hits

Sett deg ned og vær normal

19.08.2014 - 15:10 13 kommentarer

Å "dempe" egne følelser slik at man ikke skaper uro for seg selv eller andre- er nødvendig for å lykkes.

Å ha kontroll på egne impulser, både det å slutte med noe (selv om man har lyst til å fortsette,) og det å sette i gang med noe (selv om man ikke har lyst)- er nødvendig for å lykkes.

Å vite hva omgivelsene forventer, for deretter å jobbe hardt for å møte forventningene- er nødvendig for å lykkes.

Å etterleve korrigeringer og krav, altså opptre slik man er fortalt at er ønsket -  er nødvendig for å lykkes.

Å konsentrere seg over tid, samt gjennomføre alle oppgaver- er nødvendig for å lykkes.

Å oppføre seg adekvat, eller å oppføre seg slik som omgivelsene anser som godtatt og normalt - det er avgjørende for å lykkes.

Det kalles selvregulering.

Det sies at barn med høy grad av selvregulering  i større grad vil styre seg selv til å kunne gjøre lekser og skolearbeid, de vil sitte rolig og fokusert, og de vil ha langsiktige mål om å få seg en god utdannelse.De kontrollerer seg selv uavhengig av hvem som er rundt dem. De følger malen som noen, gjerne forskere, har satt opp for hvordan man best former barn inn i de konforme systemene som eksisterer.  Malen og metodene pakkes inn i fine ord, og det forsikres hele tiden om at dette er viktig og riktig for barna.

Viktig og riktig for at barna skal lykkes.

Men hvor, og i hva?

På skolen vel.



 Barna bør ha en lang realfaglig utdannelse, noen år i høyere utdanning, komme seg raskt inn i arbeidslivet, og jobbe hardt og pliktoppfyllende helt til de kan lene seg tilbake som pensjonister 40 år etter. Og det er barna selv som står i veien for dette. Isteden for å sitte rolig ved pultene sine, så finnes det altså femåringer som reiser seg og løper i klasserommet. Femåringer som forstyrrer andre, ikke gjør som forventet og har en adferd som beskrives som problematisk. Ikke bare femåringer, til og med åtteåringer gjør dette.

Hjelpes, et barn som løper! Herlighet, det kan da ikke være normalt. De vet jo ikke sitt eget beste! De ødelegger for alle. Barna må regulere seg selv.

Virkelig? 

Kan det hende at det heller er omgivelsene som må reguleres litt? At barna trenger andre systemer rundt seg enn klasserommet og skolepulten? At de ikke lærer matematikk best ved å sitte rolig og fokusert i 10 år?  Er det problemadferd hvis et barn ikke følger forskeres mal for læring?

En femåring som bygger snømann kan raskt forstå og erfare hvorfor man setter den minste snøballen på toppen istedenfor på bunnen. En seksåring som spiller fotball kan raskt forstå og erfare noe om hvordan et objekt beveger seg, og hvordan motstand og tyngdekraft vil påvirke.

Skal vi virkelig begynne å fokusere på selvregulering i barnehagen ?  Lære barna å dempe impulsene sine, styre følelsene sine og konsentrere seg mer. Skal  voksne i barnehagen gå inn og styre barnas hverdag med klare intensjoner og ønsker om mål, et mål som må være målbart for at forskerne skal få sine resultater?

"SKOLEKLAR"- prosjektet, som ble ledet av psykolog Ingunn Størksen, hadde stort fokus på selvregulering, og ordet dukker stadig opp i publikasjoner. Det ser nesten ut til å være adferdsforskeres nye favorittområde, og løsningsforslag på mange av utfordringene i samfunnet, eller skolen om du vil.

Nå er Størksen i gang med et nytt forskningsprosjekt. Sammen med økonom Mari Rege skal "Agderprosjeketet," med en prislapp på 42millioner settes i gang i barnehagen. Også der er selvregulering sentralt, sammen med voksenstyrt "lekende læring" av realfag.

