Dagen da du forsvant, Agnes

04.11.2014 - 17:28 103 kommentarer

Alle så deg Agnes. Alle var sammen med deg flere timer hver dag. Og alle var enige i at du noen ganger var litt urolig, litt sliten, eller litt "vanskelig å ha med å gjøre."  Du fulgte liksom ikke det samme mønsteret som de andre barna i barnehagen, og hvordan ville det vel bli for deg på skolen hvis du fortsatte å "leve i din egen verden?" 

Heldigvis hadde familien din en bekjent  som kunne avlaste dem litt. En som du også kjente, Agnes, og som hentet deg i barnehagen av og til. Foreldrene dine kunne fortelle at du helt fra morgenen av spurte flere ganger om det var "hans hentedag" disse onsdagene.  

Og det spurte du om i barnehagen også. Alle syns dette var litt artig.  Hvor mange ganger må vi si "Ja, han henter i dag," før Agnes tror på det, liksom? 

"Agnes har spurt etter deg hele dagen," kunne de si når du ble hentet.

"Agnes har stått ved porten og sett etter deg i nesten en time," sa de. 

"Agnes er urolig hele dagen når du henter, det er tydelig at hun gleder seg veldig til disse dagene," sa en. 



En av disse onsdagene sykler du rolig rundt på lekeplassen. Du kikker mot porten med jevne mellomrom. Du sykler bort til en voksen, spør om det er lenge til du blir hentet, og sykler videre til en annen voksen. 

Nei, det er ikke lenge til henting. Og da du blir hentet, så går du stille av sykkelen og bort til han som henter deg. Du følger etter ham inn, og ned trappen til garderoben. Men, blikket ditt- blikket ditt er ikke ditt eget, Agnes. 

Det er som om noe treffer meg hardt i magen, og omsorgen jeg har for deg trumfer alt av "regler for senvakten i utetiden."  

Jeg skal egentlig være ute og gi informasjon til de som henter. Jeg skal ikke gå inn, for da blir det rot med "senvaktsystemet."  Men denne dagen, da er det noe annet som føles mer rotete enn organiseringen av vaktsystemet. 

Jeg går etter deg og mannen, Agnes. Inn i barnehagen og halvveis ned trappen til garderoben. Der blir jeg stående og se på dere, og det er da jeg ser det. Det er da alt raser sammen.

Du er ikke Agnes lenger. Barnet som står nede i garderoben med denne mannen, er et barn jeg ikke kjenner igjen. 

Han som henter, holder deg ikke kjærlig i hånden. Han holder deg hardt rundt overarmen, og snakker med en helt annen stemme enn han gjorde ute på lekeplassen i barnehagen.

Og jeg ser at du ikke har spurt etter han hele dagen fordi du har gledet deg. Jeg ser at du ikke er glad i han som står sammen med deg, Agnes, du er livredd. Blikket ditt, kroppspråket ditt, stemmen din og alt det som er deg -  det har forsvunnet.

Hvorfor det? 

Er du sliten, urolig eller bare "litt vanskelig å ha med å gjøre" nå igjen? 

Hva skal jeg gjøre? Kan jeg la deg gå, og kanskje forsvinne for godt, Agnes? 

Jeg lar deg gå, men jeg ringer også dine foreldre. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor du ikke bør være sammen med denne mannen, men jeg er sikker på at noen må hjelpe meg med å hjelpe deg akkurat nå. 

Og til slutt, ser vi deg alle sammen, Agnes. Vi ser hele deg, og hva som har gjort deg til deg. Det vil ta tid å finne deg helt igjen, og det vil ta tid å sørge for at du aldri mer forsvinner.  Vi ser deg ordentlig nå, Agnes.  Det var aldri du som var vanskelig å ha med å gjøre, det var andre som gjorde det helt uutholdelig for deg å leve i noe annet enn "din egen verden."  

Vi som jobber med barn har en helt unik mulighet til å se alle barn. Og det må vi. 

 

- Eivor 

Følg bloggen her

(Historien er anonymisert og satt sammen i tråd med retningslinjer for personvern og taushetsplikten jeg er underlagt.)

103 kommentarer

Anne-Helene

04.11.2014 kl.18:11

tårer i øynene....

lis

04.11.2014 kl.18:26

Sterkt <3

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.18:34

Anne: <3

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.18:34

lis: <3

Michel

04.11.2014 kl.18:58

<3

Mona

04.11.2014 kl.19:02

Utrolig sterk historie...

Jeg har bare lyst til å legge igjen en liten takk til deg her fordi at du setter ord på og deler tanker rundt sider ved barnehagelivet som er godt skjult for de utenfor. At du viser frem sider av jobben jeg nå utdanner meg til å komme ut i om 1,5 år som jeg ikke hører noe om under studietida. At du viser Norge hvor mye mer barnehage er enn å "bare passe unger". At du viser hvor mye du bryr deg om disse menneskene som skal ut i verden, og forteller hvor skoen trykker både for barna og for de som jobber med dem.

Og ikke minst en takk for at du har et utrolig smittende engasjement som gjør at jeg gleder meg til å komme ut i jobb, til tross for slike historier som dette...

Cecilie

04.11.2014 kl.19:07

Tenk alle gangene vi voksne misoppfatter signalene barna sender.. Vi trenger å bli bedre på å se og på å melde saker videre!

Så utrolig bra at du setter fokus på disse sakene - og innholdet i teksten er som et hardt slag i magen..

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.19:18

Mona: Takk Mona! Og at man ikke hører noe om det under studietiden, gjør meg veldig fortvilet. Hadde ikke veldig mye om det selv heller. Hadde om "barn i sorg," men da om sorger som på et vis er sosialt akseptert, som f.eks å miste en bestemor. UTROLIG at dette ikke settes mer fokus på. Burde gjennomgås igjen og igjen for de som arbeider med barn og unge.
Og helt til slutt- takk for at du også engasjerer deg! <3

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.19:18

Michel: <3

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.19:19

Cecilie: Ja, det er altfor mye vi "ser." uten å se noe som helst. Takk for at du leser og bryr deg. <3

04.11.2014 kl.19:35

Barnet mitt har ADHD og er ekstremt lett påvirkelig og teateralsk. Og vil gå veldig langt for å skaffe seg alles oppmerksomhet. En fersk lærer blind i sitt engasjement for å redde barn og stå på barrikadene manipulerte og snakket barnet inn i en historie uten rot i virkeligheten. For så å melde oss til barnevernet.

Opplevelsen er noe av det mest rystende, ydmykende og skremmende jeg har vært utsatt for i hele mitt liv. Saken ble sjekket raskt og henlagt. Vi har en svært dyktig lege og psykiater som vi har hatt mye kontakt med. Men barnevernets og skolens opptreden har ødelagt meg, fjernet tryggheten min, tatt vekk tilliten. Jeg sitter igjen med angstanfall og søvnløshet.Jeg stoler ikke på noen. Slipper ingen inn mer.

