/verktøy/en metode som lover at kvaliteten heves. Tidlig innsats og kompetanseheving er de mest brukte ordene i den sammenheng. Begge deler er riktig og viktig i forbindelse med utvikling av barnehagen og de ansatte. 

Men, hva er det egentlig som kommer inn i barnehagene?  

Svært mye av det er en erstatning for de manglende barnehagelærerne. Eller erstatning for mangelen på tid og rom i den enkelte barnehage til faglig diskusjon, refleksjon og utvikling. Barnehagelærere går ut av høyskolen med krav til kompetanse innenfor alle områdene enkelte program/verktøy/metoder presenterer.

Likevel tar andre over utvikling, iverksetting, gjennomføring og evaluering av det som foregår i barnehagen. Politikere og kommuner bruker millioner på noe annet enn flere barnehagelærere. Og styrere og barnehagelærere, som alle skal være profesjonutøvere, takker ja. 

Et eksempel er  "Være Sammen."

Utviklerne ser ikke ut til å bli helt enige i hva "Være Sammen," egentlig er. Sentrale personer  i Være Sammen AS uttaler ulike steder at det er er "pedagogisk verktøy," et program," og "kompetanseheving for barnehager."   Og som med så mange andre program/verktøy/metoder som selges inn til barnehager, er det ikke utviklet eller forfattet av noen som jobber i barnehage. 

Dette utdraget fra en kommune forklarer hvordan det kan se ut mange steder: 

 

En av hovedkomponentene i "Være Sammen," er den autoritative voksenrollen, og det henvises stadig til Diana Baumrind. I 1967 ble 110 barn observert, og deretter ble 32 av barna som passet inn i mønsteret på en forhåndsbestemt skala valgt ut til å delta i studiet. I 1971 fortsatte Baumrind sine studier, også på et ikke- tilfeldig utvalg. Denne gangen ble de som ikke kunne skrive og lese luket ut, samt at familier med "feil etnisk opprinnelse" ble sortert ut. 

Baumrind studerte kun barn/foreldre-relasjonen, og utviklet en teori om ulike parentingstyles. Hun plasserte foreldrene i studiet inn i tre ulike kategorier, og  en av disse foreldrestilene, er den autoritative stilen. Studiene er viderutviklet og hyppig referert til, men er det overførbar til den norske barnehagen?  

"Være Sammen," ser ut til å mene det.  De har også ganske fritt tatt Maccoby & Martins modell fra 1983, puttet på litt farger og artige figurer, og presentert den som sin modell for voksne i barnehagen. 

    

Det er selvfølgelig andre teorier og perspektiver som blir referert til og presentert i "Være Sammen." En av de er Berit Bae.Det er vel knapt mulig å gå ut av barnehagelærer-studiet uten å ha hørt om Bae, men for mange assistenter er det kanskje nytt. 

Igjen, så kan man undre seg hvorfor kommune-Norge bruker millioner på å få kommersielle aktører inn i barnehagen for å videreformidle slik kunnskap, i steden for at man bruker barnehagelærerne selv.  

En annen sentral del av at de kommersielle aktørene inntar barnehagen, er de stadige påleggene om at alle ansatte må delta, forplikte seg og aktivt ta i bruk materialet.  Dette kan se ut til å være tilfelle for "Være Sammen" også.

 

 
   Utdrag fra Masteroppgaven til Marie Sola 

 

Det følger med plysjdyr, plakater, bøker og CDer til implementeringen. Dette omtales som pedagogisk materiale som passer sammen med den nye voksenrollen alle ansatte skal omfavne. Videre er det også en pakke for foreldrene. Hva får noen til å dele ut en spå med fire parentingstyles til foreldre?

 

Alt i alt så er kjernen i det hele at vi som er profesjonutøvere takker ja til en deprofesjonalisering ved å la andre ta over for innholdet og kvalitetsutviklingen i barnehager. Ser vi ikke at vi selv er med på å si at vi ikke kan, ikke vil, ikke trengs i barnehagepedagogikken ved å forholde oss stille og utelukkende positive til at andre definerer pedagogikken for oss?

Det er også slik at vi pr. i dag ikke kan få begge deler. Det ideelle hadde jo vært hvis barnehagen var full av barnehagelærere, vikar ved hvert sykefravær, en styrer i hver barnehage, 14 barn pr. pedagog og økonomiske midler til å selv velge ut områder hvor vi hadde behov for kompetanseheving.

Slik er det ikke. Og det ser dessverre ut til at vi stille har samtykket til noe profesjonen ikke er tjent med. 

Programmet jeg har nevnt i dette innlegget har selvfølgelig gode momenter, men hvorfor trenger vi dette programmet for å få varme voksne i barnehagen?  Det ropes om manglende faglig "pensum" og kompetanse. Er det tid som er problemet, eller er vi virkelig så kunnskapsløse at vi selv ikke kan veilede og heve kompetansen til hverandre. Å holde seg faglig oppdatert ligger jo tross alt i stillingsbeskrivelsen de aller fleste steder. 

Store kommersielle aktører er i ferd med å definere og ta over pedagogikken i  mange barnehager. Og svært få ser ut til å reagere. 

Hvordan havnet vi her?

- Eivor    

  Bloggen min kan følges her

Dagen da du forsvant, Agnes

Alle så deg Agnes. Alle var sammen med deg flere timer hver dag. Og alle var enige i at du noen ganger var litt urolig, litt sliten, eller litt "vanskelig å ha med å gjøre."  Du fulgte liksom ikke det samme mønsteret som de andre barna i barnehagen, og hvordan ville det vel bli for deg på skolen hvis du fortsatte å "leve i din egen verden?" 

Heldigvis hadde familien din en bekjent  som kunne avlaste dem litt. En som du også kjente, Agnes, og som hentet deg i barnehagen av og til. Foreldrene dine kunne fortelle at du helt fra morgenen av spurte flere ganger om det var "hans hentedag" disse onsdagene.  

Og det spurte du om i barnehagen også. Alle syns dette var litt artig.  Hvor mange ganger må vi si "Ja, han henter i dag," før Agnes tror på det, liksom? 

"Agnes har spurt etter deg hele dagen," kunne de si når du ble hentet.

"Agnes har stått ved porten og sett etter deg i nesten en time," sa de. 

"Agnes er urolig hele dagen når du henter, det er tydelig at hun gleder seg veldig til disse dagene," sa en. 



En av disse onsdagene sykler du rolig rundt på lekeplassen. Du kikker mot porten med jevne mellomrom. Du sykler bort til en voksen, spør om det er lenge til du blir hentet, og sykler videre til en annen voksen. 

Nei, det er ikke lenge til henting. Og da du blir hentet, så går du stille av sykkelen og bort til han som henter deg. Du følger etter ham inn, og ned trappen til garderoben. Men, blikket ditt- blikket ditt er ikke ditt eget, Agnes. 

Det er som om noe treffer meg hardt i magen, og omsorgen jeg har for deg trumfer alt av "regler for senvakten i utetiden."  

Jeg skal egentlig være ute og gi informasjon til de som henter. Jeg skal ikke gå inn, for da blir det rot med "senvaktsystemet."  Men denne dagen, da er det noe annet som føles mer rotete enn organiseringen av vaktsystemet. 

Jeg går etter deg og mannen, Agnes. Inn i barnehagen og halvveis ned trappen til garderoben. Der blir jeg stående og se på dere, og det er da jeg ser det. Det er da alt raser sammen.

Du er ikke Agnes lenger. Barnet som står nede i garderoben med denne mannen, er et barn jeg ikke kjenner igjen. 

Han som henter, holder deg ikke kjærlig i hånden. Han holder deg hardt rundt overarmen, og snakker med en helt annen stemme enn han gjorde ute på lekeplassen i barnehagen.

Og jeg ser at du ikke har spurt etter han hele dagen fordi du har gledet deg. Jeg ser at du ikke er glad i han som står sammen med deg, Agnes, du er livredd. Blikket ditt, kroppspråket ditt, stemmen din og alt det som er deg -  det har forsvunnet.

Hvorfor det? 

Er du sliten, urolig eller bare "litt vanskelig å ha med å gjøre" nå igjen? 

Hva skal jeg gjøre? Kan jeg la deg gå, og kanskje forsvinne for godt, Agnes? 

Jeg lar deg gå, men jeg ringer også dine foreldre. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor du ikke bør være sammen med denne mannen, men jeg er sikker på at noen må hjelpe meg med å hjelpe deg akkurat nå. 

Og til slutt, ser vi deg alle sammen, Agnes. Vi ser hele deg, og hva som har gjort deg til deg. Det vil ta tid å finne deg helt igjen, og det vil ta tid å sørge for at du aldri mer forsvinner.  Vi ser deg ordentlig nå, Agnes.  Det var aldri du som var vanskelig å ha med å gjøre, det var andre som gjorde det helt uutholdelig for deg å leve i noe annet enn "din egen verden."  

Vi som jobber med barn har en helt unik mulighet til å se alle barn. Og det må vi. 

 

- Eivor 

Følg bloggen her

(Historien er anonymisert og satt sammen i tråd med retningslinjer for personvern og taushetsplikten jeg er underlagt.)

Det er allerede bestemt

«Alle barna skal, hvorfor har ikke dine gjort det?»

Slike spørsmål, som gjerne er etterfølgere til en slags instruksjon, har det dukket opp mange av i de siste årene. Spørsmålene kommer fra ledere i barnehagesektoren, stort sett de som ikke jobber med barna til daglig. Det er gjerne lange diskusjoner mellom barnehagelærerne og deres nærmeste leder. Diskusjonene foregår altså et annet sted, og på et annet nivå enn beslutningene blir tatt.  Vi får ikke lov til å ta det opp med noen andre.

Jeg forstår at det er nødvendig å gå tjenestevei. Samtidig så er dette litt problematisk. Hvordan skal vi, barnehagelærerne, da kunne nå frem med våre meninger, ideer og kritiske blikk?  Når alt starter langt over oss, og alle «implementerer og samtykker» hele veien nedover til oss, da blir det vanskelig og nå frem.  Vi kan si nei, og det gjør flere og flere, heldigvis. Men det er alltid for seint. Alt er bestemt. Ingenting kan gjøres noe med, og det er «viktig å være positivt og samarbeidsvillig.»

Det er lettere å si ja. Lettere å bare følge alle instrukser som kommer. Lett å ta i bruk alt av maler og standarder man blir pålagt å bruke. Og fryktelig lett og etter hvert miste litt av sin egen integritet midt i blant alle som mener noe om hvordan man skal utføre sin profesjon som barnehagelærer.

 Jeg har gjort det selv. I ettertid skammer jeg meg over noe av det jeg faktisk har takket ja til. Skjemaer, verktøyer og handlinger som nå fremstår som svært upedagogisk for meg, det har jeg vært positiv og samarbeidsvillig til. I min egen naivitet så tenkte jeg tidligere at alt som kom inn i barnehagen, var til det beste for barn. Og det som verre er: ved å slippe til alt, så har jeg jo vært med på å signalisere at «dette er bra, dette vil vi ha!»  Da sitter det mennesker i andre enden og tenker at de har gjort noe rett, at barnehagelærere trenger alle disse papirene og føringene på hvordan vi skal utføre vår profesjon. Gjør vi det?

Vi trenger selvfølgelig forskning. Og det er veldig bra å få gå på kurs/seminarer og foredrag. Nye verktøy er nyttig å gjøre seg kjent med, samtidig som man alltid må holde seg oppdatert på faglitteraturen. Men, hvem skal bestemme hva som gjelder, hva som veier tyngst, og hva vi faktisk skal ta i bruk? Kvalitetsstyring og kvalitetskontroll har kommet inn som tunge ord i barnehagen, men i det daglige opplever jeg det mer som «kvalitet på papiret.» Trenger jeg 800 sider fra min barnehageeier, som har forhåndsdefinert min og alle andre barnehagelæreres pedagogiske plattform, og forteller meg nøyaktig hvordan jeg skal utføre profesjonen?

Jeg er bekymret og redd for at vi selv er med på å ødelegge handlingsrommet til profesjonen ved og ikke sette vår egen integritet høyt i disse dager. Hva vet og kan vi, og hvordan har vi vist frem dette de siste årene? Engang syns jeg dette var «verdens fineste stilling.» Jeg elsket å være barnehagelærer! Jeg elsket å kunne bruke alt jeg hadde lært på høyskolen, sette teoriene ut i praksis, observere og evaluere, sette i gang store utviklingsprosjekter sammen med assistentene og virkelig ivareta barns medvirkning.

«Alle barna skal,» « Du må,» og «Nå er det bestemt at..» river sakte ned min egen integritet som profesjonsutøvende barnehagelærer. Det føles ikke greit å gjøre noe som barna viser meg at de ikke vil, er motivert for eller modne nok til. Å ha en følelse av at jeg bryter med det jeg egentlig kan og vet, gir meg to muligheter; si ifra og prøve å endre premissene, eller gjøre det likevel og slippe flere diskusjoner.

Jeg har det siste året sagt nei høyt og tydelig til forhold jeg ikke kan stå inne for faglig eller etisk. Dette har jeg gjort via bloggen min, avisinnlegg og å delta på seminarer og foredrag. Å kjempe for eget handlingsrom som profesjonsutøver ved å delta i den offentlige debatten har vært tidkrevende og svært interessant.  Det har vært faglig utviklende, og jeg har møtt utrolig mange gode barnehagelærere over hele landet. Alle forteller lignende historier, og mange er  bekymret, eller rett og slett lei.

Vi bli bedre til å vise frem kunnskapen vår, få den ut av pauserommet og inn i den offentlige debatten. Og ja, jeg vet det ikke blir møtt med applaus de fleste steder. Men kan det tenkes at det hadde vært litt lettere å bli hørt for oss alle sammen, hvis vi var litt flere som sa ifra høyt og tydelig? 

