hits

7 tapte anrop fra Livet

Det spiller ingen rolle om det var morgen eller kveld, om vi drakk kaffe eller te- eller hvorvidt dagen var gr eller solfylt.

Jeg sitter p et rom med to eldre menn, p Plan 2- p et sykehus. Omgitt av ledninger, apparater og stusslige gardiner.

I en hverdag hvor informasjonsflyten er konstant, telefonen maser hele tiden, internett roper om min oppmerksomhet og ingenting lenger krever at man ser hverandre i ynene- er det n blitt stille.

De to mennene snakker sammen som om de har kjent hverandre hele livet. Om barna sine, barnebarna sine, om at den ene gikk p skyter rett bortenfor sykehuset da han var liten, og om den gangen datteren til den andre kjpte verdens strste is i Danmark for 25 r siden. De er nesten som to barn der de sitter, og har penbart fortalt hverandre mye over to plastkopper med kaffe inne p dette gr rommet som heter sykehus.

Samtalen er s fin hre p at jeg tenker dette er jo helt topp, s bra at nettopp de to deler rom. Jeg elsker historiene de forteller hverandre.

Men, den ene mannen har har vrt sjuk i lang tid, uten si et ord til datteren sin om det. Og datteren hans var alvorlig syk for noen r siden, uten si et ord til faren sin om det.

Den mannen, det er faren min.

Og den datteren, det er alts meg.

Dere m snakke sammen, sier legen.

-H? Jeg har vrt der inne i fem timer, og skal bare ta litt luft, sier jeg, og tenker at legen er en dust.

Mens jeg sitter p fortauet ser jeg dem overalt.

Mennesker som str ved siden av hverandre, men med lengst mulig avstand. Venter kanskje p en telefon, en buss, eller p at noe skal skje. Sjekker livet p telefonen sin. Og stresser videre for redde verden eller noe, kanskje mest av alt sin egen verden.

De minner meg om meg.

Jeg lever i en verden hvor bde samfunnet, hverdagen og jeg selv har lrt meg ta meg sammen, klare alt selv og alltid tenke positivt.

I en hverdag hvor man aldri gr tom for samtaleemner. Og hvor man kan snakke og snakke uten si et ord om hvem man egentlig er, eller hva som er viktig. Hvor man kan si at man har mye kontakt med et menneske uten ha sett vedkommende p flere mneder.

Og jeg forbanner meg selv for alt jeg ikke har spurt faren min om. Alt jeg egentlig lurer p, men aldri har spurt om. Jeg skammer meg over alle de men jeg m, jeg m .. jeg kom opp med fr jeg sto der med 7 tapte anrop og skjnte at det jeg mtte - det var sette meg p det frste jvla toget hjem.

Hvem bryr seg egentlig om at ribbesvoren var spr i r, om det var sn i psken, var sol hele sommeren-97 eller at oppkjrselen trenger ny asfalt?

Ikke jeg. Men det er slike samtaler jeg overhrer overalt.

Det gode gamle mantraet mitt om at enten gr det bra, eller s gr over, det holder ikke lenger. Nr dden lurer rundt hvert eneste hjrne- da er det bde liten tid og idiotisk gjemme seg.

Der sitter vi alts. Og jeg er klar over hva som er s skummelt. Jo mer man deler, jo flere hemmeligheter man forteller- jo strre er frykten for at den andre skal forsvinne. Hver eneste bit du gir bort av deg selv, innebrer at ting kan bli bedre. Men det skumle er at det kan bli verre, og da er det kanskje lettere beholde hele puslespillet for seg selv?

Frykten for det som kan bli ubehagelig, for den andre eller en selv, har gjort at det er lettere la vre. For det er lett slippe unna i dag.

I dag er det f som reagerer srlig p at man ikke snakker om noe annet enn vret eller det alle uansett har sett p et sosialt nettverk.