De som sier at det er bedre å melde en gang for mye, vet ikke hva de snakker om. Det er ikke før de opplever å sitte der selv at de forstår hvor råttent systemet de ønsker å melde folk til er. Blinde for maktarrogansen. Trusslene. At loven omgåes uten å blunke.

Lillian E. Perez

04.11.2014 kl.19:41

Jeg studerer også til førskolelærer. Vi har en del om dette i studiet vi.. Men ikke nok kanskje. Men det gjelder mye.. Man bli heller aldri utlært.. Alltid viktig at vi kurses og jobber med å videreutvikler oss, og at vi reflekterer over handlinger, holdninger, verdier og hvordan forbedre oss.

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.19:43

Lillian E. Perez: Enig. De første årene i jobben følte jeg meg alt annet enn klar for alt jeg møtte. Takk for at du leste (og heia alle som vil jobbe i barnehage <3)

Lise

04.11.2014 kl.19:57

Hei

Ja, det finnes barn som går inn i sin egen verden av biokjemiske årsaker og der det ikke foreligger omsorgssvikt, men det er ikke melder som ikke gjør jobben sin dersom det er slik at hjelpeapparatet ikke klarer å finne årsakene til barnets symptomer. De skal heller ikke ta stilling til dette. De skal komme med så objektive fakta av sine observasjoner og at det er knyttet bekymring til disse. Foreldre burde møtes mer åpent og fordomsfritt av barnevernet slik at det ikke skader familier å ha tatt turen gjennom en undersøkelse "for mye". Uansett årsak bak Agnes sine symptomer er det grunn til å tru at familien ønsker hjelp og at foreldre kan se på barnehagens bekymring som omsorg og ett ønske om at familien og jenta for en grundig utredning av behov og eventuelle tiltak til å møte disse. Dessverre er ressursene knappe og saksbehandlere på vurdere hvorvidt det foreligger omsorgssvikt basert på TYNT grunnlag. De møter foreldrene med å avdekke ikke svikt, ikke kartlegge behov. de leter etter problemer, ikke løsninger. Men ett dårlig barnevern gjør at offentlig ansatte vegrer seg for å melde for de vet de setter ekstra belastning på familien som ofte er utsatt nok fra før. Man føler man bare skyver ansvaret fra seg selv til noen man vet ikke avhjelper men heller forverrer situasjonen rundt barnet. Imidlertid MÅ vi ha tillitt til at barnevernsfaglige gjør jobben sin på en måte som avdekker grove overgrep uten å belaste foreldre med tunge omsorgsoppgaver med skyld og skam og traumer. Det er ikke "reparert" med henleggelse. Man burde kanskje fått en time til få gått gjennom prosessen og ventilert følelser? Men fortsett å meld. Er uhyre sjelden magefølelsen tar helt feil. Har selv opplevd å bli meldt og ja det var belastende og ja man må stå sterkt i troen på seg selv som god omsorgsperson. Men jeg klarte å snu litt på det og takket fort barnehagen. Dagen derpå. Det satte de tydelig pris på for det opplevdes som en betydelig byrde for dem å ha meldt. Tvilen skal komme barnet til gode. Er ikke helt der at jeg enda vil takke barnevernet. For som system er det altfor dårlig, men jeg skjønner hvorfor saksbehandlere må opptre slik de gjør. Og når saken en dag henlegges eller riktig hjelpetiltak kommer i gang kunne det helt sikkert vært helsefremmende å snakket ut sammen om det man har vært oppi.

marianne K. Dignes

04.11.2014 kl.20:00

Jeg "fryser" ennå etter å ha lest teksten din Eivor - jeg "fyser" over hvilke utrolig ansvar vi har i hverdagen vår... Jeg "fryser" over hvor blinde vi kan være noen ganger - enda vi prøver iherdig hver en dag. Jeg "fryser" over hvor "enkelt" vi kan sette spørsmålstegn ved enkeltbarn - men allikevel så skjer dette? Vi har en av de mest takknemlige jobbene som finnes mener nå jeg og har ansvaret for de dyrebareste skattene i vår arbeidshverdag. Jeg elsker setningen i boken til Befring/Frønes; å jobbe med hodet og hjertet <3 Ja det gjør vi men allikevel.... Takk og klem til deg fra en "kollega"

Silje B

04.11.2014 kl.20:30

Så utrolig sterk lesning! Og så trist :-( jeg føyer meg inn i rekken av andre som kommenterer her. Det er så utrolig viktig at du skriver om dette, og at vi voksne ser etter signalene. Jobbet tidlig i voksenlivet mitt som assistent i barnehage/skole og SFO,og opplevde flere ganger å ha den 'magefølelsen', men ble avfeid. Jeg var jo hverken utdannet og ung :-( Jeg har desverre møtt disse ungene i voksen alder,og de har havnet på kjøret. Rett og slett. :-( Det er vondt å se. NOEN kunne gjort noe den gangen, jeg ga beskjed,men å høre på en ufaglært/ung kvinne var det aldri snakk om. Det gjør vondt å se hvilke konsekvenser det fikk for mange unger i krise. Stå på! Mvh Silje

Anna nilsen

04.11.2014 kl.21:02

Tusen takk for at du er et så våkent medmenneske. Tenk om vi alle kunne stå fram for slike små mennesker som stoler på oss.

Siri

04.11.2014 kl.21:26

Dette var en sterk historie, jeg sitter her med frysninger over hele kroppen! Det viser bare det utrolige ansvaret man faktisk har når man jobber i barnehage! Det burde absolutt vært mer kurs og info ut i barnehagene slik at man lettere kan bli obs på slike ting, og at man ve hva man skal gjøre når det skjer. Jeg går selv 2. året på høyskolen i Oslo for å bli barnehagelærer, og vi har etterspurt undervisning om dette flere ganger.

Uansett, tusen takk for at du står på! Jeg har lest bloggen din en stund, og det er ingen tvil om at du er dyktig i det du gjør, og du belyser viktige tema! Sånne som deg som brenner for jobben sin i barnehagen får meg til å glede meg til jeg kommer ut i jobb! Det er den beste jobben som finnes! :)

Stine

04.11.2014 kl.21:39

Sterkt !! Og utrolig trist lesning... Kjenner jeg får helt vondt i magen.... Har også jobbet i barnehager med en del urolige og rastløse barn selv,fikk plutselig et nytt perspektiv etter å ha lest denne artikkelen... Har gått førskolelærer selv og alle dere pedagogiske ledere og assistenter gjør en fantastisk jobb hver dag ! Stå på:)

Frida

04.11.2014 kl.21:55

Nå ble jeg på gråten! Utrolig flott skrevet, og et viktig budskap. Er andreårsstudent på barnehagelærerlinja og kan skrive under på at vi ikke får nok kunnskap om hvordan å avdekke misbruk/overgrep og lignende. Dette har jeg valgt å skrive en forprøve om nå, så jeg er spesielt opptatt av det for tiden.. det bør absolutt komme på timeplanen :)

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.21:59

marianne K. Dignes: Takk for at du leste. Ja, jobben vår er så mye mer enn å laminere ark og leke i sandkassa. Hodet og hjertet- vi MÅ bruke begge deler i denne jobben <3

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.22:00

Silje B: Åå, det er også noe som skjer ofte. At man hele tiden skal gi hverandre så mye råd for å flytte problemet eller bagatellisere det man ser. Takk for at du bryr deg <3

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.22:00

Anna nilsen: Det er akkurat det de er ja... små mennesker som stoler på oss <3

Miloslav Rozmara

04.11.2014 kl.22:14

Jeg er imponert over hvordan du klarer å sette ord på og formulere dine tanker, som gjør det så levende å se hva du opplever. Fortsett. Du er en viktig stemme å lytte til.