Dette innlegget hadde jeg på trykk i det siste "Barnehagefolk," som har tittelen "Integritet og lojalitet."  Jeg er selvfølgelig litt inhabil, men synes dette er en av de beste utgivelsene av bladet på lenge.  Du kan få tak i hele nummeret her

- Eivor 

Bloggen kan du følge her

Barnehageidyllen

Det trygge barnet. Det glade smilet. De magiske stundene, og øyeblikkene hvor du føler dere både lærer og vokser- barnet og du.

Det er disse øyeblikkene, eller disse barna om du vil, som det snakkes mest om. Det er slik man gjerne forestiller seg at det er i barnehagen. Og det er slik styringsdokumenter, kvalitetssystemer og standardimplementeringer tar høyde for at det er.

I Dagbladet dukket det i går opp nok en kronikk som beskriver idyllen. Både Utdanningsdirektoratet og kunnskapsministeren syns det var en god kronikk. Kronikken forteller politikere og barnehageeiere alt de vil høre; se her, vi får det til! Det er motiverende og inspirerende å jobbe i barnehage.

Og det er det ofte, det er faktisk helt nødvendig at ansatte i barnehagen er motivert og engasjert i sitt arbeid med barn. 

Samtidig beskriver mange barnehageansatte jeg møter, en hverdag hvor de stadig er underbemannet, og hvor de føler de ikke strekker til i alle arbeidsoppgavene som blir delegert nedover. "Effektiviseringen" og omorganiseringene som stadig iverksettes har jeg skrevet om her, og den har på ingen måte stoppet opp. 

Ligner den nye barnehagelærer-stillingen mest på det som tidligere var en styrerstilling?  Hadde det hjulpet om vi var 50% barnehagelærere overalt? 

Ja, for fagmiljøet ville det vært et stort løft. 

For barna betyr det mindre tid med de voksne, hvis det ikke samtidig følger med ekstra personale som erstatter barnehagelærerne mens de har ubunden tid/planleggingstid. 

 Det er ingenting som kan løses eller fungerer bedre bare ved å sette sammen noen enkle ord og nye visjoner for arbeid med barn. Det er kanskje derfor det, for meg, også er litt skummelt at læring stadig dukker opp i politiske diskusjoner og knyttes opp mot "den gode barnehagen." At selve begrepet brukes er ikke skummelt eller  nytt, men hva de ulike aktørene ser ut til å legge i begrepet er vi verken ferdige med eller enige om.

 I den tidligere nevnte kronikken står det : Vi skal lære ham å lære (om et barn.) 

For den som ikke bryr seg, vil dette sikkert gi mening og se fint ut. Men, lære ham å lære? Er det så enkelt, og hva innebærer det? Fryktelig mye. Og det er ikke mye tid eller rom for slike faglige diskusjoner i den vanlige barnehagen.

Det er kanskje derfor vi aldri blir enige, eller kommer videre med den sagnomsuste kvaliteten i barnehagen. Lærer vi barna å lære?  Eller gir vi de erfaringer, tilrettelegger, åpner opp for erkjennelser, undrer oss, leker med og veileder i samspill?   

Hva med barnet som ser på meg og sier "jeg kan ikke å leke, jeg?"  Hva med barnet som ikke sier noe som helst? 

Hverdagen er fryktelig mye mer enn barnet som løper smilende mot deg; hverdagen inneholder svært komplekse utfordringer og vanskelige etiske vurderinger og valg. 

Ansvaret som ligger på selve barnehagelærerne- er enormt. 

At noen i det hele tatt tror det er mulig å oppfylle alle krav og lovnader om hva barnehagen skal være, innenfor dagens rammer - ovenfor ethvert barn til enhver tid, sier kanskje mest om hvor lite de faktisk vet. 

Det er selvfølgelig viktig å snakke om det som er bra i barnehagen, men å påpeke det som er svært utfordrende og mindre bra- er kanskje viktigere for at alle skal få det bedre? 

- Eivor

Følg bloggen her

Sett deg ned og vær normal

Å "dempe" egne følelser slik at man ikke skaper uro for seg selv eller andre- er nødvendig for å lykkes.

Å ha kontroll på egne impulser, både det å slutte med noe (selv om man har lyst til å fortsette,) og det å sette i gang med noe (selv om man ikke har lyst)- er nødvendig for å lykkes.

Å vite hva omgivelsene forventer, for deretter å jobbe hardt for å møte forventningene- er nødvendig for å lykkes.

Å etterleve korrigeringer og krav, altså opptre slik man er fortalt at er ønsket -  er nødvendig for å lykkes.

Å konsentrere seg over tid, samt gjennomføre alle oppgaver- er nødvendig for å lykkes.

Å oppføre seg adekvat, eller å oppføre seg slik som omgivelsene anser som godtatt og normalt - det er avgjørende for å lykkes.

Det kalles selvregulering.

Det sies at barn med høy grad av selvregulering  i større grad vil styre seg selv til å kunne gjøre lekser og skolearbeid, de vil sitte rolig og fokusert, og de vil ha langsiktige mål om å få seg en god utdannelse.De kontrollerer seg selv uavhengig av hvem som er rundt dem. De følger malen som noen, gjerne forskere, har satt opp for hvordan man best former barn inn i de konforme systemene som eksisterer.  Malen og metodene pakkes inn i fine ord, og det forsikres hele tiden om at dette er viktig og riktig for barna.

Viktig og riktig for at barna skal lykkes.

Men hvor, og i hva?

På skolen vel.



 Barna bør ha en lang realfaglig utdannelse, noen år i høyere utdanning, komme seg raskt inn i arbeidslivet, og jobbe hardt og pliktoppfyllende helt til de kan lene seg tilbake som pensjonister 40 år etter. Og det er barna selv som står i veien for dette. Isteden for å sitte rolig ved pultene sine, så finnes det altså femåringer som reiser seg og løper i klasserommet. Femåringer som forstyrrer andre, ikke gjør som forventet og har en adferd som beskrives som problematisk. Ikke bare femåringer, til og med åtteåringer gjør dette.

Hjelpes, et barn som løper! Herlighet, det kan da ikke være normalt. De vet jo ikke sitt eget beste! De ødelegger for alle. Barna må regulere seg selv.

Virkelig? 

Kan det hende at det heller er omgivelsene som må reguleres litt? At barna trenger andre systemer rundt seg enn klasserommet og skolepulten? At de ikke lærer matematikk best ved å sitte rolig og fokusert i 10 år?  Er det problemadferd hvis et barn ikke følger forskeres mal for læring?

En femåring som bygger snømann kan raskt forstå og erfare hvorfor man setter den minste snøballen på toppen istedenfor på bunnen. En seksåring som spiller fotball kan raskt forstå og erfare noe om hvordan et objekt beveger seg, og hvordan motstand og tyngdekraft vil påvirke.

Skal vi virkelig begynne å fokusere på selvregulering i barnehagen ?  Lære barna å dempe impulsene sine, styre følelsene sine og konsentrere seg mer. Skal  voksne i barnehagen gå inn og styre barnas hverdag med klare intensjoner og ønsker om mål, et mål som må være målbart for at forskerne skal få sine resultater?

"SKOLEKLAR"- prosjektet, som ble ledet av psykolog Ingunn Størksen, hadde stort fokus på selvregulering, og ordet dukker stadig opp i publikasjoner. Det ser nesten ut til å være adferdsforskeres nye favorittområde, og løsningsforslag på mange av utfordringene i samfunnet, eller skolen om du vil.

Nå er Størksen i gang med et nytt forskningsprosjekt. Sammen med økonom Mari Rege skal "Agderprosjeketet," med en prislapp på 42millioner settes i gang i barnehagen. Også der er selvregulering sentralt, sammen med voksenstyrt "lekende læring" av realfag.

Flere og flere metoder og programmer for arbeid med barn er sentrert mot å passe inn, ha evner til å roe seg ned, og oppføre seg adekvat for å lære realfag. Altså at barna skal gjøre og leve slik som noen har definert som normalt i dagens samfunn.



"Vi er på vei inn i kunnskapssamfunnet," gjentas stadig av forskere og politikere innenfor barn- og oppvekstsektoren.

FINNUT, programmet som "Agderprosjektet" har fått millionstøtte av, ønsker forskning som fører til innovasjon i barnehage og skole. Programmet skal også gi politikere viktig kunnskap for å kunne forme utdanningssystemet videre. Forskerne selv har mål om å delta på internasjonale forskerkonferanser, som f.eks.Horizon 2020.

Det er fint det. Vi trenger forskning. Men  trenger vi at  fire-og femåringer presses inn i en mal og konstruert oppfatning av at det er likhetstegn mellom å ta en mastergrad og å lykkes?

Hva er vi så redde for at disse barna skal finne på hvis vi voksne tar et skritt tilbake og lar barna selv få delta mer i organiseringen av innholdet i hverdagen sin?

At de skal bråke for oss, kanskje forstyrre og utfordre oss?

"Du må ikke være redd for å tenke nytt! " blir kritikken min ofte møtt med. Noe av problemet er at selvregulering og fokus på læring ikke er nytt. Det er mer av det samme. Forskjellen er at det nå er ønsker om at det skal være mer systematisk og målbart enn tidligere.

Tenk om barna i barnehagen ikke vil være de som skal føre landet frem til å bli en ledende nasjon innenfor kunnskap. Tenk om de ikke syns det er motiverende og viktig å delta i internasjonale tester hvor resultatene måles opp mot andre barn?

Også tror vi kanskje at barna ikke forstår. At barna ikke vil merke at vi prøver å presse noe på dem. Det gjør de.

De merker det. De vet.

Er det noe alle ser ut til å være enige om i de store debattene rundt dagens barn, så er det  hvilke enorme muligheter og potensiale barna har.

Likevel virker det  som om mange voksne ser et behov for å forme barna, og tilpasse de til en realfaglig hverdag med ferdige planer. 

Hvis vi har så utrolig stor tro på barnas potensiale og hva de er i stand til, hvorfor gir vi de da så få muligheter ?


 - Eivor

Bloggen kan følges her

Vi har ingen å miste

For endel år siden kom lillebroren min hjem fra barnehagen alene. Han hadde ikke blitt hentet, han hadde forsvunnet fra barnehagen og gått hjem på egenhånd.

Vi bodde nærme barnehagen, han gikk heldigvis rett hjem, og han hadde ikke fulgt "reglene" i barnehagen.

Mye kan sies for å forklare det som skjedde.  

Og viktigst av alt, det som gjør at dette ikke preger vår familie tungt i dag, det er at; 

-"Det gikk jo bra da!" 

Og det gjør det som oftest i norske barnehager. 

Men jeg tror at det omtrent daglig forekommer nesten-ulykker med barnehagebarn involvert. Mange tilfeller som kunne endt svært tragisk, men som kanskje ikke blir tatt like alvorlig fordi "det gikk jo bra."  De fleste tilfellene er preget av at det ikke er en voksen tilstede. 

Å dra på lange turer, ta kollektivtrafikk, være nær vann eller å ha store barnegrupper på samme sted, det  har i mange år vært noe av det jeg  ikke gjør i regi av barnehagen med mindre jeg føler sikkerheten er god nok.

Og de gangene vi har vært på slike turer, da har vi vært dobbelt så mange voksne som vi er til vanlig. Minst seks voksne trenger vi for at jeg som ansvarlig for alle disse barna føler meg trygg på at sikkerheten er ivaretatt. 

At 4 voksne drar på tur i nærheten av  vann med  24 barn høres ikke sikkert ut. Det hadde jeg aldri turt å ha ansvar for. Se her for eksempel.

I denne saken så jeg at flere barnehageansatte skrev at dette var god bemanning. Virkelig?  

Ja, det kan hende mange syns det,  fordi man alltid får beskjed om at dette er vanlig praksis, og derfor tenker man vel at sikkerheten er god nok.

-Det går bra.

-Det får dere bare klare.

-Se på rutinene  deres.

-Fiks det!

La oss si at et foreldrepar med to barn slår seg sammen med naboene (som også har to barn) og inviterer 20 av barnas venner i alderen 3-5 år med på tur. 

Gjør man i det hele tatt det?

Vil folk flest anse det som sikkert? 

Neppe. 

Likevel så er tusenvis av barn på slike turer hver dag i regi av norske barnehager. Og, mange foreldrene både forventer og sier at de ønsker det.

I tillegg er det selvfølgelig forventninger fra barnehage-eiere om at man skal oppfylle kravene i lovverket og følge planene. 

Det som ikke skjer, det er at de ansattes krav - eller opplevelse av sikkerhet, tas på alvor. 

Fy søren så mange ganger vi har bedt om nok voksne i barnehagen! 

Herlighet så mange ganger vi har sagt at vi ikke får til alt som ønskes av oss uten at vi er nok voksne.

Og som pedagogisk leder har jeg utallige ganger ropt høyt om at sikkerheten ikke er ivaretatt.

Men, det går jo bra?

Helt til det ikke går bra.  

Det har skjedd før, og på fredag skjedde det igjen. 

En gutt døde i barnehagen.

Det er helt fryktelig. Helt forferdelig.

Det knyter seg i hele meg når jeg tenker på de pårørende-  familien, de andre barna og de ansatte i barnehagen.

Det er en ulykke. 

Men vi kan ikke ha slike ulykker i barnehagen. 



Jeg er klar over at det her er brutalt å skrive; men et barn dør ikke av å få en snor rundt halsen hvis en voksen er rett ved siden av. 

Foreldre viser enorm tillit når de leverer fra seg det kjæreste de har i barnehagen, hver eneste dag. Barnehageansatte påtar seg et enormt ansvar, hver eneste dag. 

Dere der ute som jobber i barnehage, dere må slutte å late som om alt alltid er på stell.

Har vi ikke alle vært ganske underbemannet til tider?