Hvor ble det av alle disse barna fra 80-tallet som lp rundt og spurte alle om alt mulig. Hvordan endte mange av de, og jeg, opp med sitte dele massevis av oss selv p sosiale medier. Fortelle ting der hvor ingenting er tilfeldig. Et sted hvor alt vi forteller og deler uten at noen har spurt, str og skinner som en illusjon p hvem vi kanskje er. Hvor mange er vi ikke som gjr det?

sette spor. Er det det vi alle p et vis forsker p?

I et samfunn hvor det aldri har vrt flere psykisk syke og slektsforskning er i tiden, er det kanskje p tide begynne snakke med hverandre p ordentlig igjen. finne ut hvem faren min er, istedenfor bli sittende igjen finne ut av " hvem han var?"

For, hvorfor sitter faren min og forteller et annet menneske alle historiene som jeg egentlig vil hre? Lett tenke at den andre br fortelle, at ingenting er mitt ansvar.

M vi vente til noen er dd, eller nesten dd fr vi begynner sprre de om de viktige tingene? Hva i all verden er det jeg har holdt p med?

Men snn er det. Snn har det vrt lenge. Og snn kan det ikke vre.

Og jeg er heldig, faren min lever fortsatt. Han kan fortsatt svare meg, og jeg kan fortsatt sprre om alt det jeg burde gjort for flere r siden.

Anropet om at noens liv er tapt, det kommer. Og da br du ikke ha altfor mye usnakket.

Det kommer en ny vr, en ny avis og sikkert en ny pris p krone-isen.

Men det mennesket, akkurat det mennesket som du brydde deg om, det kommer aldri tilbake da.

Nr du str der med anropet om at livet til en du er glad i er tapt, da er det for seint.

Da blir du stende der, med et menneske som aldri mer kan svare, og et hode fullt av sprsml som aldri kan stilles til den riktige.

Jeg aner ikke hva dette blogg-innlegget egentlig er. Om det er en oppfordring til ta bedre vare p mennesker man bryr seg om, til logge seg av sosiale medier eller til trre snakke om tingene som er viktig i livet. Om det er en form for selvterapi eller erkjennelse.

Jeg aner ikke.

Det jeg veit, er at dette var helt fryktelig skrive, men likevel helt ndvendig.

- Eivor

Flg bloggen her

40 kommentarer

For et fint og viktig innlegg, Eivor!

S rlig og sterkt innlegg. Godt skrevet, og mange ganger i teksten nikket jeg p hodet - s enig.

Jeg kjenner meg mye igjen, og har min hemlighet for samboer og familie. Som jeg burde og vil fortelle, men ikke tr fortelle. Min sykdom er ikke alvorlig, men likevel alvorlig nok for meg... Og hemligheter skaper distanse.

S godt du har ftt snakket ut med faren din, og hper du fr de svarene du nsker.

Hei Eivor. Takk for et meget godt og innsiktsfullt innlegg. Jeg er enig i det meste, men tror at penheten ikke var strre fr. Tenk bare p seksuelle legninger, handikap og psykiske problemer - det er ikke lenge siden det var helt utenkelig st fram med noe "avvikende", noe jeg mener har blitt langt bedre de senere r. Jeg hrte et intervju med en 100 r gammel dame p radioen for noen r siden. Hun fortalte at da hun ble gravid p slutten av 20-tallet ble ikke graviditeten kommentert av mannen hennes en eneste gang i lpet av de 9 mnedene den pgikk. Det var rett og slett for tabubelagt. Men da barnet kom, var alt bare stas. Glad vi lever i dag, jeg, men alt kan selvflgelig bli bedre. Og du som er s bevisst kan vre med bane vei!

Alle familier er dysfunksjonelle p ett eller flere omrder. Kommunikasjon er ofte fellesnevneren her, eller rettere sagt mangelen p det. Har selv tatt initiativ til bli bedre kjent med mine foreldre, men det ble mottatt som kritikk og jeg har ikke hrt noe fra dem siden. Nr ett r gr uten hre noe fra sine nrmeste s antar jeg det er naturlig sprre seg selv om hva det feiler en. Heldigvis har jeg noen f, men gode venner som forstr meg og gir meg den flelsen av tilhrighet som alle mennesker trenger.

bygge luftslott gagner ingen.