Navnløs

04.11.2014 kl.22:32

På vegne av alle som har vært Agnes en gang: takk for at du så og sa fra. Det er så mange av oss som aldri ble sett, som mest av alt ønsket oss nettopp en som deg. Dere forandrer liv. Takk.

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.22:42

Navnløs: Kjære du! Jeg ble helt satt ut av kommentaren din. Har nå brukt noen minutter på å tenke gjennom hva jeg skal svare deg, og hva kan man egentlig svare? Noen burde ha sett deg, noen burde ha gjort noe, men hva hjelper det vel å si det.. Takk for at du skrev det du skrev, det gav meg gåsehud over hele. Jeg håper inderlig at du har fine dager og at du har fått hjelpen du trenger, selv om den (som i så mange andre tilfeller) kommer alt for sent. Jeg lover å aldri slutte å se "Agnes." <3 <3 <3

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.22:43

Miloslav Rozmara: Takk Miloslav! Det som gjør det så levende, er jo fordi det dessverre er hentet fra virkeligheten:/ Fortsetter, og det må du og!

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.22:45

Siri: Helt enig. Alle burde få så mye info og kunnskap de bare vil om dette. Det er fryktelig vanskelig å jobbe med, og med for lite kunnskap- så er det ikke rart at mange velger "letteste utvei." Og takk til deg som leser og engasjerer deg! Jeg håper på å få til en dag på HiOA snart, forresten :) <3

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.22:46

Stine: Tusen takk, Stine! Barndommen bør være fylt med lek og moro, men det er tragisk nok mange som lever med mye annet :/

Eivor Evenrud

04.11.2014 kl.22:47

Frida: Har du? Det ble jeg veldig glad for å høre! Hvis dere som studerer sier tydelig i fra at dere ikke føler dere trygge på dette, så MÅ man vel snart bruke litt mer tid på det!? Takk for at du tenker på og bryr deg om "Agnes" - som finnes overalt i landet ..

<3

Ingrid E

04.11.2014 kl.23:00

Nå gråter jeg.

Robin Akselsen

05.11.2014 kl.00:54

hei hva skjer videre , skjønte ikke helt dette sluttet veldig brått

ingunn

05.11.2014 kl.01:08

Tusen takk for at det finnes slike som deg!

Det er nok mange som ønsker å bli sett/ få hjelp/ Bli redda..

Vokste selv opp med håpet om at noen ville SE meg en dag..

Kurt Værnes

05.11.2014 kl.02:18

Vær forsiktig. Jeg kom forsinket en gang på 2 år til barnehagen/dagis i Sverige.(20 min.) Da fikk jeg misstillit ovenfor myndighetene. Fordi jeg hadde aldri kommet for sent. Jeg sjanglet og kikte ned når jeg gikk inn i barnehagen. Det luktet søtt av meg og jeg var sløret i blikket. Jeg fortalte aldri sannheten til dem, men dere kan få den nå. Hilsen skuffet pappa.

Maja

05.11.2014 kl.02:24

Sterk historie, håper "Agnes" har det bedre nå. Men jeg er enig i det som ble skrevet over, nemlig fokuset på at "det er bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite". Det er jeg helt uenig i - belastningen det koster familien og barnet selv(i verste konsekvens omsorgsovertagelse på feilaktig grunnlag), selv ved en henleggelse er absolutt ikke verdt det hvis ikke man er rimelig sikker i sin sak. Bare en liten ting som da faren min tok meg med på legevakten da jeg var 11 etter å ha klemt fingeren i en dør, og jeg ble trukket til side og "avhørt" om jeg ble mishandlet hjemme(!) + et par lignende episoder bl.a. i tollen, har satt sine spor i meg ihvertfall. Den følelsen av å bli tatt til side fordi man oppfører seg "annerledes" og "mistenkelig", den sitter i enda... Så dere som jobber med barn, unge og mennesker i det hele tatt - ikke gjør noe forhastet! Har du en dårlig magefølelse, så følg det opp med observasjon osv., og husk på hvor lett det er å tolke ting i en spesiell retning, både positiv og negativ, i forhold til de brillene du har på.

Helene

05.11.2014 kl.02:41

Det er så godt å lese bloggen din! Men det er også vondt. Det er vondt å lese og ufattelig trist. Så blir jeg alikevel så glad når jeg skjønner hva du så. Det du gjorde var utrolig riktig og viktig. Jeg skal selv bli barnehagelærer og du inspirerer ikke bare meg, men også mange andre som går sammen med meg og dine blogginnlegg blir ofte vist frem som eksempler! Du skriver levende og beskrivende og tar opp de temaene som trengs å tas opp! Jeg beundrer deg!

zahra sayah

05.11.2014 kl.05:36

Huff. Dette innlegget rørte med urolige mye. Alle de øyeblikkene kom tilbake i tankene,der jeg hadde lite tid for barna. Hva i alle verden. Jeg er for dem. Hva kan være viktigere enn de. :'(

Anonym

05.11.2014 kl.07:34

Gripende historie

Men jeg må si jeg er litt bekymret over hvor ensporet og lite nyansert denne debatten er i ferd med å bli. "Meld heller en gang for mye" er mantraet jeg leser overalt. Hva slags angiver samfunn er det? Alle signaler og avvik skal tolkes i "verste" mening. La barn få være barn, og la dem utvikle seg i sitt eget tempo.

Mange som jobber i Bhg er flinke folk, absolutt, og dere gjør en viktig jobb, men min erfaring er, dessverre, også at noen sitter på sin høye hest, mistror, mistolker og dømmer litt for lett. Min påstand er at de aller, aller fleste oppegående foreldre er gode foreldre som holder barnet sitt utrolig kjært, og som de ønsker alt godt. At foreldre er uerfarne og sikkert ikke gjør alt etter boka gjør dem ikke til dårlige foreldre som bør meldes. Slik det fortoner seg i media er dette et utbredt og omfattende problem. Det har jeg vanskelig for å se. Prøv heller og snakk med foreldrene og samarbeid om barnet. Det har jeg tro på.