Barnehagen være et sikkert sted å være, og det er vi som jobber der som må si ifra når det ikke er det.Vi trenger en stor og saklig debatt om barnehagens innhold og plass i samfunnet, men det aller første som må på plass er sikkerheten.

Ikke sikkerheten formulert på papiret, men sikkerheten i praksis.

Hver dag, hver time, hvert minutt.

Kjære regjering, se å få på plass den bemanningsnormen før 2020.

La den være en lov, ikke en norm. 



Vi har ingen å miste.

 Med kondolanse til de berørte i Ålesund

-Eivor

 

Du kan følge bloggen her

Dette ønsker du deg- vi betaler

2,240 000 kroner.

Over 2 millioner kroner...det er totalsummen på "Språkveilederen" og " TRAS fagbok "  til alle de 3200 barnehageansatte som nå har vært på et kurs pålagt av Oslobarnehagen.

Og, dette er ikke prisen på hele kurset- eller kompetansehevingen, totalt skal det brukes rundt 60 millioner.

Jeg håper Oslo kommune har fått kvantumsrabatt. Og alle de andre kommunene også ( over 90% av landets kommuner har kjøpt inn TRAS.) 

Ærlig talt, disse pengene har gått til en kommersiell aktør, som er bestilt inn fordi noen i kommunen mente det var det beste.

Og dere kan ikke vente.



Hvorfor?  

Jeg aner ikke, jeg forstår det bare ikke. Er alternativet å bare vente?  Tror man at barnehageansatte ville surret hodeløse rundt hvis det ikke hadde blitt brukt så mye penger på dette?

Jeg har spurt og spurt om hvorfor vi skal ha denne kompetansehevingen, og om dette er en riktig prioritering av pengene?

Flere ganger har jeg fått svar som f.eks  "det er dere som har ønsket dere dette," og "førskolelærerne har behov for et systematisk kartleggingsverktøy."

-90% av førskolelærerne ønsket en observasjonsmetode ( Fra TRAS )

 Bak denne setningen gjemmer det seg andre tall. Se her:

-For fjorten år siden ble det gjennomført en spørreundersøkelse av TRAS- gruppen.

-272 førskolelærere svarte (30,6% av de spurte, valgte å svare) 

-90% av disse oppga at de ikke brukte noe systematisk kartleggingsverktøy. 

Altså ;

I år 2000 svarte 244 førskolelærere at de per da ikke brukte noe kartleggingsmateriell.

Kan virkelig så mange av landets kommuner ha valgt å legge millioner på TRAS, med disse tallene som " grunnlag ?"



Kompetansehevingen inneholder noen gode momenter- en slags repetisjon av pensum for barnehagelærere, grunnleggende språkkunnskap og et innblikk i spesialpedagogikk. Og det kan være fint det.

Men verdt millioner for barnehagesektoren, er det virkelig det?

TRAS er  heller ikke en observasjons-metode (som det oppgis at de 90% ønsket seg,) det er et kartleggingsverktøy. Hoveddelen, den som foreldre får se, er et skjema hvor du markerer med tusj om barnet "mester, mestrer delvis, eller mestrer ikke" basert på observasjon i samspill  med barnet. Samspillet er voksenstyrt, og den voksne vil gå inn i situasjonen med å "lete etter noe."

 I tillegg er det fokus på bruken av det man kan kalle pedagogspørsmål.

Spørsmål som barnet vet at den voksne vet svaret på. 

Spørsmål som ikke er naturlig, og som den voksne leder barnet inn i. Spørsmål du ikke stiller ved å følge barnets verbale uttrykk, men som du stiller for å finne ut av noe. Hvor ligger barns rett til medvirkning her?

Ikke lur verken barnehageansatte eller foreldre til å tro at det er vi selv som har ropt på dette.

Alt i alt, hva i all verden er det som får barnehageansatte til å laminere spørsmål fra et kartleggingsskjema og henge det i en snor rundt halsen? 


( TRAS fagbok, 400 kr) 

Kunne dere ikke hørt på noen av oss, vi som er sammen med barna hver dag.

En av de utallige gangene vi har sagt at vi trenger flere voksne.

En av de gangene vi i frustrasjon nesten har grått oss til en vikar.

En av de gangene foreldre har reagert på at det er for lite voksne tilstede sammen med barna.

En av de titalls gangene i løpet av en dag barn roper etter en voksen.

Kunne dere ikke satt inn noen tiltak eller økonomiske midler der?

Hvorfor presses vi til å ta inn flere barn i barnegrupper, og å plassere toåringer over på "storebarn" samtidig som det brukes millioner på TRAS-kurs?

For noen uker siden var det stor oppstandelse da danske medier rapporterte om at pedagoger var sammen med 15 barn alene. 

Bare så det er helt klart, dette skjer i Norge også. Dette skjer ikke i ekstreme unntakstilstander. Dette skjer hver eneste dag i en barnehage i Norge. Det trenger dere ikke engang forske på.

Det skjer. 


 ( språkveileder, pris 300 kr) 

Det er ønskelig at alle barn skal kunne norsk før skolestart. 

Men at det kommer til å skje  ved hjelp av kompetansehevingen og innføringen av TRAS, det må vi snart erkjenne at ikke stemmer. Det kommer fortsatt til å være mulig å gå ut av barnehagen uten å kunne norsk. Til og med foredragsholder på TRAS -kurset sa seg enig i det.

Før var jeg ganske provosert. Etter å ha vært på kommunens kompetansehevings- kurs, er jeg bare trist.

Helt på slutten av kurset jeg var på i dag, så ble det nevnt at kritikk ikke var noe problem for TRAS-gruppen, men at det "må nok være slitsomt for Oslobarnehagen og andre med alt som blir skrevet på twitter, blogger og lignende."

Kan godt hende det. Men jeg håper man velger å se på dette innspillet som noe annet enn slitsomt.

Tenkt om man kunne tatt en ordentlig debatt på om det er hensiktsmessig å bruke så mye penger på noe som, for meg, fremstår som feil område av barnehagesektoren

Jeg er rimelig sikker på at 90% av dagens førskolelærere, eller barnehagelærere som vi nå heter, gjerne ville prioritert millionene annerledes. Endel foreldre ville nok også sett at pengene ble brukt på noe annet ? 

Fortell meg gjerne hva du tenker/ erfarer at det er behov for.

Er det et kartleggingsverktøy ?


- Eivor

Følg bloggen her 

Tell til ti

Alle som har møtt eller snakket med mer enn ett barn, vet at barn er forskjellige.

Alle som er foreldre til mer enn ett barn, vet at barna deres er forskjellige, og behandler f.eks ikke toåringen og fireåringen helt likt. Ikke bare er det aldersforskjell, men barna er rett og slett forskjellige. 

Alle som jobber i barnehage og skole vet at alle de 18 femåringene eller de 32 seksåringene man har ansvaret for, er forskjellige. 

Hvorfor er vi da på vei inn i et "kunnskapssamfunn," bestående av oss alle sammen, og som ser ut til å tro at alle er like?

Liker de samme lekene, lærer likt, har like interesser, blir motivert på lik måte, trenger like mye-eller lite omsorg, og har behov for nøyaktig det samme av de rundt seg.

Et program, et verktøy, en plan, en test, en rapport, et skjema, en kartlegging, et system, en mal....bare en instruksjon til, så går det i orden for alle?

Fra politisk hold er det i hele landet et økende fokus på kontroll og måling av hva dagens barn kan, eller ikke kan.

Eventuelt hva vi er i stand til å få de til å kunne, helst så unge som mulig. 

Det meste sirkulerer rundt realfag, rundt det som er "skolsk."

Det er så mange som mener så mye om hvordan jeg skal gjøre jobben min, at jeg har begynt å telle til hundre istedenfor ti før jeg svarer.

For, det meste virker bare feil for meg som er sammen med barna hver dag.

Det er lenge siden noen kontrollerte om barna fikk være ute hver dag.

Eller om de ansatte hadde kunnskaper om påkledning i ulikt vær, og evnet å tilrettelegge for lek og aktiviteter ute.

Om hvert barn hadde en å leke med, og om hvordan den enkelte voksne og barnehage/skole tilrettelegger for et godt psykososialt miljø.

Jeg har aldri fått pålegg eller instruks fra barnehageeier om å ta med barna ut i skogen hver uke, eller la de bli kjent med naturen. 

Alt dette er selvfølgelig forankret i Rammeplanen for barnehagen, men det tas lite initiativ til kompetanseheving eller kursing på dette området.

Nytt barn på avdelingen. Kommer flyttende fra Vietnam, og har 7 måneder i barnehagen før skolestart.

Hva gjør jeg? Følge de 376 sidene fra barnehageeier/kommune som tar for seg hvordan jeg inkluderer og lærer barnet norsk, eller gjør det jeg vet fungerer?

Det jeg vet fungerer, det vet jeg fordi jeg har brukt tid på å bli kjent med nettopp dette barnet.

Jeg har observert, vurdert og laget alternative planer og handlingsmønstre for hva som synes å være det beste for dette barnet.

Dette barnet ser ut til å like skogen! Dette barnet bøyer seg ned, plukker opp blomster og ser på de voksne rundt seg. Når vi er på tur smiler barnet hele tiden, klatrer i trær, hopper over steiner og plukker opp nye ting hele tiden.

Barnet ser ut til å være i et godt miljø for lek og læring når det tilbringer tid i skogen. Når det er lov å rope høyt, bevege armer og bein, og dagen aldri er lik.



Dette barnet lærte seg flytende norsk på 6 mnd ved å være ute i naturen sammen med en voksen og 3 andre barn hver dag. 

Dette barnet lærte seg alt politikerne sier de ønsker, men uten alle føringene og de 376 sidene om hva og hvordan det burde foregå. 

Det hadde nok aldri vært mulig å få til uten å være nok voksne.

Det hadde nok aldri vært mulig å få til rundt bordet inne, eller på lekerommet sammen med 17 andre barn. 

Det som nå synes å være gjengs oppfatning, er at barna skal kunne så mye som mulig- raskest mulig, og bruke dagene til å bli mest mulig klare for arbeidslivet.

Er det kanskje derfor så mange ser ut til å tenke at alle barn bør være stille, sitte på en stol og konsentrere seg, og helst lære noe hele tiden.

Skal barna være rolige, konsentrerte, og vente på ordet- på sin tur, hele sitt unge liv? 

Helt til de er klare til å gjøre det samme resten av livet?

Nesten alt jeg kan om barn, og alt jeg tror jeg kan om barn- det har jeg lært av å være sammen med barn. 

Og det jeg tror, det er at vi bør skifte retning. Vi bør fokusere mer på det mellommenneskelige, og mindre på innlæring og likhet som indikator for kvalitet. Jeg vet politikere kommer til å svare meg med at det er vanskelig å tilegne seg sosial kompetanse hvis man ikke kan språket, og at det er derfor det satses stort på dette i f.eks Oslo og Bergen. 

Men på den andre siden, det kan være veldig vanskelig å tilegne seg språk hvis man ikke har sosial kompetanse, eller gode rollemodeller og et trygt miljø rundt seg.

Vi kan ikke tvinge noen til å snakke, eller å lære seg noe. 

Men vi kan gjøre vårt beste for at barna skal være rustet og motivert til å tilegne seg alt de behøver i sitt liv, og da mener jeg ikke arbeidsliv. 

 Hvem vet best?

De som sitter på kontoret hver dag - eller de som løper rundt med barna i skogen, setter på plaster, leser favorittboka høyt for tolvte gang, husker den dagen barnet lærte seg å hinke og kjenner hvert enkelt barn?

Alle som kjenner mer enn ett barn vet at ingen er like. 

Jeg har lyst til å si ja når et barn spør meg om vi kan gå i skogen for å plukke blomster.

Jeg har ikke lyst til å svare at vi må fortsette med dette brettspillet, og at vi skal være på dette rommet her en time til ( fordi det står i progresjons-planen at vi skal det, barnehageeier kvalitetssikrer at barnet lærer noe om antall, rom og former ved at vi bruker så lang tid her, og når jeg skal evaluere ser det ikke bra ut hvis jeg svarer at vi ikke har gjort det.)  Eller vente til neste uke når vi er nok voksne til å gå på tur.

Det kan jo hende at vi kan lære å telle til ti mens vi plukker blomster istedenfor å kvalitetssikre inne på "matterommet" ?

- Eivor

 

Mindre papirer og føringer, mer tid til å være sammen med barna på deres premisser!

Følg bloggen her

 

Bør ettåringen gå i barnehage?

Over halvparten av de barnehageansatte som ble spurt i en ny undersøkelse, har svart at de mener ettåringen ikke bør gå i barnehage. Halvparten i den samme undersøkelsen mener også at barn under tre år ikke bør være i barnehagen mer enn 4-6 timer per dag.

Og debatten er i gang. 

Istedenfor å diskutere hvorvidt en ettåring bør gå i barnehagen eller ikke, så tror jeg vi nå bør diskutere hva slags barnehage ettåringen sendes til.

Begynner ettåringen i en barnehage med ufaglært personale?

Begynner ettåringen i en barnehage som ligger i en kommune hvor økonomien er så dårlig at det ikke settes inn vikar før 14 dager?

Begynner ettåringen i en barnehage med tilpassede og romslige lokaler hvor det rett og slett er plass til å være 1 år gammel?

Begynner ettåringen i en barnehage med voksne som er gode omsorgspersoner?

Begynner ettåringen i en barnehage hvor de får lov til å være både ett, to og tre år gamle, eller flyttes de over sammen med fem og seksåringene så fort de fyller to år?

Begynner ettåringen i en barnehage hvor de får lov til å forholde seg til få andre, både voksne og barn? Eller er gjennomtrekken og flyten så stor at de må ta til "takke med den nærmeste" og hvor gråten til slutt ikke høres?