En av de bedre, om ikke den beste bloggposten jeg noen gang har lest.

I en boble full av rosabloggere, arroganse og et samfunn i forfall, var dette et friskt pust!

Rrende og viktig skrevet! Jeg kjente meg veldig igjen, og etter ha mistet min mor for 10 r siden, vet jeg dessverre endel om hvor raskt og brutalt livet kan forandre seg. Lev i nuet, ta vare p de som betyr noe, og gi blanke i hva andre mener! :)

Hper du fr en fin dag! :)

Lizzie Schmidt

Lizzie Schmidt

Takk Eivor. Det er fint skrevet. Det er s viktig at vi ser hverandre, spesielt de nrmeste som vi er glad i. Jeg er selv NLP-terapeut og har studert kommunikasjon i mange r. Observerer og lytte er stikkord i denne sammenheng.

Stor klem til deg <3

Sterke saker, Eivor. Du er ei modig jente!

Glemte navn p: "Sterke saker, Eivor. Du er ei modig jente!"

Otroligt fint.

Fick mig att brja tnka.

Tack :-)

Flott og viktig. Tusen takk for at du deler.

Kristel

Takk. Trene kom.

Godt lese et innlegg som dette, for dette er noe som gjelder alle og enhver. Det er vanskelig snakke om seg selv, eller pne opp for samtaler som omhandler en selv eller den andre, for man vet aldri hvordan det blir mottatt. Man kan bli sett p som "rar", eller oppleves som srende og krenkende hvis man ikke ordlegger seg godt nok. Det er et sjansespill ta, og da er det lettere snakke om ting som vr og vind som alle "bryr" seg om uten ha de store flelsene for. Det kommer en tid da man fler behov for vre mer pen og nr, ofte kommer det nr man er over midtveis i livet. Fr den tid er man ofte opptatt av tjene penger, f utdannelse og familie. Nr barna er voksne og man ser at barnebarna kommer og man selv blir eldre og at man ikke er uddelig, ja da kommer tankene og flelsene for de viktige tingene i livet. Men jeg tror at dette er vanlig utvikling for menneskeheten, at man blir mer pne etterhvert. Ser ungdommen i dag, hvor pne og nre de er hverandre, snn var det ikke fr. Jeg tror faktisk at bl.a facebook kan vre med p at man blir mer pne for hverandre, bare at man br vre oppmerksomme p andre man er sammen med s de ikke fler seg utenfor. Man kan sprre seg hvorfor sosiale medier er s populre, og kanskje er det for at man fr dele sine tanker og flelser med hverandre. Og det er lettere via en datamaskin og mobil, enn ansikt til ansikt. Kanskje er det en tid der vi vennes til bli mer pne for hverandre, at vi m ha en skjerm fr vi blir mer vant til gjre det direkte.

Takk (og gratulerer kanskje) for et nydelig og viktig blogginnlegg. S kommer neste trinn: Sl av telefonen og g til faren din og fortell han, ansikt til ansikt, akkurat det du har skrevet her. Det er mulig leve annerledes, men det krever stadig mer av oss. Lykke til :)

Tina: Tusen takk for kommentar, og at du leste. Hper du til slutt tr fortelle det. For hvis du vil, s br du kanskje? Uansett, masse lykke til. Klem

Bjrn E: Takk for kommentar! Det har du nok helt rett i, det er nok mye det er lettere leve med i dag.

- Eivor

Anders: Hei. Takk for kommentaren, og for at du leste. Trist hre, et r uten snakkes er jo veldig lenge. Hper det ordner seg til slutt, og at du har det noenlunde ok til tross for at ting er vanskelig.

Anonym: Tusen takk for at du leste, og for en utrolig hyggelig kommentar!