Vi har selv opplevd å bli meldt. På særdeles tynt grunnlag. Den hekseprosessen unner jeg ingen. Saken ble henlagt, men vi sliter fortsatt med den mistilliten, anklagene og fordommene som ble rettet mot oss. "Det får foreldre tåle" sies det, men for noen foreldre oppleves en slik prosess nedverdigende, traumatisk, sårende , og man begynner å tvile på egne evner som omsorgsperson. Hva da? Blir man en bedre mor og far av det?

Bruk sunn fornuft!

Emma Hansen

05.11.2014 kl.10:27

Dette er en viktig bloggpost om et kjempeviktig tema. Å se barn som må leve i vold og annen omsorgsvikt.

-

05.11.2014 kl.10:53

Så godt du så Agnes! Har selv som ny i arbeidslivet, vel og merke på skole, måtte sende bekymringsmelding til barnevernet. I mitt tilfelle fortalte barnet selv om omsorgssvikt, men også på en slik måte at det lett kunne tolkes som "oppmerksomhetsbehov" og oppdiktet. Som ung og nyansatt (arbeidet 2mnd ca.) var det ekstremt vanskelig å vite hva jeg skulle gjøre, så jeg gikk til nærmeste lærer jeg stolte på og fortalte hva jeg hadde blitt fortalt. Og heldigvis ba hun meg med en gang skrive ned hendelsen og levere til rektor. Enden på visa var at barnevernet sjekket opp i historien, og familien fikk hjelp. Det var sannhet bak barnets ord. For meg var det en stor lettelse når jeg fikk tilbakemelding om det, for det viser at jeg gjorde rett valg. Tanker om at "tenk hvis det ikke stemmer, tenk hvis jeg lager det vanskeligere for barnet" satt like langt fremme som tanker om "hva hvis jeg ikke melder, og det stemmer?" Men alt i alt ble det å tenke at jeg har plikt til å melde i fra, så får resten være opp til barnevernet. Jeg har da gjort det jeg kan, og om det ikke hadde stemt, nei da er jo ingenting bedre. Og til dere som har opplevd å få falske anklager så skal dere ikke tvile på dere selv så lenge dere vet det ikke stemmer! Dere vet jo sannheten om hvordan barnet har det, så ingen grunn til å miste tilliten til dere selv om barnet ditt har det bra. Vil forresten rette litt søkelys på hvor viktig det er at de mest erfarne i yrket tørr å melde i fra, for dere er rollemodeller for oss nye. Det er dere vi søker råd og veiledning hos, også i slike saker. Jeg kunne like godt ha møtt en lærer som ikke turde ta det videre, og som hadde bedd meg om å la det ligge, sagt det sikkert bare var tull og fantasi, og hva da med barnet?

Nei godt du ser Eivor, godt du tørr å ta tak! :)

05.11.2014 kl.10:57

Hva skjedde med Agnes og hva sa hennes foreldre om mannen som hentet henne?

Britha

05.11.2014 kl.11:36

Uff, sterk historie. Stakkars lite barn. Ble misforstått slik at "alle" trodde hun gledet seg til dette. MEN, det kan jo være at NOEN barn faktisk GLEDER seg også..Så vær forsiktig, ikke stigmatiser i navnet av........

05.11.2014 kl.12:03

Takk <3

Elin

05.11.2014 kl.12:10

Anonym:

"Sunn fornuft" ? Hva er sunn fornuft? Tenker du at vi ansatte i barnehagen har en felles oppfattelse av hva det er?

Jeg kan love deg at vi er mer profesjonelle enn som så. Jeg bruker min kunnskap, observasjoner, kjennskap til familien, foreldresamtale, skjema osv når jeg er bekymret! Og JA jeg har vært alvorlig bekymret flere ganger! "Sunn fornuft"-bruk i en profesjon er bare kvalmende, og vitner om at man dessverre kan ta alt for lett på ting.

Det er barn det er snakk om! Ikke om du skal ha Nugatti på skiva på en onsdag!

Lilly

05.11.2014 kl.13:14

Utrolig sterk, men viktig tekst og historie. Så utrolig bra du fulgte den følelsen og gikk etter, er så alt for viktig og kan redde liv på mange måter <3 <3 <3

Tenk så mange som blir misforstått og får mange irriterte mot seg, men så er de i en så vanskelig situasjon at de egentlig roper etter hjelp på en måte som de samtidig beskytter seg selv.

Aase

05.11.2014 kl.13:19

Om å melde en gang for mye: jeg forstår at det er forferdelig å bli mistenkt for omsorgssvikt uten grunn. Og jeg skjønner at det å møte mistenksomhet, uhøflighet og makt fra barnevernet er helt grusomt, men det er faktisk også helt grusomt å bli utsatt for overgrep og omsorgssvikt. Og da snakker vi om små barn som er alene om det. Dersom vi skal være HELT sikker før vi melder må mange barn lide unødvendig i mange år. Ja til å melde "en gang for mye", samtidig som vi kan arbeide for at barnevernet tar usikkerheten med seg i sitt arbeid, og møter foreldrene som blir meldt med alminnelig høflighet og vilje til å høre deres side av saken. Dette er ikke lett, men det er barna som er mest sårbare og som trenger beskyttelsen mest, tenker jeg.

Christine

05.11.2014 kl.16:14

Tall fra Folkehelseinstituttet anslår at mellom 135 000- 290 000 barn i Norge opplever omsorgssvikt. Dette er høye tall! Og det tilsier at enhver barnehage eller skole har barn hos seg som opplever dette (statistisk sett) At man sier "meld en gang for mye enn en gang for lite" kommer vel på grunn av nettopp dette. Man vet at utrolig mange opplever svikt, men få får hjelp. Jeg tenker likevel at man ikke kan være sånn at man leter etter tegn, men man bør vel absolutt være oppmerksomme på tegn og forsøke å se de barna som trenger det mest.

En flott blogg, Eivor! Som mamma og snart lærer synes jeg du tar opp mye viktig.

Eivind

05.11.2014 kl.16:16

Ja hadde bare barnevernet gjort like god jobb over alt, så hadde mye vært gjort....

Jeg kjenner beklageligvis historier som er like "rørende" den andre veien...

Det sier litt når instansen har fått tildelt navn som "synse-uvesenet".

Det burde være i barnevernets egne interesse å luke ut eksempler på det man kaller for "slett jobb". Eksempelvis ved å være like nøye med øvre grenser, som med nedre grenser......

Så de igjen gies sjansen til å bevare et godt rykte.