 

Hvorfor mener så mange (1200 barnehagelærere og 1300 barnehageansatte deltok i undersøkelsen) at ettåringen ikke bør gå i barnehage? Og at 4-6 timer er nok for de under tre år. 

Jeg tror det er fordi de vet.

De- og jeg, vi vet hvordan dagen egentlig ser ut i barnehagen. 

Det er aldri 3 voksne tilstede sammen med ettåringene hele dagen. 

Det var opptil 65 304 barn som i 2013 ikke hadde en barnehagelærer som pedagogisk ansvarlig, og over halvparten av ansatte i barnehage jobber i stillinger hvor de eneste formelle kravene er å ha fylt 18 år og ha godkjent politiattest.

Så godt som ingen studenter ved barnehagelærerstudiet blir vedtatt å være uskikket til å jobbe med barn. 

Det finnes ingen lov for hvor stort areal ettåringen ,eller noen av de andre barna, skal ha i barnehagen. 

De seneste årene er det blitt "vanlig praksis" at toåringer telles som et "stort barn." I kjølvannet av at seksåringene ble sendt på skolen forsvant 1-3år og 4-7gruppene, og treåringene ble den økonomiske brikken i midten som ofte kan gjøre utslaget for om kommunen eller bydelen kan "klare seg." 

Det er 409 færre barnehager nå enn i 2008, men 25 000 flere barn. Mange av disse er ettåringer. Det vil i praksis si at de har større barnegrupper og flere å forholde seg til enn tidligere. 

Regjeringen ønsker å kutte nye 825 millioner til kommunene, og begrunner med at de øker kontantstøtten med 1000 kr og at færre da velger barnehage. 

Realiteten- de nye tallene, sier derimot at det er flere som nå velger barnehage. Regjeringen sier de skal løse dette ved å snakke med kommunene. 


Velg hverdagen til ettåringen din med omhu.

Og føles det ikke rett med barnehage, så er det helt ok å vente til ettåringen nærmer seg to år.

Må du ut i arbeid, så må du kanskje det. Men det du må mest av alt; det er å forsikre deg om at ettåringen din har det bra de 7-9 timene barnet er sammen med  andre voksne enn deg selv. 

Noe av årsaken til at det kuttes stort i barnehagene år etter år er selvfølgelig at de fleste av de som er der ikke sier i fra selv.

Ettåringen din kan ikke gjøre noe med at det ikke er vikar i barnehagen

Ettåringen din kan ikke si noe om  at det var bedre før, når det var varm-mat istedenfor knekkebrød til lunsj.

Ettåringen din får ikke formidlet at det ikke har fått ny bleie på 7 timer.

Ettåringen din får ikke sagt noe til kunnskapministeren om at det ønsker seg en voksen å sitte på fanget til istedenfor et rop fra andre siden av rommer fra en voksen som allerede bærer på to andre gråtende ettåringer. 

Bør ettåringen gå i barnehage? 

Det er umulig å svare ja eller nei.

Spørsmålet er hvordan barnehagen og dens ansatte må være for å kunne gi ettåringen en hverdag som kan erstatte mor- far eller andre på en best mulig måte. 

- Eivor

 

Følg bloggen her

10 sikre tegn på at du jobber i barnehage

10 sikre tegn på på at du jobber i barnehage

1. Du vet hvem av Karius og Baktus som har rødt hår.

2. Du kan oppskriften på trolldeig utenat.

3. Du har filer av typen "dorullnisse" og "brett en papirfrosk"  på pc`n din.

4. Du har 4 sett med regntøy, men ingen paraply.



5. Du kan alle kaptein Sabeltann-sangene utenat, og merker at du faktisk liker noen av de.

6. Du kan leke med LEGO i timevis på jobb uten at noen stusser på det.

7. Du kan si til de fleste du treffer på jobben din at du er 18 år uten at de reagerer.

8. Du kan alle versene i "Hurra for deg."

9. Du får komplimenter av typen" du er skikkelig rask til å løpe," "oi, hvordan klarte du å klippe ut den der?" og "du tegner kule edderkopper."

10. Arbeidsdagen starter alltid med masse klemmer og hurra-rop.

 - Eivor

Følg bloggen her

 

Trenger vi kjærlighet?

- Det finnes ingen kjærlighet mellom de ansatte i barnehagen og barna der.

Kommentaren ble skrevet av en barnehageansatt på et sosialt nettverk, og skapte store reaksjoner.

Det forstår jeg godt, jeg kjente selv at jeg ble helt målløs av å lese det. Hvordan skal noen kunne forsvare dette, tenkte jeg. Etterhvert kom det frem at det vedkommende mente, var at det ikke var noen familiære bånd mellom barn og voksne i barnehagen, og at det dermed ikke lå forventninger om at det skulle oppstå en kjærlighet.

Fra mitt pedagogiske grunnsyn på barn og barndom, og gjennom år med erfaring som barnehagelærer, så trår kjærlighet frem som et av grunnelementene i samspillet med barn.

Det finnes ingen blodsbånd, men er det et krav for kjærlighet? Jeg har blodsbånd til mange som jeg har svake relasjoner og vesentlig mindre kjærlighet til enn barna jeg deler fotspor i sandkassa med.

 Jeg kan ikke vitenskapelig dokumentere at det er kjærlighet mellom meg og barna, men jeg føler det over hele meg.

Jeg har opplevd det, kjent det nært og tydelig. Det er varme, det er vennskap, det er gode relasjoner,og et nært samspill. Disse små som gir så mye av seg selv, som deler opplevelser og tanker, som stadig overrasker og forundrer meg- de kjenner jeg kjærlighet for. Hver dag som barnehagelærer har jeg øyeblikk sammen med barna som for meg er preget av det jeg kaller kjærlighet.

Kjærligheten springer ut av relasjonene vi har, og verken følger eller er en følge av en mal, standard eller kartlegging.

Det første du må ha evne til som voksen i barnehagen, er å skape relasjoner til barn. Ja, det er en påstand, men jeg tror det stemmer.

Barn henvender seg ikke til voksne de ikke liker, er utrygge på eller har mistillit til.

Dette må du gjøre deg fortjent til. Og det må gjøres i nært samspill med barnet selv.

 I dag er jeg sammen med 18 barn hver dag, og vi vet nesten alt om hverandre. Det er relasjoner preget av at vi kjenner hverandre, er trygge på hverandre og at jeg som voksen er tilstede for barnet på dets premisser, og er glad i barna. Disse barna vet ting mange av de voksne vennene mine ikke vet.

- De vet hva jeg er redd for, hva jeg gråt for som barn og hvilken farge tannbørsten min har.

- De vet hvor mange søsken jeg har, hva foreldrene mine heter og at "Eivor lå i magen til mammaen sin sammen med en annen baby."

- De har også funnet ut hvilken bokstav arret på venstrehånden min ligner på, hvor gammel jeg var da jeg fikk det, og at jeg gikk på krykker da jeg var barn.

Jeg har ikke fortalt barna disse tingene som en voksen. De har spurt meg i samtaler, og jeg har svart de som en venn.

Som barnehagelærer var det litt skummelt å begynne å dele så mye av meg selv, og jeg reflekterte mye rundt det. Er dette profesjonelt? Skal jeg svare på slike spørsmål?

Ja, for meg er dette riktig.

Og jeg har erfart at det har ført til mange av de magiske øyeblikkene man ofte hører om at oppstår i barnehagen. Det har hjulpet meg med å bygge bro inn til selve barnet, og vi har skapt våre egne felles referanser. Våre egne hemmeligheter, og vår egen relasjon- barnet og jeg. 

Jeg er overbevist om at denne tilnærmingen til barn skaper grobunn for gode relasjoner. Du vil nok ikke oppnå noen av målene du, barnehagen eller barnehageeier har satt, uten en form for kjærlighet til barna.

Oslo kommune har flere hundre sider med maler,standarder og føringer for hvordan de mener jeg skal - og bør gjøre jobben min. 

Jeg finner ikke ordet kjærlighet et eneste sted der. Det syns jeg er skummelt.

- Eivor

 

Mer kjærlighet, mindre papirer!  

Du kan følge bloggen min her

 

Hold meg!

"Gled deg til en levende hverdag hvor du får brukt hele deg -som leder, pedagog, lekekamerat og medmenneske. Ta en utdanning som Norge trenger og som gir deg verdens fineste stilling: Bli barnehagelærer! "

- slik frontes en nasjonal  rekrutteringskampanje som går bredt ut for å skaffe flere barnehagelærere.

Kampanjen heter; Verdens fineste stilling ledig, og du finner den på http://www.verdensfinestestillingledig.no

Ja, stillingen er ledig, og det har den vært i flere tiår.

Det er ikke bare én stilling som er ledig heller, det er nesten 4000 av de.

I forbindelse med kampanjen er det laget en "reklamevideo"  som ble hyppig delt på sosiale medier i begynnelsen av mars. Hvorfor delte ingen av de barnehagelærerne jeg kjenner denne videoen?

Vi møter en mannlig barnehagelærer med museflette-parykk, blå prikker tegnet på magen og en fantasihest han rir på.I fjor brukte den samme kampanjen flere millioner på å la tre kjendiser "leke barnehage." De syklet og husket mens de fortalte" fakta." Ingenting av dette handler i stor grad om det viktigste du gjør som barnehagelærer. 

"Hold meg! "  

Barnet rygger bakover mot meg, strekker ut hånden og melder både verbalt og kroppslig hva det har behov for. Hva det trenger her- og nå, det trenger å bli holdt. 

Det trenger trygghet, omsorg og kjærlighet.

Barnet trenger en voksen som er der- en voksen som både sier og viser at; jeg er her- her er jeg.


Ganske ofte er det så mange barn som vil holdes at de tar til takke med en finger. Mens man bærer en, så har man tre barn som holder hver sin finger på den ledige hånden. I tillegg prøver du å holde blikket til det barnet som skal vise deg et nytt triks på huska. Å balansere oppmerksomheten, å vite når og hvem som har størst behov for å holdes,er en vanskelig og viktig vurdering i barnehage-hverdagen. 

Om det er å holde blikket, holde hånden, holde oppmerksomheten eller rent fysisk ta barnet på fanget og holde rundt det, varierer. Det viktige er at den voksne er der, klar til å holde der det trengs. Som ansatt i barnehagen har du en yrkesetisk forpliktelse til å handle omsorgsfullt overfor alle barn i barnehagen. For meg er dette noe av hovedkjernen i profesjonen, og da blir det veldig merkelig at det reklameres med at du bør velge barnehagelæreyrket fordi "du får være ekspedisjonsleder, dragekjemper eller popstjerne."  

Jeg har utrolige mange fine og koselige historier fra yrket som barnehagelærer og dagene er heldigvis stort sett fylt med glede, lek og humor.

Men jeg har også de andre historiene, de jeg får gåsehud av å tenke på akkurat nå, de hvor jeg har trengtes aller mest.

-Det er gutten som var med meg på pause hver dag i et halvt år, mange nok ganger til at han ble trygg på at jeg kom tilbake etter det de voksne kaller pause.

-Det er jenta jeg så sykle rundt alene på verandaen hele dagen personalet hadde planleggingsdag.

-Det er tårene jeg har felt, både sammen med og for barna som har mistet en av sine nærmeste.

-Det er barna som har blitt rammet av alvorlige sykdommer og ulykker.

-Det er barna som rører deg. Barna med historiene man aldri glemmer, barna og familiene man vet man har gjort en forskjell for- det er dette som gir yrket mest mening for meg. Ingen av situasjonene jeg husker best, eller som har utviklet meg mest som barnehagelærer, har inneholdt meg selv iført parykk og klovnebukser. 

Når alt kommer til alt- så er kjærlighet, omsorg og tilstedeværelse noe av det viktigste du kan bidra med i enhver relasjon.

Som barnehagelærer må du også handle. Du kan ikke bare registrere og kartlegge, du må gjøre noe eller ta ansvar for at noe gjøres. 



En barnehagelærer må tørre å ta "de vanskelige samtalene," tørre å bry seg mer enn det som kanskje føles behagelig, og tørre å si nei til alle som prøver å dra deg bort fra hovedoppgaven din sammen med barna. Alt som stjeler fokus og hindrer de voksne fra å være psykisk og fysisk tilgjengelig for barna er med på å gjøre yrket og samvittigheten tung. 

Jeg har denne stillingen- den som påstås å være verdens fineste.Verdens fineste stilling vurderer jeg omtrent hver måned å si opp fordi en økonom eller politiker har bestemt noe nytt /hørt noe interessant og tatt initiativ til endringer uten å rådføre seg med de ansatte i barnehagene. Og jeg vurderer å si den opp fordi det ikke er nok ressurser tilgjengelig, jeg føler jeg ikke strekker til og fordi profesjonene blir vist lite tillit fra politikere og andre beslutningstagere. 

Kim på 3 år skriker.

Han kan rundt 6-8 norske ord, og han skriker hele tiden. Ingen tårer, bare skrik.  De andre barna har såvidt begynt å bli kjent med Kim, og det inkluderende fellesskapet som jeg observerte den første uken Kim var i barnehagen, er i ferd med å endres.

De andre barna holder seg for ørene, og jeg observerer at  mange barn begynner å trekke seg unna Kim. De sier de er redd for at han skal skrike og vil ikke leke med han.  Når skriker Kim?

I overgangssituasjoner, og spesielt når det er mange barn rundt og mye som skjer, da skriker han. 

En dag peker jeg på døra og spør om vi ikke skal gå ut å skrike. 

Sammen står vi på trappa i regnværet. Og han skriker. Han skriker og ler en hjertelig latter mens han holder hendene i regnet. Etter det kunne han se på meg, holde blikket og kikke bort på døra- og da visste begge to at vi måtte ut for å skrike. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi sto på den trappa, og uten å bruke et eneste kartleggingsverktøy eller atferdsregulerende metode for å få Kim til å slutte med skrikingen, så sluttet han å skrike og begynte å leke. 



