hits

Tell til ti

22.05.2014 - 22:40 7 kommentarer

Alle som har møtt eller snakket med mer enn ett barn, vet at barn er forskjellige.

Alle som er foreldre til mer enn ett barn, vet at barna deres er forskjellige, og behandler f.eks ikke toåringen og fireåringen helt likt. Ikke bare er det aldersforskjell, men barna er rett og slett forskjellige. 

Alle som jobber i barnehage og skole vet at alle de 18 femåringene eller de 32 seksåringene man har ansvaret for, er forskjellige. 

Hvorfor er vi da på vei inn i et "kunnskapssamfunn," bestående av oss alle sammen, og som ser ut til å tro at alle er like?

Liker de samme lekene, lærer likt, har like interesser, blir motivert på lik måte, trenger like mye-eller lite omsorg, og har behov for nøyaktig det samme av de rundt seg.

Et program, et verktøy, en plan, en test, en rapport, et skjema, en kartlegging, et system, en mal....bare en instruksjon til, så går det i orden for alle?

Fra politisk hold er det i hele landet et økende fokus på kontroll og måling av hva dagens barn kan, eller ikke kan.

Eventuelt hva vi er i stand til å få de til å kunne, helst så unge som mulig. 

Det meste sirkulerer rundt realfag, rundt det som er "skolsk."

Det er så mange som mener så mye om hvordan jeg skal gjøre jobben min, at jeg har begynt å telle til hundre istedenfor ti før jeg svarer.

For, det meste virker bare feil for meg som er sammen med barna hver dag.

Det er lenge siden noen kontrollerte om barna fikk være ute hver dag.

Eller om de ansatte hadde kunnskaper om påkledning i ulikt vær, og evnet å tilrettelegge for lek og aktiviteter ute.

Om hvert barn hadde en å leke med, og om hvordan den enkelte voksne og barnehage/skole tilrettelegger for et godt psykososialt miljø.

Jeg har aldri fått pålegg eller instruks fra barnehageeier om å ta med barna ut i skogen hver uke, eller la de bli kjent med naturen. 

Alt dette er selvfølgelig forankret i Rammeplanen for barnehagen, men det tas lite initiativ til kompetanseheving eller kursing på dette området.

Nytt barn på avdelingen. Kommer flyttende fra Vietnam, og har 7 måneder i barnehagen før skolestart.

Hva gjør jeg? Følge de 376 sidene fra barnehageeier/kommune som tar for seg hvordan jeg inkluderer og lærer barnet norsk, eller gjør det jeg vet fungerer?

Det jeg vet fungerer, det vet jeg fordi jeg har brukt tid på å bli kjent med nettopp dette barnet.

Jeg har observert, vurdert og laget alternative planer og handlingsmønstre for hva som synes å være det beste for dette barnet.

Dette barnet ser ut til å like skogen! Dette barnet bøyer seg ned, plukker opp blomster og ser på de voksne rundt seg. Når vi er på tur smiler barnet hele tiden, klatrer i trær, hopper over steiner og plukker opp nye ting hele tiden.

Barnet ser ut til å være i et godt miljø for lek og læring når det tilbringer tid i skogen. Når det er lov å rope høyt, bevege armer og bein, og dagen aldri er lik.



Dette barnet lærte seg flytende norsk på 6 mnd ved å være ute i naturen sammen med en voksen og 3 andre barn hver dag. 

Dette barnet lærte seg alt politikerne sier de ønsker, men uten alle føringene og de 376 sidene om hva og hvordan det burde foregå. 

Det hadde nok aldri vært mulig å få til uten å være nok voksne.

Det hadde nok aldri vært mulig å få til rundt bordet inne, eller på lekerommet sammen med 17 andre barn. 

Det som nå synes å være gjengs oppfatning, er at barna skal kunne så mye som mulig- raskest mulig, og bruke dagene til å bli mest mulig klare for arbeidslivet.

Er det kanskje derfor så mange ser ut til å tenke at alle barn bør være stille, sitte på en stol og konsentrere seg, og helst lære noe hele tiden.

Skal barna være rolige, konsentrerte, og vente på ordet- på sin tur, hele sitt unge liv? 

Helt til de er klare til å gjøre det samme resten av livet?

Nesten alt jeg kan om barn, og alt jeg tror jeg kan om barn- det har jeg lært av å være sammen med barn. 

Og det jeg tror, det er at vi bør skifte retning. Vi bør fokusere mer på det mellommenneskelige, og mindre på innlæring og likhet som indikator for kvalitet. Jeg vet politikere kommer til å svare meg med at det er vanskelig å tilegne seg sosial kompetanse hvis man ikke kan språket, og at det er derfor det satses stort på dette i f.eks Oslo og Bergen. 

Men på den andre siden, det kan være veldig vanskelig å tilegne seg språk hvis man ikke har sosial kompetanse, eller gode rollemodeller og et trygt miljø rundt seg.