Og da snakker jeg ikke om barnevernet i Sverige eller Danmark, men det i Norge...

tiggerlilly

05.11.2014 kl.16:40

veldig bra skrevet! det er virkelig ikke alle barn som har det så tilsynelatende bra som de sier eller uttrykker først nei.:( Trist at voksne lar ting gå utover barn. Det er jo trist uansett hvilken alder man er i, for det skal virkelig ikke skje! :(

Geir Arne Moi

05.11.2014 kl.17:15

Dette er en veldig sjelden variant og jeg vet ikke hvor betryggende det er for omsorgspersoner å bli mistenkliggjort. Noen vet utmerket godt at barnevernet ikke er opptatt av hvor kjekt man har i familien eller hvordan barna er på skolen, spørsmålet er: har far/mor noensinne ruset seg på ulovlige midler? Som regel ikke, de fleste aldri - men mistenkliggjøringen har resultert i absurde ressursforbruk på barn i skolealder som ikke utviser noen tegn på å ha det vondt. Men en omsorgsperson fikk bot for å ha røykt hasj, så dette barnet MÅ ha det vondt.

Likeens er vi på feil spor om en voksen familievenn skal I UTGANGSPUNKTET bli utsatt for mistenkeliggjøring. Hvor mange voksne som er slemme på 'den' måten med ungene sine, hersket det ingen større faglig enhet om, men det må nok regnes som en sjeldenhet at slikt forekommer.

Man skal selvsagt være oppmerksom på sjeldenhetene også. fordi de sakene er det mest brutalt destruktive for barnet av samtlige omsorgssvikt som kan gjøres. (Misbruk av barn var for tjue år siden, i Bjugn-sakens hete tid, av forskere antatt å være såpass som 10% av alle barn - men da stort sett av far (sjeldne høve også mor).

Den heksejakten som Bjugn-komplekset satte i sving, har fått minst tjue fedre dømt til fengselsstraff og fratatt rett og mulighet til å se sine egne barn. På fullstendig feil og direkte galt grunnlag. Der er dit vi ikke må komme!

De tjue fedrene er ved senere anledninger blitt frikjent på løpende bånd etter at høyesterett vurderte bevisføringen som 'utilstrekkelig, direkte mangelfull'.

Dere husker lensmannen i Bjurn som ble pågrepet av sine ansatte fordi to barn hadde nevnt han som en av den digre gjengen barnesexutnyttere Bjugn kommune huset. (Man må nesten begynne å stille spørsmål med sannhetsgehalten i det barna sier når omlag hver fjerde voksne bjugning ble enten siktet eller varetektsfengsla på et eller annet tidspunkt av saken).

For at jeg ikke skal få alle kommentarene på hvor lite følsom jeg er og sånt, så kan jeg fortelle at jeg har dratt opp min datter alene siden ungen var 2 år og moren reiste til England, hvor hun kom fra, og ble værende der.Når jeg forteller noe sånt, så er det nesten ingen som tror på meg. Mødre gjør jo ikke sånt. Jo, det gjør de.

Visst er det voksne som utnytter barn og disse må man få stoppet og tatt ut av samfunnet kjappest mulig, derom hersker ingen uenighet.

Men jeg har vært gymnaslærer i en periode da vi som i dag anses som 'den eldre garde' i vgs var unge og den gang kunne elevene klage på noen få saker og fikk sjelden medhold. Utover nittitallet kom det inn sosialrådgivere og 'ressurspersoner' som pussig nok stort sett var kvinner og for dem var det viktig at elevene følte at de ble tatt på alvor. Jeg var vitne til en kollega på en skole før Sirdal vgs, som ble drevet ut i lange sykemeldinger pga noen i en klasse han underviste støtt gikk til kvinnelig rådgiver og tok opp lærerenes - hennes - grusomme pedagogiske svikt, kroppslukt, gammeldagse kledning med skjørt!! Og hver gang en elev klaget og rådgiver trøstet og sa at nei, jeg må nok snakke med vedkommende..., så ble elevene trenet og lært opp til at å klage på en lærer ALLTID fører fram og da blir lærerne...? Nei, ikke trygget og glade.

Elevene har ALLTID rett? Barnehagebarn med voksne 'venner av familien' som henter dem på skolen? Har en LÆRER fått bot for å gjøre noe så vanvittig uholdbart som å røyke hasj en kveld for seg selv og så vandre inn i en urinkontroll med uhell? Læreren må jo selvsagt sparkes, men hvor lenge skal han ha yrkesforbud? Resten av livet, selvsagt.

Jeg er redd for at folk flest ikke er flinke til å skjønne forskjellen på at "det kan hende en sjelden gang at....", og "alle sånne gjør jo slikt hele tida..". Etter å ha undervist 3vgs i norsk noen ganger, må man innse at dagens befolkning neppe forstår et mer komplisert utsagn enn 'det finnes slemminger', check, og roter seg bort i utsagn som blir for kognitivt krevende, som 'det har vært en sak et sted i landet hvor en X gjorde Y'. Det blir lest som 'allle x gjør y'.

Og så kan man jo være uenig med meg, klart det, men da bør dere også vite at dere tar feil og at verden ER slik at det å publisere historien om Agnes er med på å stemple hele gruppa med voksne familievenner som henter andres barn i barnehagen. Og det blir litt drøyt.

Ikke skyld på meg når du faktisk oppdager at ingen nordmann kan undervurderes.

Lene Kjernli

05.11.2014 kl.17:15

Jeg ble sett på som ett vanskelig barn. Skravla gikk i ett kjør, impulsstyrt som få, tidlig utviklet i språket. Voksne avfeide meg som masete, noe jeg skjønte tidlig. Jeg kunne lese kroppsspråk godt, men klarte alikevel ikke å styre meg. jeg måtte snakke mindre. Spørre mindre. Fikle mindre. Høre mer. Huske mer. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men til slutt fikk jeg føle på noe jeg kjenner altfor godt i dag, nemlig angst! For rundt to år siden fikk jeg en beskjed som snudde ting på hodet. Jeg har adhd! Etter diagnosen har jeg kommet i gang med skole. Barn- og ungdomsarbeider. Jeg vil bruke min erfaring til å hjelpe de som kanskje ikke blir sett. Jeg har også en datter som er svært lik meg som liten. Hun skal ikke måtte oppleve ett angstanfall som 12 åring!

Jeg har vært gjenganger hos nav siden jeg var 16, før diagnosen var det null hjelp å få..

Hadde de i barnehagen satt det de så i en annen sammenheng, kanskje jeg hadde fått en bedre start? kanskje skolen hadde gitt meg mer glede og mestring? Viktig det du setter fokus på, individet får ikke plass i en mal!

Rudolf

05.11.2014 kl.18:37

Jeg har selv opplevd Barnevernet. Min datter kunne vært spart for mye vondt dersom jeg hadde blitt møtt på en annen måte. Hun ble dessuten veldig forandret av det som skjedde, noe hun ikke ville blitt dersom riktig løsning hadde vært satt inn med en gang, og jeg satt med nøkkelen til den riktige løsningen. Jeg ble egentlig fratatt muligheten for å beskytte min datter. Skal samfunnsapparatet ha rett til å drastisk forandre et barns fremtid, bare fordi det ikke kan bevises at en bekymringsmelding er feil, selv om den er feil? Jeg mener nei. Vi er alle enige om målet, at ikke bare skal barna beskyttes, men hvor viktig det er. Men det betyr ikke at vi skal akseptere en metode der barn generelt blir utsatt for små eller større skader i prosessen.