Det er dette en stor del av barnehagelæreryrket handler om. Det handler ikke om å være dragekjemper, popstjerne eller ekspedisjonsleder. Det handler om relasjoner og evnen til å se alle de ulike uttrykkene og behovene enkeltbarnet har, og finne en løsning som fungerer for fellesskapet og individet. 

I mange sektorer og yrker snakkes det varmt om viktigheten av å effektivisere og delegere oppgaver. Strategier og mål skal være så godt forankret hos de ansatte at det  helst "går av seg selv" hvis en er borte. De siste årene har det vært en økende tendes til at dette skal inn i barnehagen også. Det er ønsker og press om klare læringsmål og føringer for hvordan barnehagelæreren skal utføre sin profesjon. Ved å innføre nye verktøy og legge føringer for barnehagelæreren påstås det at kvaliteten i barnehagen blir bedre og mer likt for alle. 

At alt blir likt for alle er en interessant tanke, men det er ikke sånn møtet med barn er. Det blir aldri likt for alle, og det bør det heller ikke være. I møtet med barn kommer du aldri videre hvis du ikke evner å bygge en relasjon- en god relasjon. Og samme hvor mye du ønsker det, så kan du aldri planlegge en relasjon eller måle verdien av den. Og det bør merkes at du er borte fra barnehagen en dag. 

For at alle barn skal få et likt tilbud i barnehagen, er du nødt til å behandle hvert enkelt barn forskjellig. 

I kampanjen for å rekruttere søkere til barnehagelærerutdanningen er det laget en liste med ti punkter over hvorfor du bør velge utdanningen. Dette er punkter som f.eks:

- du kan ta med fritidsinteressen på jobb

- du får garantert jobb

Ikke søk hvis noen av disse punktene er selve motivasjonen din. 

Det sies ofte at vi mangler barnehagelærere, men det stemmer ikke. Det finnes nok barnehagelærere i landet, det er bare det at altfor mange av de har valgt å jobbe et annet sted enn barnehagen. Hvor forsvinner de? Hvorfor forsvinner de? Vi blir færre og færre, og kan dere ikke love meg flere barnehagelærere- så lov meg ihvertfall flere voksne. 

"Det som er så morsomt med barn er at de spør om så mange ting som voksne ikke gjør,"  sa kunnskapsminister Torbjørn R. Isaksen i forbindelse med lanseringen av årets kampanje for å rekruttere søkere til barnehagelærerutdanningen. 

Jeg er enig i at det er morsomt med alle disse spørsmålene, men er det ikke viktig å ha voksne som kan møte barnas spørsmål også? 

Vet du hva som skjer med et barn som aldri får respons på sine spørsmål? Det slutter å spørre. 

Vet du hva som skjer med et barn som ikke blir sett og hørt når det trenger en voksen?  Det slutter å ta kontakt. 

Politikere og andre beslutningstagere prøver stadig vekk å "hjelpe meg" med hvordan jeg skal utføre jobben min. Jeg blir værende til tross for det- ikke på grunn av det. 

Ikke er jeg i barnehagen for å være popstjerne eller ekspedisjonsleder heller, jeg er der for at barna skal kunne føle seg som det. 

"Kan du holde meg?!"

- Ja, det kan jeg. 

Hvis du vil og trenger det - så skal jeg holde blikket, oppmerksomheten min, hånden din eller rundt deg. Du bestemmer når du vil slippe. 

 - Eivor

Følg bloggen på facebook her

"Lederen i meg" er basert på løgn

 Den første timen i pedagogikk skrev læreren min "VÆR KRITISK"  på tavla og fulgte opp med å si; samme hva jeg sier, samme hva dere leser, samme hva dere blir fortalt - så må dere aldri se på det som en absolutt sannhet.  

På mandag kunne man lese i Aftenposten at det i 11 barnehager (med rundt 150 ansatte) brukes et opplegg som heter "Lederen i meg," og da lurer jeg rett og slett på om det bare er jeg som har hatt flaks og blitt oppfordret til å være kritisk. For, hvor ble det av den kritiske sansen til de som jobber i disse barnehagene?  

Hvem har hatt ansvaret for å implementere dette, og hvem eier disse barnehagene?

Jøss, det er hun som har lisensen på "Lederen i meg." 

 Lise Kragseth Furuseth, hun som eier opplegget, eier også alle disse barnehagene og er dermed den øverste sjefen til disse ansatte. Da er det kanskje ikke like lett å være kritisk, og særlig ikke hvis det de blir servert er løgn på løgn om "Lederen i meg."

"Lederen i meg" er basert på boken " The 7 habits of highly effective people," skrevet av Stephen Covey. 
Stephen Covey har ingen som helst utdannelse innenfor barn eller pedagogikk. Han har en bachelor i business administration, en MBA fra Harvard og er Doctor in Religious Education. Han har gitt ut svært mange selvhjelpsbøker og selskapet hans, FranklinCovey, påstår selv at de i dag anses som verdens ledende innen time management.

Kragseth selv er heller ikke barnehagelærer, og har dermed ingen formell kompetanse innenfor alderen til barnehagebarn.

Så, hva i all verden er dette? Hvor kommer det fra?




Dette er et tankesett man presser på barna.

Dette er en 3-års prosess som blant annet dreier seg om å planlegge sin tid, prioritere det som er viktigst (jobbe først -leke etterpå) og å gjøre visjon til virkelighet.

Dette er et program som inneholder begreper som synergi, proaktiv og vinn-vinn.

Dette er voksnes definisjonsmakt på sitt verste.


Lise Kragseth Furuseth sto i går på NRK og påsto at det finnes rapporter som viser at "Lederen i meg" er fint for barnehagebarn helt fra 3-årsalderen.

Det gjør det ikke.

Det finnes ingen forskning verken i forkant eller etterkant av "Lederen i meg" sin opprinnelse som dokumenterer at dette bør brukes i barnehagen. Det som finnes er et kvalitativt studie som tar for seg implementeringen av "The leader in me" på to skoler. Fortsatt ingenting om effekt eller resultat av å bruke et slikt program på barn fra 3-årsalderen.

Inne på hjemmesiden www.lederenimeg.no kan man lese at; det hele begynte for 12 år siden da FranklinCovey utviklet "the leader in me" sammen med rektorer, lærere og annet skolepersonell.

Går man litt grundigere til verks så finner man ut at det som egentlig skjedde, er at Covey gav ut "The 7 habits of highly effective people" allerede i 1989, at en rektor var på et av lederkursene hans i 1999 og etterpå bestemte seg for å prøve de samme metodene på elevene ved sin skole.

"The 7 habits of highly effective people" ble en salgssuksess, og ble fulgt opp med bl.a "The 7 habits of highly effective teens" og  "The 7 habits of highly effective families."

Boken som heter "The 7 habits of Happy Kids" kom ikke før i 2008, og den er på ingen måte skrevet av rektorer, lærere og annet helsepersonell. Den er skrevet av Sean Covey, sønnen til Stephen Covey.

Legger du godviljen litt til så ser du også navnet Stephen Curtis på forsiden av denne boken. Curtis har bidratt til over 30 andre barnebøker, men det hjelper lite når han har bidratt som illustratør. Til hver vane i tankesettet hører det også til en egen bok med eksempler til barna.

Det finnes masse tips til voksne om hvordan man kan få begrepene fra programmet inn i hverdagen. En av sangene er itsy bitsy spider (lille Petter edderkopp.)

Lille petter edderkopp, han klatret på min hatt, så begynte det å regne, og Petter satte fart. Han var proaktiv og lot ikke regnet stoppe han. Så da regnet kom, et trygt sted han satt.

Sitter du som barnehagelærer og synger det der, da er det noe alvorlig galt.

Furuseth selv sier at de bruker kjente og kjære figurer som f.eks Teskjekjerringa.

"Teskjekjerriga er proaktiv og gir aldri opp selv om hun blir bitteliten."

Klinger dette godt for deg som barnehagelærer, så bør du gå grundig gjennom faglitteraturen din.

På hjemmesiden til programmet reklameres det med at "Lederen i meg" gir elevene de evnene som kreves for å lykkes i det 21.århundre, og gir resultater som høyere akademisk oppnåelse og færre disiplineringsproblemer.  Dette forankres ikke i noe som helst. Det er en påstand.

Her kommer nok grundere av programmet  til å prøve seg med at man ved en skole i USA hoppet opp fra 57.plass til 33.plass på en testresultat-ranking fra år 2009-2011 (tidsrommet Lederen i meg ble implementert.)

 Ser og høres flott ut det, hadde det ikke vært for at den samme skolen hoppet fra 104.plass til 55.plass fra 2005- 2007  UTEN programmet.  Det er altså meget sannsynlig at det er andre ting enn lederprogrammet som er årsaken til klatringen.

Det det mangler aller mest av, er informasjon om selve grunnmuren i programmet, altså de 7 vanene som barnehagene til Furuseth har som verdigrunnlag i sine virksomheter.

Furuseth sto i går og sa at  "Lederen i meg" rett og slett er sunn fornuft. Det snakkes også varmt om at det bygger på universelle regler og naturlover.

Når det snakkes om  universelle regler og naturlover i denne sammenheng, så må foreldrene vite at dette kan ha røtter fra "The Divine Center," boken Covey gav ut før "The 7 habits of highly effective people."  Svært mange av anekdotene og illustrasjonene er like i disse to bøkene, og man kommer ikke utenom at det lett kan trekkes paralleller fra den mer religiøse boken hans til selvutviklingsboken.

 I "The Divine Center" skiver han selv at han har oppdaget hvordan han kan kommunisere mormoner- sannheter til ikke-mormonere ved å ganske enkelt bytte ut deler av vokabulæret sitt. De 7 vanene og naturlovene er i "The Divine Center" beskrevet som lærdom som gjør individet i stand til personlig vekst og utvikling til det til slutt vil  become like his father in heaven."

Barna skal lære å være lederen i sitt eget liv, ta ansvar for egne handlinger, tenke konsekvenser, sette seg mål og jobbe for å oppnå de, regulere følelsene sine og å "slipe sagen."  

Sunn fornuft for noen, skremmende for andre.

At "Lederen i meg"  får seile gjennom er bekymringsfullt.

Det hele er et kommersielt opplegg som barnehagene ikke trenger. 


(foto: Arne Ove Bergo)


Kjære barnehagelærere, kjære politikere, hvor er dere?  

"Lederen i meg"  og  haugevis med andre kommersielle "gavepakker" kommer inn og gjennomsyrer barndommen og profesjonen vår mens dere holder kjeft. 

En 3-åring viser større forståelse for og er mer interessert i ekskrementer enn i entrepenørskap.

En 3-åring bør virkelig ikke bli fortalt at man selv har ansvaret for hva man føler og bli oppfordret til å regulere følelsene sine.

En 3-åring trenger ikke å lære at man skal jobbe først og leke etterpå.

Ingen 3-åring fortjener et bilde med et surt fjes fordi de ikke tenkte vinn-vinn, skapte synergi eller var proaktive.

- Eivor

Jeg er målløs, Caroline

På søndag skrev jeg til deg, Caroline. Egentlig skrev jeg ikke til deg, jeg skrev til alle.

Til alle politikere, alle foreldre, alle barnehageansatte -og alle andre som ønsker noe for deg og din barndom.

I dag er jeg målløs, på mange ulike måter. Jeg er målløs i den forstand at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si etter å ha gått igjennom presentasjonene til kompetansehevingen  jeg er pålagt å gå på.  Jeg er målløs i den forstand at jeg aldri kommer til å sette opp mål for deg, Caroline, som er basert på noe annet enn deg selv.

Mest av alt er jeg målløs fordi så mange har "sett og hørt deg" Caroline.

Der jeg satt alene og følte med hele hjertet og hodet at noe var på vei i feil retning, var jeg absolutt ikke alene. Det er så mange mennesker som har sett deg nå at ikke engang jeg klarer å telle så langt før jeg sovner. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som syns det er betenkelig å bruke 60 millioner på en storsatsing på språk- en kompetanseheving med kartleggingsverktøyet TRAS.



Du, Caroline, både representerer og er et uttrykk for alle de 812 barna jeg har tatt imot og vært så heldig å bli kjent med i barnehagen. Dere 812 har lekt ulikt, lært på ulike måter, og hatt forskjelige behov og interesser.

Ikke én eneste av dere har vært like, heldigvis.

Dere har lært å gå, lært å hoppe, lært å spise selv, sluttet med bleie, lært å vaske hendene og lært å kle på dere. I alle disse situasjonene har dere utforsket og utviklet språkets ulike sider sammen med en voksen.

Dere har også lært å være sammen med andre; lært å ta initiativ til lek, lært å inkludere i lek, lært å vente på tur, lært å dele og lært å ta vare på hverandre. Noen av dere vil danse, noen vil klatre, noen vil tegne, noen vil spille yatzi, noen vil leke med biler, noen vil lese bok, noen vil bygge verdens største snømann og noen vil bare være sammen med en voksen.

Disse ulike initiativene har de voksne brukt aktivt for å støtte dere i språket, i undringen, i læringen og i samspillet med andre. 

Ofte er dere en annen enn dere selv; dere er en mormor, en frisør, en tannlege, en doktor, en storebror, en lastebilsjåfør, en hund eller en superhelt.  I disse rollene har dere lekt dere videre inn i språkets ulike verdener sammen med de voksne. 

Noen av dere har trengt en ekstra voksen i perioder, men det har tatt opptil 10 måneder før dere har fått det. Da jeg meldte ifra om behovet fikk jeg til svar at det ikke fantes ressurser til det.


(forskning som blir presentert på kompetansehevingen/ pres. R. Lekhal)

I en av presentasjonene for min kompetanseheving så står det at; den voksne ser hva barnet er interessert i og snakker til barnet om dette.  