Tusen takk for en fin bloggpost. Mange kommer kanskje aldri til erkjenne det du har gjort. De fleste familier er ulykkelige p sin mte. Du kan ofte ikke n fram til et annet menneske. Du kan heller ikke forandre et annet menneske - kanskje ikke en gang deg selv. Jeg har ogs hemmeligheter for mine nrmeste. De som du har forskt hele livet elske og vre til for - i hvert fall i lengden av ditt liv - n fram til. S resignerer du. Srger kanskje for deg selv over den kontakten dere aldri har klart f til. Klandrer deg selv. Hvorfor skal det vre s vondt vre menneske?

Hva var det Kari Bremnes skrev - "hva vil du at de skal finne i dine skap?" "Bare at jeg levde".

Et vakkert innlegg fra deg, jeg fortsr utrolig godt at dette var vanskelig skrive, jeg har selv publisert et par "fra hjerterota" og har flere liggende upublisert. Det koster. All re til deg som skriver dette, som setter disse fine ordene sammen og for at du har skapt denne teksten. Jeg ser at mange der ute forsker distansere seg fra det digitale livet, fler seg fremmedgjort og opplever det som problematisk. Jeg har ikke kjent meg s veldig godt igjen. Jeg opplever det som en berikelse, et fint tilskudd, til det ekte livet, det som ikke skjer mellom meg og en skjerm. Kanskje noe av det handler om at jeg spr pappa om den gangen han som seksring tjente sine frste kroner eller ber guttenes oldemor dele fra den tiden hun var mor? Det var et fint perspektiv f med seg p veien videre.

Uansett, tusen takk for et flott innlegg. Det var rrende lese og det gjorde godt f en bekreftelse p at du fortsatt har pappa der. Jeg kjenner meg ogs godt igjen i ha noen relasjoner som ikke er bearbeidet slik de med fordel kunne, dette var en fin oppfordring.. :)

Takk for et godt og viktig innlegg. Kjenner meg igjen i mye av det.

Og d jeg vet er at dette var et meget gripende innlegg :-)! Du setter s godt ord p alt. Fr oss til stoppe opp tenke litt. Ta vare p tiden med pappan din, for mitt vedkommende er d for sent. Er mange historier jeg virkelig gjerne skulle nske jeg hadde spurt om. Takk for et flott innlegg.

Stian Haugen: Takk for at du leste!

Heidi: Tusen takk for kommentar, og for at du leste. Og ja, enig med deg:)

Lizzie Schmidt: Tusen takk for fin kommentar. Klem tilbake :)

Vidar Bjerke: Tusen takk Vidar!

Christian: Tusen takk til deg for at du leste, og for hyggelig kommentar:)

Kristel: Og tusen takk for at du leser :)

Morten: Takk til deg ogs:)

Tone P: Ja, det kan nok hende at det er bedre for noen. At de tr si noe ihvertfall. Kanskje er det bare vi som har opplevd verden bde med og uten sosiale medier som ikke vet helt hvordan man skal takle det? Uansett, s vil jeg takke for lang og god kommentar, og for at du tok deg tid til lese :)

Anonym: Tusen takk for til deg og! Neste trinn kom vel p et vis fr jeg skrev hele dette, og ting gr godt. Klem!

Nina: Bra kommentar! Likte spesielt det sitatet fra Kari Bremnes. Det forteller mye- med f ord. Takk for at du leste:)

EventyrElin: Ja, jeg kan jo ikke si noe annet enn at deler av sosiale medier har pnet opp mye for meg, og at det har vrt godt for noe. Uansett, takk for reflekterende og fin kommentar , og for at du leste :)

Vidar: Takk til deg ogs:)

Elin: Tusen takk til deg ogs!

Tusen takk for et sterkt og viktig innlegg til ettertanke Eivor.. Dette ble delt via nettopp sosiale medier fra en venninne av meg. Ellers hadde jeg kanskje aldri ftt lest det.

Trene rant og jeg kjente meg igjen i mye av tankene dine og resten skal jeg ta til meg fra og med i dag.

Hilsen Mai-Britt

Skriv en ny kommentar