05.11.2014 kl.18:57

Heilt fantastisk skrevet :))) Er mor til 2 fantastiske barn selv, ei i barnehage å en gutt på ungdomskolen....Så fantastisk godt å lese at det finnes sånne mennesker som deg!!! Noen som "tøyer"strikken litt å går ifra uteplassen litt for å se dette lille mennesket!!! Å komme til bunns hvorfor hun "var litt vanskelig å ha med å gjør"...tusen takk for deg å den jobben du gjør gode Eivor Evenrud!!!!!

Hanne

05.11.2014 kl.19:43

Utrolig godt, men samtidig vondt å lese. Godt fordi du tør å se det lille barnet og gjøre en stor forskjell. Fortsett med å se barna på samme flotte måte;O)

Anonym

05.11.2014 kl.21:23

Elin

Mulig jeg uttrykte meg litt uklart. Jeg mente ikke at dere skulle erstatte profesjonell kompetanse med sunn fornuft, men bruk begge deler. Min tese og mitt poeng er at majoriteten av foreldre er gode foreldre og vil ikke krumme så mye som et hår på barna. Jeg mener at man må ha det som utgangspunkt. Ha tiltro til foreldre. Min opplevelse er dessverre motsatt. Vi ble mistenkeliggjort, stigmatisert, tillagt og fratatt egenskaper bhg mente de så. Å melde til BV er et kraftfullt virkemiddel som bør brukes varsomt etter min mening. Det kan være svært belastende for den familien det gjelder. I verste fall kan det ødelegge en familie.

Selvfølgelig skal man melde dersom man har gode indikasjoner på overgrep og vold eller at barnet utsettes for noe annet alvorlig, men jeg håper og tror det gjelder ytterst få tilfeller. Utover det tror jeg de fleste "avvik" bhg ser kan ivaretas på en lik god måte gjennom dialog og samarbeid med foreldre uten at BV kobles inn.

Du sier du observerer (får assosiasjoner til STASI). Jeg antar du mener i hente- og leveringssituasjon og samtaler? Vil du si at det gir det et tilstrekkelig grunnlag til å gjøre deg opp en korrekt, fullstendig og objektiv mening om familien? Du observerer og filtrerer gjennom ditt syn og dine verdier?

Aase

Enig i at dette er vanskelige grensedragninger. Og selvfølgelig skal man hjelpe barn som har det vanskelig. Men jeg reagerer på det ensidige fokuset fra "fagfolk" hvor det til stadighet ropes "meld!" uten at det nyanseres. Mener jeg har lest at det skal være alvorlig omsorgssvikt før BV bør kobles inn. Jeg mener man har tøyd forståelsen og definisjonen av "alvorlig" vel langt.

Et lite spørsmål til dere bhg ansatte til slutt. Hva har skjedd med gener og arv? Det er fraværende i debatten. Det er vel fortsatt slik at noen personlighetstrekk (som bhg vår reagerte på) er genetisk betinget?

John

06.11.2014 kl.00:20

Fantastisk at du fikk tatt affære. Håper barnet i historien har fått hjelpen som behøves og ikke minst omsorg.

En må se barn, høre barn og ikke høre på bortfoklaringer til foreldre! Hør først og fremst på barnet og vurder ut fra det!

Frøken Erik Ribsskog

06.11.2014 kl.04:08

Nå har jeg bestemt meg for å amputere mikropenisen min.

Er man en frøken så er man en frøken.

Så sånn er det.

Mvh Frøken Erik Ribsskog

06.11.2014 kl.06:42

Dette her traff meg rett inn, jeg jobber selv i en barnehage med barn. Men at du valgte å ta tag i probleme med en gang i steden for å vente er så modigt gjort av deg for det er så mange voksne som tenker at nei jeg burde ikke tenk vist jeg lager det vonnt værre eller noen andre har sikkert sett det å melder fra. Men du gjore det med en gang noe som er kjempe bra for da tar du tag i probleme med en gang å kan hjelpe angnes med en gang slik at hun kommer seg bort fra denne mannen å som du sa hun ble seg selv igjenn å hun kommer til å huske deg for at du var den som så henne, du så at hun ikke hadde det bra, du hjalp henne å var hennes støtte spiller.

Juliana

06.11.2014 kl.07:04

Dette er en fin blogg!

Ingvild Holdhus

06.11.2014 kl.08:41

Flott skrevet og så uendelig viktig budskap - å virkelig se barn. Akkurat slike som deg som gjør den store forskjellen. Heier på deg!

En mamma

06.11.2014 kl.11:29

Kjempebra at du ringte foreldrene, og ikke direkte til barnevernet! Jeg har opplevd at skolen hadde en mistanke om at barnet mitt ble utsatt for seksuelle overgrep av andre enn meg. De kontaktet barnevernet, og det tok flere dager før jeg fikk beskjed. I løpet av disse dagene hadde sønnen min samvær med den personen som skolen mistenkte at det skjedde hos.. Heldigvis viste det seg ikke å stemme. Det var lærere som hadde overtolket noen tegninger og min sønns atferd. Når det gjelder meldinger til barnevernet som det diskuteres her: Jeg er helt enig med dem som skriver at det IKKE er bedre med hundre meldinger for mye enn en for lite. Send meldinger der det er nødvendig, men ikke gjør det fullstendig ukritisk! Jeg mener at skolen overtolket min sønn den gangen. De skrev at han tegnet detaljerte tegninger av kjønnsorganer av voksne personer. Er en sirkel og en strek detaljerte tegninger av kjønnsorganer? Ikke var tegningene seksuelle heller, det var det kun lærere og helsesøster med overgrepsbriller på som så. Jeg fant fort ut etter en prat med min sønn at det ikke hadde skjedd noe. Men vi måtte gjennom runden med barnevern og politi. Politiet skjønte også at ingenting hadde skjedd, og sa til meg i avhør at "dette er en av de mest opplagte sakene jeg har hatt" og "barnevernet og skolen har dritet seg ut". Likevel skrev politiet i henleggelsen: "Skolen har handlet riktig. All mistanke skal meldes." Jeg mener at skolen overtolket, og kunne kontaktet meg istedet for barnevernet. Saken ble en påkjenning for meg, og jeg fikk tilbakefall av psykiske problemer som jeg trodde jeg var blitt kvitt. Unødvendige bekymringsmeldinger gir stressede og syke foreldre. Er det til barnas beste? Jeg synes det bør fokuseres på å melde riktig, og ikke fullstendig ukritisk!