Jeg vil faktisk påstå at min metode er bedre, jeg snakker nemlig med barn, ikke til barn. 

Storsatsingen på språk inneholder f.eks dette:

Hva kan voksne gjøre?

- repeterere hva barnet sier

- beskrive hva barnet ser

- beskrive hva barnet gjør

I presentasjonene finner vi også setninger som;

Språk gir barn mulighet til å delta i og  lære av dialog med andre

Viktig informasjon må være tydelig og synlig og ikke overdøves av unødig støy

Gunstig å danne små grupper i barnehagen med fokus på språkstimulerende tiltak

På hvilke måter kan bildebøker være endel av barnehagens språkstimulerende arbeid?

Barns oppmerksomhet varierer i løpet av dagen. Barn trenger pauser!  

I det store og hele, så er vi altså enige.  Vi er bare veldig uenige i hva som er best for å få til dette. For meg fremstår storsatsingen på språk mest som en repetisjon av pensum fra min bachelorgrad.

Man trekker blant annet inn Bishop, Bloom, Bronfenbrenner og Vygotsky- som på ingen måte er nytt for førskolelærere/barnehagelærere.

Det ligger selvfølgelig og lurer litt mellom linjene at storsatsingen på språk også er et tiltak fra politikere for å selv kunne fraskrive seg ansvar. De vet nemlig at de mangler 4000 førskolelærere. 

"De ansatte i barnehagene har fått kompetanseheving, og vi har tillit til at de nå setter igang tiltak. Vi har gitt de verktøyene de trenger."  er jeg redd for at vi får høre fra politikere de neste årene. 

Lite hjelp i en sag når jeg trenger en limpistol.


(forskning som blir presentert på kompetansehevingen/ pres. R. Lekhal)

Forstår dere nå hva jeg mente med at dette ikke motiverer meg?

Dette er å undervurdere vår faglighet, selv om jeg hører dere sier at dere ikke gjør det.  
I tillegg så blir jeg målløs over å se at noen i det hele tatt tillater seg å bruke NORMALE BARN som et begrep sammen med overaktivitet, aggresjon og engstelse.
Jeg skal blant annet  få kompetanse i å : planlegge og organisere godt språkarbeid i barnehagen.

Hør her: det går ikke an å organisere bort barn!!

Samme hvordan vi vrir og vender på det, så blir det for mange barn til å gjøre alt jeg så gjerne skulle for hvert enkelt barn. Når hverdagen ofte består av å være sammen med 18- 25 barn alene, så hjelper det ikke hvor mye jeg planlegger å danne en liten gruppe med fokus på språkstimulerende tiltak.

Samme hvor mye jeg ønsker å bruke den billedboka sammen med akkurat det eller det barnet, så går det ikke an å gå ifra de 17 andre som står og venter på min hjelp, mitt svar, min støtte, min veiledning eller at jeg snart skal "være tiger som skremmer bort kosebamsene som stjeler i butikken"- slik jeg lovte.

 At viktig informasjon ikke må overdøves av unødig støy, er jeg enig i. Men, har dere egentlig vært i en barnehage før dere satte ned dette punktet? 

Det går ikke an å organisere bort barn.

 Kompetansehevingen har refleksjonsoppgaver. Jeg skal på flere møter med andre pedagoger for å reflektere rundt oppgaver som for eksempel:

Pedagogisk innhold: Legges det til rette for aktiviteter som tar hensyn til den store variasjonen mellom barn , f.eks kjønn. 

Kjønn? Jeg er målløs.  (Jada, jeg vet det finnes forskning på dette.)

Nå må jeg henvende meg til deg igjen, Caroline.

Den store variasjonene mellom deg og de andre er virkelig ikke kjønn. Kjønn er den store biologiske forskjellen. De store variasjonene ligger gjerne i miljøfaktorene og utviklingsnivå.

 Kommer du som flyktning fra et krigsrammet område, har du opplevd dødsfall i nær familie, lærte du deg å lese da du var 4 år, er du utrygg på andre voksne og barn, er du mest mottagelig for språk ved hjelp av din auditive sans eller din visuelle sans? Er det best for deg å være i bevegelse og samspill mens du tillegner deg nye ord, eller gir du uttrykk for å behøve ro og alenetid med en voksen?

 Caroline, har du det bra? Hva er best for deg?


(forskning som blir presentert på kompetansehevingen/ pres. R. Lekhal)

Jeg har selv gått i barnehage. Hadde jeg gått i dagens barnehage, kunne jeg begynt på skolen med  f.eks. dette i "min mappe" : 

-Eivor har noen språkvansker. Hun klarer ikke å uttale sitt eget navn. Hun sier for foreksempel Ojoj istedenfor Eivor.

 ( En periode VILLE jeg hete Ojoj istedenfor Eivor, og foretrakk derfor å si det )

-Eivor klarer ikke å tilpasse seg rutiner, hun løper  for eksempel fra matbordet og setter seg i et hjørne.

( Jeg likte ikke den vasne havregrøten jeg fikk servert og holdt på å kaste opp bare jeg så den)

-Eivor viser tegn til seksualisert adferd

( Jeg hadde en konkurranse gående med de andre førskolebarna hver dag om hvem som hadde finest truse og ble fersket i dette flere ganger.) 

-Eivor trekker seg tilbake og forsvinner inn i sin egen verden. Hun er til tider vanskelig å nå frem til og virker noe innesluttet.

( Jeg vokste opp med mange søsken og syns det var veldig fint å få være helt alene innimellom -  å  få lov til å være bare meg.) 

Mest sannsynligvis ville jeg en eller annen gang blitt satt i en av kategoriene som ikke heter "normale barn." 


 I følge TRAS så burde jeg allerede i fireårsalderen klart å følge instruksjoner ved å imitere andres adferd.

Noen vil nok mene at jeg fortsatt sliter litt med det, men for meg er det helt normalt.

Til slutt; en oppfordring til oss som får kompetanseheving, som jeg syns bør nå ut til flere: 

 Del dine erfaringer på Twitter ved å merke dine tweets med #OslobhgSpråk

Kjære Caroline

Kjære Caroline.

Nå har vi fått en I-pad i barnehagen. Den skal du dele med 18 voksne og 86 andre barn, Caroline. Den får ikke brukes til noe annet enn språkarbeid, og noen har ment du kan trenge den.

Den er en del av kommunens storsatsning på språk. Noen mennesker har yrker som heter politiker eller økonom, og to av disse (Anniken Hauglie og Torger Ødegaard) har bestemt at vi voksne i barnehagen skal bruke noe som heter T.R.A.S. Det skal hjelpe meg til å finne ut hvem av dere, om du Caroline, ligger etter i språkutvikling.Og det skal hjelpe meg til å vite hva jeg skal gjøre hvis jeg tror noen av de andre barna gjør det.

De tror jeg ikke kan det.

De tror jeg ikke kan snakke med deg, Caroline.  

De tror jeg ikke vet nok om hva du trenger.

Og de vil ikke at jeg skal høre på deg.



Anniken Hauglie er byråd, og hun vil bruke 60 millioner kroner på språkløft de 4 neste årene.

Det er for mye frilek. Vi er for mye sammen uten noe annet mål enn å glede oss. Hun ser ikke at vi snakker sammen, at vi lærer hverandre -og av hverandre mens vi leker.

Hun ser ikke at du ser spørrende på meg og sier "stor?" mens du holder opp den minste klossen.

Hun ser ikke at jeg bygger en relasjon til deg, tar opp den største klossen og sier "stor."  Hun ser ikke at du etterpå ser litt mer på den minste klossen og sier "liten" mens du smiler. 

Denne damen mener at det viktigste enkelt-tiltaket  for å heve kvaliteten i barnehagen er god språkopplæring, og at det er dette vi må bruke penger på. Ikke flere voksne- men bedre voksne til å være sammen med deg.

Vil du det, Caroline?

60 millioner kroner.

Det er veldig mye penger, Caroline. Og det betyr at jeg ikke kan være like mye sammen med deg. 



Dette året, skal jeg og 3999 andre få gratis opplæring i dette som heter T.R.A.S. Vi er så heldige at vi skal få gå på kurs i arbeidstiden-GRATIS. Vi skal ikke få, vi må. 

Der jeg trodde jeg var god, er jeg vurdert til å trenge opplæring. Jeg blir ikke motivert av rapportering og kartlegging- jeg blir motivert av at andre tror på min faglighet.

Av at de stoler på at jeg faktisk kan noe om barn og hva de trenger.  Alle de gangene jeg har observert og sendt inn meldinger om at et barn har behov for en ekstra voksen en periode, er det ikke min kompetanse som har vært årsaken til at tiltak ikke blir satt i gang.Det er rett og slett  ikke tilgjengelige ressurser for å sette i gang tiltakene.

Jeg blir motivert av at jeg blir tatt på alvor når jeg forteller videre det du har fortalt meg, Caroline. 

Storsatsningen og kompetansehevingen på språk er gratis for meg.

Men det er ikke gratis for deg, Caroline. Det er deg de stjeler fra.   

Det du gir uttrykk for å trenge, det du spør etter i barnehagen- det er det ikke penger til nå.

 

Dette spør du og andre barn om hver uke:

Hvem har senvakt i dag, hvem skal være her til jeg blir hentet?

Trygghet

Kan jeg få sitte på fanget ditt litt?

Omsorg

Kan du holde meg i hånden mens jeg balanserer?

Veiledning og støtte i lek og utvikling

Hvorfor, hvordan, hvem, hva, hvor ?

Undring, filosofi og læring

Hvem vil se hva jeg kan??

Bli sett, bli hørt og oppleve mestring




Caroline, når du ser på meg og sier "hvor er gaffelhjelm?" så vet jeg hvordan jeg bør respondere.  

Dette vet jeg fordi jeg har deltatt, observert , skapt en trygg og tillitsfull relasjon til deg- og fordi jeg er førskolelærer. Dette vet jeg fordi jeg og de andre voksne i barnehagen jobber med språk hver dag, med hvert barn i utallige ulike situasjoner  preget av lek og samspill.

Jeg vil gjerne se 100 politikere og økonomer respondere, delta, bygge en relasjon og fokusere på språk i det Caroline spør "hvor er gaffelhjelm?"

 "bedre barnehage = bedre språkopplæring." 

Jeg sier at jeg ikke er enig, men de vil ikke høre på meg. Jeg sier at en bedre barnehage, eller bedre kvalitet (et ord politkere og andre ofte bruker når de snakker om oss i barnehagen)- det handler først og fremst om de voksne i barnehagen. Jeg sier at du og de andre barna, dere trenger nok voksne. Og dere trenger voksne som ser dere,hører dere, og har tid til dere, Caroline. 

Jeg har sagt at du også vil det!  At du spør meg daglig hvor jeg skal, hvorfor jeg må gå, om jeg ikke kan bli litt til. Da sier de at dette lærer du noe av, Caroline. Alt som skjer i barnehagen bør du lære noe av

Det kan hende du ikke visste dette Caroline, men du har en lov. 

I din lov, FN`s barnekonvensjon, så står det at barnet har rett til å si sin mening i alt som angår det, og barnets meninger skal telle.

Det står også at hovedprinsippet er at barnets beste skal komme først, i alle situasjoner, overalt. 

En ligning med en ukjent og mange løsninger, altså.  Politikere og økonomer har regnet seg frem til at du er en brikke i samfunnsøkonomien som kommer først i mål hvis jeg begynner å kartlegge deg, måle deg og stjele tid fra leken din. De har også regnet seg frem til at det ikke har noe å si hvor mange barn du må dele meg med. 

Jeg har regnet meg frem til at den ukjente i denne ligningen- den må barna selv få være med å finne. Jeg må la deg, Caroline, vise meg hva som er det beste for deg. Din stemme teller, og din fremtid- den ukjente, den må du selv få være med på å forme.



Istedenfor skal jeg nå bruke tid (og litt av kommunens millioner) på kurs som inneholder f.eks dette:

"På denne oppfølgingsdagen vil det også bli gitt en demonstrasjon av en TRAS-App, som lanseres til høsten."  

Poltikerne i kommunen vil at alle barn skal kunne norsk før de begynner på skolen. Og det vil jo jeg og, men vi er litt uenige i hvordan vi skal lære dette sammen.TRAS er primært utviklet for barn som har norsk som morsmål.  Samtidig er hovedbekymringen at for mange barn med et annet morsmål enn norsk- begynner på skolen uten å kunne norsk.

60 millioner på et kartleggingsverktøy som ikke er utviklet for målgruppen politikerne hovedsaklig ønsker å hjelpe. Jeg har tilbragt rundt 3010 dager sammen med barn...litt over 22 000 timer, og syns ikke dette er en god ide. Men politikere og økonomer har vurdert det dithen at de kan mer om barn enn jeg kan om økonomi, så slik blir det.

Hva tror du, Caroline? 

Du har aldri spurt meg etter tv, I-pad eller andre teknologiske hjelpemidler når du prøver å fortelle meg noe. Du har aldri vært interessert de gangene jeg har brukt teknikkene jeg lærte på de forrige TRAS-kursene. Du ser på meg, og sier "nå leker du rart, Eivor."

I morgen kl 7. sees vi igjen Caroline.  

Hvis du ser på meg og sier "hvor er gaffelhjelm?" så skal jeg smile, snu meg mot deg og si" det er i skapet," mens jeg peker på skapet. 

Så skal jeg ta det ut, holde det sammen med deg og si "her er vaffeljernet."

Etterpå kan vi sammen finne ut hva som heter gaffel og hvordan den ser ut.



Caroline, du vet at det er lurt å ta på dressen før man tar på skoene.

Tror du at vi klarer å lære bort det til politikerne som brukte opp pengene før de spurte oss hva vi trengte?