Vi kan ikke tvinge noen til å snakke, eller å lære seg noe. 

Men vi kan gjøre vårt beste for at barna skal være rustet og motivert til å tilegne seg alt de behøver i sitt liv, og da mener jeg ikke arbeidsliv. 

 Hvem vet best?

De som sitter på kontoret hver dag - eller de som løper rundt med barna i skogen, setter på plaster, leser favorittboka høyt for tolvte gang, husker den dagen barnet lærte seg å hinke og kjenner hvert enkelt barn?

Alle som kjenner mer enn ett barn vet at ingen er like. 

Jeg har lyst til å si ja når et barn spør meg om vi kan gå i skogen for å plukke blomster.

Jeg har ikke lyst til å svare at vi må fortsette med dette brettspillet, og at vi skal være på dette rommet her en time til ( fordi det står i progresjons-planen at vi skal det, barnehageeier kvalitetssikrer at barnet lærer noe om antall, rom og former ved at vi bruker så lang tid her, og når jeg skal evaluere ser det ikke bra ut hvis jeg svarer at vi ikke har gjort det.)  Eller vente til neste uke når vi er nok voksne til å gå på tur.

Det kan jo hende at vi kan lære å telle til ti mens vi plukker blomster istedenfor å kvalitetssikre inne på "matterommet" ?

- Eivor

 

Mindre papirer og føringer, mer tid til å være sammen med barna på deres premisser!

Følg bloggen her

 

7 kommentarer

Cecilie Andersen

22.05.2014 kl.23:33

Tusen takk! Det er så godt å lese innleggene dine, du er utrolig flink til å sette ord på de utfordringene vi møter i barnehagen! Det er jo lov å håpe at vi før eller senere når frem med budskapet om at det er ikke bare det som kan måles, veies og tilpasses en mal som er verdifullt i selve barndommen!

23.05.2014 kl.11:36

I bunn og grunn er dette et spørsmål om nok voksne og muligheten for å ha metodefrihet i jobben vår, nok en gang. Det er her skoen trykker. Daglig kjenner jeg på følelsen når jeg tar 3 barn med meg fra avdelingen for å leke sammen , fordi et barn trenger det. Hver gang kjenner jeg på følelsen av at det er 15 barn igjen på avdelingene sammen med en voksen-kanskje det er to voksne, men kurs, hjelp til andre avdelinger og kanskje sykdom krever sitt . Fulle grupper fra barnehagens åpningstid til stengetid gjør at vi ikke lenger har perioder på dagen som er litt roligere, der vi kan gi noen barn litt ekstra -fordi de fortjener det.. Jeg har også lyst å si ja til barna når de spør Eivor!

Lammelåret

23.05.2014 kl.14:46

.. men i planen er det vel ikke pålegg, men forslag til hvordan ting kan gjøres? Eller legges det opp til at den ansatte ikke skal tenke selv eller bruke sin kreativitet?

Lurer på om du er interessert i å være med i en facebook-gruppe som heter Samfunnspraten? Den er for blogger om samfunn, kommunikasjon og kultur.

https://www.facebook.com/groups/samfunnspraten/

Ønsker deg en super helg!

Lise Wik

25.05.2014 kl.11:00

Så sant Eivor , Bydel Østensjø hadde gleden av felles planleggingsdag med Nuria Moe sist fredag, og der snakket hun om påloggede voksne som har en genuin interesse for barn. DET er det det handler om, med slike voksne rundt seg som sørger for at barn ikke blir krenket og som tar seg tid til å lytte og viser interesse... DER finner vi det gode språkarbeidet og det meningsfulle samværet med barn. Til .......med skjemaer og tester! God sommer!

Lea

26.05.2014 kl.06:41

Så utrolig finog inspirerende blogg du har!

Hadde satt stor pris på om du kunne tatt en tur innom bloggen min.

Håper du får en super, duper dag/kveld videre.

Klem!

Aase

04.06.2014 kl.23:41

Heia Eivor, for å peke på hvor viktig det er med respekt for fagfolk!

Markus Lindholm

10.10.2014 kl.18:39

Kanonbra tekst, Eivor! Den bør bli pensum på alle institusjoner som utdanner barnehagefolk og lærere. Du viser jo at pedagogikk først og sist handler om å følge hjertet, og ikke å la seg avlede av spissfindigheter. Pedagogikk er jo ikke noe skrivebordsprogram! Det er de gylne øyeblikkene der man er sammen, og der og da forstår hva man bør gjøre fordi man simpelthen er glad i den andre! Fantastisk at gutten din så fort lærte norsk - klart han gjorde det, forresten, han ble jo sett, og ikke utredet! Man får bare skikkelig lyst til å jobbe med barn igjen når man leser teksten din, for plutselig skjønner man hva man må gjøre:)! Stå på!

Skriv en ny kommentar