Eivor Evenrud

06.11.2014 kl.11:36

En mamma: Hei! Du er den første som ser ut til å ha lagt merke til det! TAKK for det. Ansatte i barnehage og skole kan jo ikke bare ringe barnevernsvakten hver gang de har en magefølelse. Disse gråsonene som er veldig vanskelig, og rekkefølgen på det man gjør er i mange tilfeller avgjørende.Veldig godt å høre at det viste seg å ikke stemme, men som du skriver, så ville det jo vært helt fryktelig hvis det stemte, siden du barnet har hatt samvær med denne bekjente i løpet av tiden du ikke visste om mistanken. Takk igjen kommentaren!

Anonym

06.11.2014 kl.12:30

kjempe bra innlegg! Ta gjerne en titt på bloggen min skrevet om hvordan det er å bo i et hjem med vold.

Hanna

06.11.2014 kl.12:41

jeg forstår ikke helt hva det handle om :p er det at mannen er en fremmed fyr som skal ta hun ? eller en mishandler som kjenner hun?

siden hun glede seg til å bli hentet av en eller annen også ende det med å bli redd vedkommende som skal hente henne

anonym

06.11.2014 kl.14:03

Du skriver utrolig godt. Du er en barnehage lærer som har gjort og gjør en forskjell i barns oppvekst. Du beskriver at nagefølelsen styrte retningen mot dine handlinger og at dette stemte. Du er tøff,uredd,har god kompetanse, ser og tolker gode og mindre gode relasjoner mellom barn og voksne,tolker barns utrykk og følger meg. Din kompetanse og din rolle som barnehagelærer burde finnes i alle sektorer:helse;utdanning og barnevern. Da hadde flere endret hverdagen og livet til agnes og tusenvis av andre i samme situasjon. Takk for at du deler dine tanker med flere

Hanne

06.11.2014 kl.18:01

Dette var sterk lesing !! Så godt at det finnes de som stoler på magefølelsen sin, og griper fatt i situasjonen!!

Diana

06.11.2014 kl.18:43

Starkt skrivet! less blir man..

Anonym

06.11.2014 kl.20:15

Så fantastisk å lese at du oppdaget at noe var galt og gjorde noe med det! Håper alt går bedre med Agnes nå og at hun bare er sammen med de hun er trygg sammen med.

EJ

06.11.2014 kl.20:25

Så utrolig bra skrevet, og det var en sterk lesing; gikk kaldt gjennom ryggen må si det. Synes og det var kjempebra at du ringte foreldrene; og magefølelsen som sa at noe ikke var bra. Håper det går bedre med jenta nå og at hun er trygg.

Anne Lene Nilsen

06.11.2014 kl.23:09

utrolig bra skrevet!

Andreas

07.11.2014 kl.08:07

Hej Eivor, tack från Stockholm för din text! Jag är mycket rörd. Det behövs fler vuxna som ger sig tid att se barnen! Men hur gick det sedan? Mår Agnes bättre nu?

Legalt

07.11.2014 kl.09:06

Jag vet inte hur det är i Norge, men i Sverige vore en sån hår text sannolikt olaglig, av det enkla skälet att många personer kan identifiera de inblandade, både barn och vuxna, utan att de riktiga namnen har skrivits ut.

I Sverige skulle det alltså sannolikt rört sig om ett svårt sekretessbrott, förtal, brott mot personuppgiftslagen etc.

Har Eivor fått tillåtelse av föräldrarna att skriva om den hör saken? Eller gör hon sig skyldig till ytterligare en kränkning av barnet, genom att publicera denna text? Har det ens varit någon form av övergrepp?

Naturligtvis ska man anmäla till barnevern/socialtjänst om man misstänker att barn far illa, men att publicera såna hör texter på internet gör att saken ? oavsett vad som är sant ? kommer att följa barn och familj för all framtid.

Vilket ansvar tar Eivor för det?

Caroline

07.11.2014 kl.09:40

Du er en helt. <3 Ønsker deg alt godt.

Eivor Evenrud

07.11.2014 kl.11:33

Legalt: Les de siste linjene i innlegget! Og ja, vi har taushetsplikt i Norge også.

Lisa Norström

07.11.2014 kl.11:53

Tack för att du såg! Låt oss bli många som vågar se och agera för barn som blir utsatta!

Amanda - Life of Showjumping

07.11.2014 kl.11:55

Vilken fantastisk människa du är!

Kathis

07.11.2014 kl.12:55

Legalt - och du kommer bli ihågkommen som den som endast såg brott mot sekretess och PUL inför dina ögon och helt ignorerade eller valde att inte se det oerhörda brott som flickan utsattes för. man skämms för att vara svensk när såna som du yttrar dig.

Eivor, mina ögon tårades och min röst fick svårt att höras när jag skulle läsa upp din text. Jag är så otroligt glad över att det finns människor som du, som ser och som gör något.

Men det finns någon som är gladare än jag och det är 'Agnes'

Kawesh

07.11.2014 kl.13:17

I've heard this is worth reading, so can someone translate to english? I tried google translate but it didn't do it very well.

peter

07.11.2014 kl.14:04

Legalt:Tystnadsplikten slutar att gälla när ett barn far illa och ja jag skäms också över att vara svensk när jag läser ditt inlägg och vad vet du om hur framtiden blir för Agnes.Det år kanske så att Agnes får det här berättat för sej en dag och blir glad för att åtminstonde en människa såg hennes förtvivlan.Eivor du är en fantasktiskt fin människa synd bara att ni är för få där ute

Mattias

07.11.2014 kl.18:56

Som en enkel kampsportare kan jag bara ödmjukt buga för dig, Eivor. Jag var mobbad när jag var yngre, men tack vara personer av din kaliber, blev min skolgång trots det bra. Det behövs fler som du ute i världen.

Madeleine

07.11.2014 kl.23:20

I have been an "Agnes". I wish i had someone like you when i was abused i my fosterhomes. I whished someone like you had seen beyond everything i did and understood when I was hard to handle. You give me hope about kids future. Iam sure that you saved her and you will always be remembered as her hero and guardian angel. Thanks for being you with all the love for others in your heart. Always trust your heart and stay you! ❤️

Åza

08.11.2014 kl.00:20

Legalt, SKÄMS!!!

Eivor, tack för att du finns, tack för att du agerade! Tack för att du talade med föräldrarna direkt, det gjorde nog att den här historien fick en annan vändning än den annars hade fått!

Fortsätt så! ❤️❤️❤️

karoline

08.11.2014 kl.09:26

Sterkt ♥

johan

09.11.2014 kl.00:48

Man blir gråtfärdig när man läser detta.

Bra jobbat Eivor!

Hur gick det för Agnes sedan?

Thea K. Stenslet

09.11.2014 kl.01:13

Veldig sterkt<3 fikk tårer i øynene.. <3

svartbloggern

09.11.2014 kl.21:00

Fin og seriøs blogg.

Leif

09.11.2014 kl.23:57

Tack, Eivor för att du ser och vågar agera. Önskar att fler var som du.