 

- Eivor

Her kan du følge bloggen på facebook

Barnehageåret 2014

Nytt år, nye barnehage-barn.

Flere tusen foreldre skal for første gang la barnet sitt være sammen med andre voksne opptil 40 timer i uka. De skal overlate den daglige omsorgen til voksne de ennå ikke har møtt. De- både foreldrene og barna- skal bli trygge på, bli kjent med og bli enige med voksne de i utgangspunktet ikke har noen felles referanser med. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det føles å gå fra 1-åringen sin i barnehagen for første gang, men at det for noen virker helt uoverkommelig- det forstår jeg veldig godt.  

Tenk om de ikke husker at barnet har nøtteallergi!? Husker de at hun må sove med lue? Husket du egentlig på å si ifra om at smokken ligger i den lomma i vognen?  Hvor lang tid går det før barnet mitt slutter å gråte, blir det gråt hele dagen?  Håper barnet mitt får lov til å sitte litt på fanget de første dagene. Hvor godt passer de på han ute, det ene klatrestativet så veldig skummelt ut...     


Etter et tiår i barnehage, tusenvis av nye barn og noen hundre kollegaer er det én ting som alltid har stemt i mine øyne;

De voksne er det viktigste for barna i barnehagen. Og det må være nok av de.

Regjeringen er noe enige i dette, og skriver følgende; Et godt barnehagetilbud for alle barn avhenger av personalets kompetanse (Strategi for kompetanse og rekruttering 2014-2020, Regjeringen.no)

Lovverket sier at det skal være 1 barnehagelærer pr.14-18 barn når barna er over 3 år og  det skal være 1 barnehagelærer pr. 7-9 barn når barna er under 3år. Selv om dette er en lov, er det i kjent stil åpnet opp for at det unntaksvis kan søkes om dispensasjon fra utdanningskravet. I 2012 var det tett oppunder 80 000 barn som ikke hadde en barnehagelærer. Ved utgangen av 2012 var det 39% av barnehagene som oppfylte pedagognormen. Denne ene voksne, som det altså kan søkes dispansasjon for, er den eneste voksne barnehageeier er lovpålagt å ansette. 

 Utover dette finnes det ingen krav eller lov til mange voksne som skal være sammen med barnet ditt.  

Tidligere år har jeg gått hardt ut mot politkere (Torger Ødegaard, H) som har uttalt at kvalitet ikke henger sammen med antall voksne. Foreldre demonstrerte utenfor Rådhuset, og bemanningsnormen for Oslo Kommune ble lovt gjeninnført fra 01.01.2014.  Vi trodde vi hadde fått det til nå, at den diskusjonen var over. Men rett før jul  var det i gang igjen; "Flere barnehager skal privatiseres. Bemanningsnormen gjelder ikke for private barnehager."  Igjen er vi tilbake til kvalitet, men uten nok voksne.

Anniken Hauglie har tatt over som skolebyråd  i Oslo, og skrev følgende til en forelder som var bekymret over at datteren ikke lenger var sikret samme antall voksne; "Kvalitet er mer enn en norm. Snever forståelse av kvalitet. Vi satser mye på innhold, bla gjennom et kompetanseløft."

Skal barnet ditt straks begynne i barnehage?  Aner du ikke hvilken barnehage du skal søke? Hva skal du egentlig se etter?

Du skal se etter noe annet enn de fine bildene som ligger ute på hjemmesiden til kommunen. Før du søker kan du ringe til ulike barnehager/ dra på besøk eller snakke med den som er ansvarlig for opptaket.

 Her er det du bør spørre om/ finne ut av:

- Har dere full dekning av barnehagelærere?

Dette er ikke hemmelig informasjon, og du skal kunne vite hvor mange som i tilfelle jobber med dispensasjon fra utdanningskravet. 

- Hvor mange voksne skal være sammen med mitt barn? 

 Husk, ikke mer enn 18 barn over 3år pr. barnehagelærer, og 9 barn under 3 år. Mange bruker 3-åringene som brikker i budsjettet, og teller de som 3 år fra 1.januar det året de fyller 3år. Finn ut av hvordan barnehagen praktiserer overflytting fra små- til storebarn.  

-Hva slags organisering har dere?

En klar huskeregel er; Jo færre på samme sted, jo bedre. Å forholde seg til 18 voksne og 53 andre barn er altfor mye for en 1-åring. 

- Hvor mange barn er det plass til i barnehagen?

 Det er uinteressant hvor mange som går der akkurat nå, få max-antallet. Det er fortsatt mangel på plasser, og det vil slåes sammen og utvides så langt det går de aller fleste steder. 

- Er denne barnehagen midlertidig eller permanent?  

En midlertidig barnehage er mer utsatt for  flytting/omorganisering og andre belastninger.

-  Hvilke rutiner har dere for vikarbruk?  

Noen barnehager setter inn vikarer fra første dags sykdom,/ferie o.l.  Andre argumenterer med arbeidsgiverperioden, og setter ikke inn vikar før det har gått 14 dager. 

Nå som det satses enormt på kompetanse, kan det også være lurt å spørre hvem som skal jobbe i barnehagen de dagene personalet skal på kurs.

-  Har dere hatt brukerundersøkelser ?

Sjekk ut om barnehagen du vurderer har gjennomført tidligere brukerundersøkelser blant foreldrene. Ofte ligger disse ute på nettet. De kan ta litt tid å lese igjennom, men vil gi en god pekepinn på hva slags barnehage dettte er.

Alt du er bekymret over, må du spørre om. De som jobber i barnehagen vil at dette skal gå fint, og det gjør det nesten alltid. Er det likevel noe som føles veldig feil, eller noe som mangler, så er det helt ok å bytte barnehage. Det er også greit å ta en fridag innimellom, eller å være hjemme med barnet ditt selv om det har fyllt 1år.

Fra høsten 2014 så får du 6000 kroner i kontantstøtte for 1-åringen. Jeg er tilhenger av at barn går i barnehage, men hvis alternativet du står ovenfor er å sende 1-åringen til en kjempestor barnehage med 400 barn. så vil jeg heller anbefale deg å være hjemme med barnet til du får plass et annet sted.

Det med den lua, den smokken, den allergien,det klatrestativet og den gråten du var litt bekymret for i begynnelsen- trengs det voksne til for å ivareta.

1-åringene skifter ikke bleier på seg selv, det trengs voksne. De trøster ikke hverandre, det trengs voksne. De kler  ikke på seg selv, de får hjelp av voksne. Ikke alle 1-åringer går selv, de trenger hjelp av voksne. Jo, kvalitet for barna i barnehagen, henger faktisk nært sammen med voksentettheten, det er ikke snevert å tro det. 

Å tro at gråten til 1-åringen høres helt til kursrommet - dét er snevert det, kjære politikere.

-Eivor

 

 

Feite Barbiedukker og Actionfigurer med KOLS.

 40 000 mennesker har den siste uken sagt "JA, vi trenger en plus-size Barbie-dukke" på siden til http://plus-size-modeling.com/.  Argumentene hagler i begge retninger, og 99% av de dreier seg om kropp.

 Hva er " normalt" ?

Det er farlig å være overvektig! En slik dukke vil oppmuntre til en livsstil som ender i fedme- et stort helseproblem.

Gi barna en realistisk dukke, så forventningene og presset ikke er så stort på å være slank. 

Jeg vil barna skal bli mer vant til å se tykke mennesker, slik at det blir lettere for overvektige å gå på stranda uten å bli uglesett.

((Facebook / Plus-Size-Modeling.com)

Og slik får de surre videre, uten at noen av de virker å  innse hvor problemet ligger. Det er ikke Barbiedukken som er det dårlige forbildet for barnet ditt, det er DU. Det er vi. 

Mødre er vanligvis rollemodell nr.1 for døtre, og det hjelper ikke med en feit Barbiedukke hvis mor selv er på slankekur. Kom igjen, hvor mange er det ikke der ute som ikke har vist seg i bikini på årevis? Som er på sin ørtende slankekur, og åpenlyst klager over kroppen sin foran egne barn. Lettvint å skylde på Barbie for å ha  problemer med kroppen. Men det er jo dere-vi-kvinner, damer, døtre, mødre og tenåringsjenter som sliter med kroppen vår. 

Vi trenger i k k e  en feit dukke for å gi barna mer realistiske forventninger, være mer åpne til mennesker rundt de, eller å forebygge fordommer. 

Vi trenger kvinner som ikke er så sjukt opptatt av det. Vi trenger mødre som ikke klager over sin egen kropp. Vi trenger forbilder som fokuserer på noe annet enn kropp.

Er du veldig overvektig, så gjør gjerne noe med det, men ikke ta med deg datteren din i kampen. 

Menn er sjukt gode på dette. Det er ingen menn, gutter, fedre og tenåringsgutter som lager opprør fordi det ikke finnes en He-Man med KOLS eller mindre muskler. 

Se for deg en mann åpne opp til denne debatten "KOLS rangeres av WHO som den fjerde ledende dødsårsak. Flere og flere opplever stadige hosteanfall, og er avhengige av oksygenmaske. Vi trenger en actionfigur med oksygenmaske eller trakeostomi slik at sønnene våre ikke ser rart på de menneskene som daglig lever med slike utfordringer.  He-Man må ha batterier som stadig vekk går tomme fordi han trenger hvile, og han kan ikke ha så mye muskler. Det er ikke realistisk for en mann å se slik ut! "

Det skjer ikke. 

Hva er det med oss damer, kvinner, kjerringer?!

Hvorfor skal vi  på død og liv utligne alt?  Hvis det finnes noe slikt, så mååå det også finnes noe sånn.  Hva skal vi ende opp med for å bli fornøyde?

Bør vi ha en tjukk Knerten-figur også? Superman med ølvom? Hva med redningsskøyten Elias, vi burde kanskje ha et kvinnelig alternativ der. Det er jo ikke bare menn som kan redde noen. Kanskje redningsskøyten Eline burde oppstå, for å oppmuntre småjenter og ivareta likestilling. Og hva med mummitrollene, er ikke de veldig overvektige? Kanskje ha noen litt slankere troll også, så vi ikke støter barna som ikke er runde.Kanskje vi ikke bør ha troll i det hele tatt, barna kan jo bli redde?  Jeg syns vi kan få snakkedukker som har rør i halsen, for å la barna bli forberedt på at ikke alle snakker med sin "vanlige stemme." 

Barn har fantasi. Og dukkene og figurene de bruker er ikke et uttrykk for dem selv, de bruker de i lek. De uttrykker seg ved hjelp av disse dukkene og figurene. Det er et middel i rolleleken.Jeg har tilbragt rundt 12 000 timer med  hundrevis av barn de siste ti årene. Jeg har aldri sett et barn gi uttrykk for at de selv er dukken/ figuren. Aldri sett et barn bli lei seg, opprørt eller miste troen på seg selv på grunn av en plastdings de bruker i leken.

De har ikke så himla mye problemer med alt og alle rundt seg. Barn lager ikke et helvete fordi den ene kjolen ikke passer til dukken de leker med. Vet du hva de gjør? De leter i dukkeklærne og finner en kjole som kanskje passer. Og passer ikke den heller, så leker de med dukken likevel uten å lage et oppstyr rundt dukkens kropp. Da leker de gjerne at dukken er en baby, og skifter bleie på den. Guttene sitter ikke og ser på sine egne overarmer og sammenligner de med He-Man sine. De holder han opp foran seg, leker at de gjør et aller annet tøft, og kaster han på bakken mens de løper bort til klatrestativet. 

Nå damer, nå må vi gi oss.

Jeg har tidligere skrevet en sak om min bekymring for det økende fokuset på kropp, og fraværet av lek i barne-og ungdomsårene, som jeg gjerne vil  gjenta:

"Mange av dagens ungdom gir uttrykk for at hvordan de ser ut henger veldig sammen med hvem de er. De er rett og slett utseendet sitt. Og de forteller om det. Legger ut bilder av seg selv med masse sminke, hår og klestips (bortsett fra på bildene de er halvnakne da.)  Og det funker. De følges av tusenvis yngre som også vil gjøre det samme.

Dette kommer ikke til å funke i lengden. Når sluttet de å leke? Når ble alt kjipt, og ingenting gøy?

Ikke bli voksne før dere rekker å ha det gøy. Ikke legg ut bilder av dere selv nakne før dere vet hvem dere vil være nakne sammen med. Og ikke si hva dere syns om alle andre før dere egentlig vet hva dere syns om dere selv. "

Vi trenger ikke henge ut fotballfrue eller den feite/tynne Barbie`n, men vi trenger ikke å hylle noen av de heller. La henne være. La alle bare være. 

Finn på noe annet enn kropp å snakke om. Gi barna deres andre rollemodeller og forbilder.  Og som mor- og far, så er dere de aller viktigste i dette arbeidet.

Det er ikke Barbie sin feil at datteren din i det hele tatt vet hva feit betyr. 

- Eivor 

"Men hvor skal jeg sove i natt?"

 

Det er første uken min i ny jobb. Jeg er 19 år gammel, jobber i barnehage og har seinvakt denne dagen. Seinvakten er ferdig klokka fem, men da klokka blir fem denne dagen er det et barn igjen. Gutten er ikke blitt hentet, og jeg får ikke svar på noen av de 4 tlf.nr som er oppgitt på barnets kontaktinfo. Rett før klokka blir åtte ser gutten på meg og sier " Det er nesten natta ute nå."  Jeg er ikke alene med barnet lenger, det har kommet voksne fra andre instanser inn i bildet. De prøver å berolige gutten med at det ikke alltid er natta selv om det er mørkt ute, og kjører på med andre pedagogiske "triks."  Barnet begynner å gråte, og snur seg mot meg mens han sier:

"Jeg vet det er natta, det gjør ikke noe det. Men....hvor skal jeg sove i natt?"  

Videre kan barnet fortelle at han ofte sover i en bil, og innimellom hos noen mennesker han ikke husker navnet på. Han klarer ikke å svare på om han har egen seng, han ender opp med og si at han ikke vet. 

                                                                                                                     

Det er helt tilfeldig at dette barnet til slutt fanges opp. Barnet har gått i barnehagen i 4 år, og det har aldri vært sendt inn en bekymringsmelding eller vært kontakt med andre instanser. Men etter at foreldrene ikke henter han i barnehagen denne dagen, starter praten. Å jodaaaa, de har jo alle tenkt at det var "noe." Og de har ofte trodd at det var noe som ikke stemte helt hjemme der. Neeeei, de er ikke særlig overrasket over at det var noe i den familien som barnevernet burde ta tak i .Ingen stopper opp og spør hvorfor de ikke har gjort noe. Når det først skjer noe, så skjer det mye. Men det skjer jo altfor sent, og på helt feil grunnlag.

Barn er prisgitt de voksne de møter.

Utenom familien, så er det de ansatte i barnehagen som representerer en stor del av voksenkontakten til mange barn som vokser opp i dagens samfunn. 

"Tallene er doblet. Det tyder på at vi har blitt tryggere på oss selv, og at vi er blitt flinkere til å fange opp enkeltbarnet i store grupper."  Slik ble tallene for antall bekymringsmeldinger fra barnehagen til barnevernet omtalt på et møte jeg var på i høst.

Hvilke tall? Er det så positivt som det høres ut? 

En ting er jo at det aldri vil være noe positivt forbundet med at et barn lever under forhold som gjør at det må sendes en bekymringsmelding til barnevernet. Den andre, og mørkere delen ved det, er at hvis man går grundigere gjennom tallene så ser man raskt at alt tyder på at det fortsatt er utrolig mange barn som lever i en hverdag som ikke kan forenes med prinsippet om barnets beste. I lovverket framstår barnets beste som en overordnet grunnverdi. Dette er også i samsvar med FN-konvensjonen om barns rettigheter. 

De faktiske, og antageligvis kritisk lave tallene som skjuler seg bak denne "doblingen" er skremmende. Joda, i løpet av de fem siste årene så har antall bekymringsmeldinger fra barnehagene til barnevernet, som omhandler barn mellom null og fem år, blitt doblet - fra 645 saker i 2008 til 1305 i 2012. (SSB) Men hvis tallene presenteres på en litt annen måte, høres det ikke like fint ut. 

579 av disse sakene som ble meldt i 2012 gjelder omsorgssvikt eller mishandling. 

 Ved utgangen av 2012 var det i overkant av 286 000 barn som gikk i barnehage. Å tro at det bare var 579 barnehagebarn som ble utsatt for vold eller annen form for omsorgssvikt / mishandling i fjor, er naivt. Det er 0,2 % det. Det er umulig å si nøyaktig hvor mange barn det gjelder, men det finnes noen få pekepinner på hvor mange barn som utsettes for vold i nære relasjoner. Den ene er Justisdepartementets målinger. Den første fant sted i 2003 og den andre ble foretatt i 2005. I en tilfeldig valgt uke ble det målt henvendelser til politiet og det øvrige hjelpeapparat i Norge. Hovedfunnene fra undersøkelsene i både 2003 og 2005 viste at det ble registrert 1600-2000 barn hos ulike instanser i løpet av den aktuelle uken. Disse barna var berørt av vold og trusler fra noen de hadde nære bånd til. Vi har også Redd Barnas undersøkelse fra 2007, hvor vi kan lese at det var tett opp mot 100 000 barn under 15 år som lever med gjentatt vold. I tillegg har vi alle barna som er vitne til vold. Tidligere forskning viser at barn kan lide like mye psykisk av å være vitne til vold som om hvis volden var rettet mot dem selv.

Du vet du har sett de. Du vet du har møtt barn du innerst inne vet at ikke har det så bra hjemme. Hva gjør du? Stine Sofies Stiftelse har gjennomført undersøkelser på dette, og 83 % av oss sier at vi melder i fra til barnevernet som privatpersoner. Men vi gjør jo ikke det. De fleste av oss tenker nok at "dette tar noen andre seg av. Barnet går jo sikkert på skole, eller i barnehagen. Noen andre har tatt dette ansvaret."  Og det er befriende å tenke det. For da slipper du selv. 

Privatpersoner har et moralsk ansvar for å melde ifra, men ikke et juridisk ansvar, slik offentlige har.Barnehagene har en lovfestet plikt til å melde fra til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. I 2012 vurderte altså alle landets barnehageansatte at det bare var 579 barn av de 286 000 barnehagebarna dette gjaldt. Utrolig nok har ikke barnehagesektoren fått særlig mye oppmerksomhet rundt dette. 

                                                                                                           

 Jeg er ikke ute etter å grave i hva som skjer etter du har meldt til barnevernet. Jeg er heller ikke ute etter gjenfortellinger fra møter med tilfeldige sakkyndige, eller hva du har hørt at skjedde med naboen til kjæresten til kusinen din. Barnevernet er underlagt en taushetsplikt som gjør at de ikke kan uttale seg i enkeltsaker. Men det kan de andre involverte partene, og disse historiene kjenner vi alle til. Poenget er at hvis du ikke gjør noe som helst, så gir du ikke barnet en sjanse engang. Og som offentlig ansatt i barnehage så kan du faktisk ikke velge. Du skal gjøre noe.. Jeg vil påstå at akkurat i det du begynner å drøfte saken med en annen, så har du beveget deg over i fasen hvor du bør gjøre mer.  Husk at det er grunn til å tro som gjelder. 

Selv har jeg aldri meldt en sak som viste seg å være grunnløs. Det har i alle sakene vist seg å være verre enn jeg antok.  Det er ikke ensbetydende med at jeg har hatt 100 % riktig i mine vurderinger av hva som bør meldes eller ikke. Det heller mer mot at terskelen for å melde har vært for høy. De siste ukene har jeg tatt kontakt med 20 av mine tidligere førskolelærer-kollegaer med 2-8 års arbeidserfaring fra barnehage.17 av disse oppgir at de aldri har meldt en sak til barnevernet. 4 av disse 17 har selv blitt bedt om å gi opplysninger til barnevernet etter at noen andre har meldt. Bare 3 stykker har meldt selv. Hvorfor er det så utrolig skummelt å melde til barnevernet? Vi vet jo at til og med de øverste lederne lar bekymringsmeldinger stoppe opp på sitt eget kontor, slik som i den tragiske Christoffer-saken i 2005. Hvor mange steder blir man bare bedt om å ta en ekstra samtale med foreldrene. Det kan jo hende det ordner seg da?  Hvem er det du egentlig  ivaretar når du lar være å gjøre noe? Jo, det er deg selv. Du er muligens redd for å ta feil slik at du selv havner i en ubehagelig situasjon, at du skal gjøre noe som forverrer situasjonen, eller at du kommer i en konflikt med foreldrene som du ikke vet hvordan du skal håndtere. 

                                                                                                                          
 

Barn er de mest sårbare i samfunnet. De trenger mest, men vet minst om hva de har krav på. De må ha et hjem, og de må ha omsorgspersoner rundt seg med barnets beste som grunnleggende verdi. Ingen barn skal grue seg til å komme hjem, og alle skal sove trygt. Ingen barn skal behøve å leve med omsorgssvikt, vold eller overgrep/misbruk. Alle barn skal møte voksne som gjør noe hvis de har grunn til å tro at barnet trenger hjelp.

Alle barn må vite hvor de skal sove i natt. 

-Eivor 

 Følg bloggen min her

 

http://jegvilvite.no/ - lær mer om vold og overgrep

http://www.regjeringen.no/upload/BLD/Til%20barnets%20beste%20-%20samarbeid%20mellom%20barnehagen%20og%20barneverntjenesten.pdf.- for deg som jobber i barnehage.

 

(Saken dette blogginnlegget innledes med er anonymisert og satt sammen i tråd med retningslinjer for personvern og taushetsplikten jeg er underlagt.)

Med hånda på hjertet.

Jeg var 4år da jeg begynte i barnehagen, og 7år da jeg slutta. Den eneste konkrete episoden jeg husker derfra, er at jeg fant en død flaggermus som jeg putta oppi en bøtte og gjemte i lekeskuret. Oppi bøtta hadde jeg lagt blomster, steiner og andre flotte ting jeg syns den skulle ha med seg i begravelsen sin. Jeg hadde den der i flere dager før en av de voksne oppdaget de,t og kasta hele bøtta rasende i søpla.

Også husker jeg bestevenninna mi, Siri. Vi var like gamle og konkurrerte hver dag om å ha på oss den fineste trusa. Jeg var redd mange av de voksne, og husker bare at de tvang meg til å spise opp havregrøten min mens jeg satt og hylskreik fordi jeg ikke likte den. "Tenk på barna i Afrika som sulter," sa de. Jeg ante ikke hva Afrika var , og forsto heller ikke hva de mente med "sulter." Ute satt de på benken og røyka, og jeg hata de.

3år med hverdager oppsummert i noen få setninger.

Før jeg begynte i barnehagen tilbragte jeg hverdagene hos en dagmamma. Hun tok meg med på alt! Vi planta blomster, matet pinnsvin, hogde ved, bakte sølekaker, lagde snølykter, feiret bursdagen til kosedyret mitt og prøvde å lære oss engelsk sammen. En gang vi var på butikken fikk jeg lov å kjøpe BUGG-tyggis for 50 kroner hvis jeg lovte å spise alle på engang. Jeg hadde aldri sett så mange bugg før og var i himmelen. Hun lot meg også få klatre så høyt jeg ville, bade om sommern selv om det ikke var sol, vippe på stolen mens jeg spiste, og gå uten tøfler inne. I tillegg fikk jeg lov til å begrave veps og andre insekter (som jeg mest sannsynligvis hadde drept selv) så ofte jeg ville.

Jeg kan ikke huske at dagmammaen min var streng,sur eller sint en eneste gang, men det var hun sikkert. Når jeg tenker på henne får jeg klump i halsen og kjenner at fortsatt er skikkelig glad i henne.

                                                                                                                            

Det finnes ikke særlig mange dagmammaer lenger, men desto flere barnehager.Og aldri har flere barn tilbragt hverdagene sine sammen med voksne som de i utgangspunktet ikke har noen felles referanse med annet enn at de er på samme sted hver dag. Dagens barnehage er ikke som den jeg gikk i. Nå er den noe man har krav på å få plass i , og som brukes heftig i politisk valgkamp. Den har endeløse hauger med styringsdokumenter og til og med en egen lov. Men den mangler fortsatt den viktigste biten , nemlig en tydelig og klar ramme for hvilke voksne og hvor mange voksne som skal være sammen med barna 7-10 timer daglig.Politikerne og staten har ikke engang klart å svare på når et barn blir 3år. Spør et barn da vel! Jeg spurte Lisa når hun blir 3år, og hun kunne lett svare at det er "om 2dager vel."

Det er litt tilfeldig hva som er en "god barnehage" i dag. Skriv hva dere vil og send det ut som kvalitetsmeldinger og retningslinjer for barnehagens innhold og oppgaver. Men det er de voksne som avgjør hvordan kvaliteten og hverdagen til disse barna er!  

I disse dager tar jeg farvel med 8 barn som jeg har vært sammen med hver eneste dag fra de var 1år og til i dag. De skal begynne på skolen, og de gleder seg. Det er jeg som gruer meg. Jeg håper og ønsker så inderlig at de møter gode voksne i skolen og videre i oppveksten. Disse barna er helt spesielle for meg, og jeg savner de allerede Vi har sagt hverandres navn flere tusen ganger, klemt hverandre, lekt og fortalt hverandre historier.

" Vi er bestevenner, du og jeg," sa en av de til meg i dag. Og det er vi!  Sammen har vi øvd på å gå, spise selv og kle på utetøyet helt til det gikk. Men det handler ikke om det. Det handler om å være sammen med hverandre med respekt, anerkjennelse, trøst, forståelse og humor. Og ofte bare om å være der, akkurat der det skjer, i øyeblikket sammen med barnet. " Så du det elleeeer?"  " Sjekk hva jeg fant, " "Jeg savner mamma litt nå, kan jeg sitte på fanget?"  De trenger voksne.

                                                                                                                         
 

Noen ganger er barna så morsomme og gjør meg så glad at jeg må puste dypt før jeg fortsetter samtalen. Andre ganger må jeg bruke samme teknikken for å ikke legge over til "utestemme." For ikke lenge siden sa en av jentene " nå vet jeg hvorfor du hadde litt streng stemme- det er fordi jeg rev ut alle sidene i boka. Men vi er jo venner likevel da."  Vi har snakket om tannbørster, pistasjis, tvillingfødsler, regnbuer, skattekister, verdensrommet, løver, alfabetet, fotball og danskebåten. Og det er bare i dag.

Barna vet det ikke, men jeg har lært minst like mye av de som det jeg har prøvd å "lære" dem. De dagene jeg må på kurs og lignende syns jeg det er like synd som de. Jeg vil helst være sammen med de. De voksne i barnehagen blir stadig pålagt mer merkantilt arbeid og andre arbeidsoppgaver som ikke barna kan ta del i. Samtidig som barnegruppene økes, reduserer antallet voksne.  Til tross for stramme rammer, så håper jeg flere velger  å bli førskolelærer. Når ting er som de bør, så er dette et helt fantastisk yrke. Det du gjør hver dag, det er en stor del av livet ditt. Da er det en fordel å gjøre noe man blir glad av, og det blir man i barnehagen.

                                                                                                         

Det er umulig å vite eller måle om jeg har vært en like god voksen for disse barna som min dagmamma var for meg. Men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har gjort mitt ytterste.

- Eivor 

 Følg bloggen på facebook her

hits