Linn-Therese

10.11.2014 kl.20:24

Veldig sterk historie. Jobber selv i barnehagen og kjenner jeg får vondt i meg av å høre om "Agnes".

Anette

13.11.2014 kl.08:15

Ååå for en dyktig person du er!!!

Du gjorde akuratt den jobben som én skal gjøre, når èn arbeider med mennesker!Du "så" den lille jenta å fulgte ditt innstinkt (magefølelse) <3

FANTASTISK,Eivor ! Tusen takk <3

Øyvind

15.11.2014 kl.17:20

En mamma:

"Kjempebra at du ringte foreldrene, og ikke direkte til barnevernet! Jeg har opplevd at skolen hadde en mistanke om at barnet mitt ble utsatt for seksuelle overgrep av andre enn meg. De kontaktet barnevernet, og det tok flere dager før jeg fikk beskjed. "

Jeg har fått høre fra flere som jobber med overgrepsutsatte barn at du aldri må si det til foreldrene hvis du mistenker at barn blir mishandlet. Kanskje ditt tilfeller var annerledes fordi du og personen som var mistenkt hadde flyttet fra hverandre eller noe, men følte for å påpeke det. Barnehagen kan ha handlet helt etter boken.

Øyvind

15.11.2014 kl.17:25

*skolen.
Jeg blir så vanvittig trist når jeg leser om dette. Og å tenke på at det faktisk skjer.

voksmedmeg

20.11.2014 kl.17:30

Utrolig godt skrevet!

Du inspirerer veldig til arbeid med barn og unge. Jeg er opptatt av hvor viktig det er at barn og unge føler seg sett, og at noen bryr seg. I denne teksten kommer det så utrolig tydelig frem, hvor viktig akkurat dette er.

Takk for et utrolig rørende innlegg...

Gunnvor Antonsen

06.01.2015 kl.23:05

Kjenner på ydmykhet og varme i møte med deg som ser barn så godt. Og som gjør noe med det. Vi skal jo "ikke tåle så inderlig vel.............". Fortsett å bry deg i møter med barn og vær en god rollemodell for dine kolleger.

Marie

07.01.2015 kl.20:30

Er dette en historie du selv har opplevd? Har nemlig sett denne historien svirre rundt på sosiale medier en veldig god stund nå, men har ikke fått med meg hvem det originalt var som postet den :)

Eivor Evenrud

07.01.2015 kl.22:27

Marie: Hei! Det er jeg som har skrevet den. Innlegget la jeg ut for 2 måneder siden, så derfor er det ikke så rart hvis du har sett det før.

- Eivor

<3 ...

08.01.2015 kl.10:08

<3<3<3❤<3<3<3

Alise Bakken

09.01.2015 kl.11:37

Kjære Eivor! Så omtenksomt og modig du opptrådte overfor, både barnet og foreldrene. De kan umulig ha visst at den mannen hadde 2 ansikter, ett som han viste mens det var andre voksne tilstede, og det andre da han var alene med barnet. Du er klok som ikke automatisk klandret foreldrene, men gjorde dem oppmerksomme på hva som egentlig foregikk. Så bra! :-)

camilla

09.01.2015 kl.23:05

Det er bloggen din som har gitt meg lyst til å studere til barnehagelærer. Lyst til å hjepe til i situasjoner som dette.

Tore

14.01.2015 kl.15:05

Fikk helt vondt i magen av dette. Godt at noen setter ord på slikt. Uavhengig av hva andre mener (ser du har fått ulike typer kommentarer på dette innlegget), så er det så vanvittig viktig at barnehagen faktisk tør å bry seg, og tør å observere.

Barnehagen (i betydningen de ansatte) skal ikke mistenkeliggjøre, det er helt korrekt, men man skal observere, og iaktta, og dersom man mener at det skjer noe som ikke er rett, så er det alltid barnets beste som skal veie tyngst. Og det opplever jeg at du gjennom dine innlegg og observasjoner gjør.

agnes X

20.02.2015 kl.23:15

Takk, takk takk! En som deg var alt jeg ønsket meg som barn. Noen som kunne redde meg.. Det kom aldri noen da og ting gikk skikkelig galt. Det går bedre nå, men veien er lang. Å lese ting som dette det kan jeg ikke beskrive godt nok hvor utrolig godt er. Blir så rørt og takknemlig. Agnes skal slippe å fortsette å ha det sånn, hun får hjelp og støtte nå.

Jeg forstår at det er vondt å bli mistenkeliggjort, jeg har selv blitt meldt til barnevernet. Men jeg satt bare pris på det. Det var ikke snakk om omsorgssvikt, men jeg fikk jeg hjelp til å bli enda bedre. De ønsker jo bare der beste for barnet mitt så hvordan kan jeg sette meg i mot det?! Om det noen ganger går på bekostning av min stolthet og meg ellers så må det kanskje bare det? Man skal ikke finne seg i alt så klart, men jeg ser ingenting negativt i å ha et åpent sinn for nye tanker og forbedring. Jeg vil også tørre å påstå at uansett hvor ille det er å bli utsatt for "avhør" av barnevernet og å se foreldrene mistenkeliggjøre så er det verre å bli utsatt for overgrep av en voksen tillitsperson. Barnevern, ikke foreldrevern. Takk igjen, for at du handlet som du gjorde og takk for håpet du gir til sånne som meg skulle ønske jeg kunne forklart hvor mye det betyr💜

Henriette

23.03.2015 kl.20:11

Så sant, bra og rørende skrevet Eivor!! du får satt ord fra barnas perpsektiv!! vi må åpne øyene og slutte å legge skylda over på barna for at de er "vanskelige" jeg ble selv mobbet mye som barn og på barneskolen ble jeg satt i bås som "vanskelig" og jeg ble sett på som problemet når det egenklige problemet var barna som mobbet meg!! jeg er selv utdannet barne- og ungdomsarbeider idag og synes arbeidet med barn og å se ting fra barnets perspektiv er noe av det viktigste voksne kan gjøre!!! du er goe! keep up the good work!!

Lena V.

19.04.2015 kl.22:08

jeg blir utrolig glad for å lese denne posten. Jeg vil dog gjerne påpeke en ting etter å ha lest kommentarene. Vi som jobber med barn har meldeplikt. Kanskje har skolen/barnehagen rutiner som sier at rektor/styrer skal melde saker, men her må jeg påpeke at du som lærer, ped.leder eller assistent har et eget personlig ansvar for å melde, selv om du ikke får gehør fra ledelsen. Det er nedfelt i loven! Og er det noe Christoffer-saken har lært oss, så MÅ det være nettopp det!

Forøvrig i forhold til hvem som skal varsles i hvilke tilfeller, så er det slik at foreldre skal informeres om at det blir sendt bekymringsmelding i alle tilfeller - BORTSETT fra ved vold og seksuelle overgrep! Da skal foreldre slett ikke varsles først, nettopp på grunn av risiko for bevisforspillelse.

Skriv en ny kommentar

hits