Flere og flere metoder og programmer for arbeid med barn er sentrert mot å passe inn, ha evner til å roe seg ned, og oppføre seg adekvat for å lære realfag. Altså at barna skal gjøre og leve slik som noen har definert som normalt i dagens samfunn.



"Vi er på vei inn i kunnskapssamfunnet," gjentas stadig av forskere og politikere innenfor barn- og oppvekstsektoren.

FINNUT, programmet som "Agderprosjektet" har fått millionstøtte av, ønsker forskning som fører til innovasjon i barnehage og skole. Programmet skal også gi politikere viktig kunnskap for å kunne forme utdanningssystemet videre. Forskerne selv har mål om å delta på internasjonale forskerkonferanser, som f.eks.Horizon 2020.

Det er fint det. Vi trenger forskning. Men  trenger vi at  fire-og femåringer presses inn i en mal og konstruert oppfatning av at det er likhetstegn mellom å ta en mastergrad og å lykkes?

Hva er vi så redde for at disse barna skal finne på hvis vi voksne tar et skritt tilbake og lar barna selv få delta mer i organiseringen av innholdet i hverdagen sin?

At de skal bråke for oss, kanskje forstyrre og utfordre oss?

"Du må ikke være redd for å tenke nytt! " blir kritikken min ofte møtt med. Noe av problemet er at selvregulering og fokus på læring ikke er nytt. Det er mer av det samme. Forskjellen er at det nå er ønsker om at det skal være mer systematisk og målbart enn tidligere.

Tenk om barna i barnehagen ikke vil være de som skal føre landet frem til å bli en ledende nasjon innenfor kunnskap. Tenk om de ikke syns det er motiverende og viktig å delta i internasjonale tester hvor resultatene måles opp mot andre barn?

Også tror vi kanskje at barna ikke forstår. At barna ikke vil merke at vi prøver å presse noe på dem. Det gjør de.

De merker det. De vet.

Er det noe alle ser ut til å være enige om i de store debattene rundt dagens barn, så er det  hvilke enorme muligheter og potensiale barna har.

Likevel virker det  som om mange voksne ser et behov for å forme barna, og tilpasse de til en realfaglig hverdag med ferdige planer. 

Hvis vi har så utrolig stor tro på barnas potensiale og hva de er i stand til, hvorfor gir vi de da så få muligheter ?


 - Eivor

Bloggen kan følges her

13 kommentarer

Marius

19.08.2014 kl.22:55

Veldig bra artikkel!

Eivor Evenrud

19.08.2014 kl.23:14

Marius: Takk for at du leste!

Scott Johansen

19.08.2014 kl.23:18

Hvis foreldre bryr seg om barna og barnas fremtid..så sendes de på en privatskole. Ikke en enhetsskole som har spilt fallitt og som bare skaper middelmådige mennesker eller i verste fall...NAV-klienter.

Vidar Hansen

20.08.2014 kl.05:43

Hvis barnet ikke sitter stille og er normal skjer følgene:

Foreldre blir kalt inn på møter med skolen som igjen hvis du ikke er enige med dem sender bekymringsmelding til barnevern, PPT, BUP osv. Med utredninger og enda flere utredninger og møter og flere møter og utredninger med hjemme besøk og bøtter av tapt arbeidstid og penger for foreldrene, telefoner fra skole om at barnet må hentes umiddelbart fordi skolen ikke klarer og håndtere barnet lenger,alt for at barnet skal få en diagnose på sin utagerende og unormale adferd. Dette er realiteten idag.

20.08.2014 kl.07:43

Vidar Hansen, det er helt riktig og nøyaktig det skjedde med oss.

Det er lettere å få uføretrygd i Norge enn det er å lykkes i skolen.

Foreldremøter er bullshit. Man sitter og hører på en allerede ferdig tale i 30 minutter, ting man vet bedre om sitt eget barn enn lærer gjør.

Kommer man med problemer av noe slag så blir man bagatellisert, ledd av, oversett eller møtt med stønn og beskjed om at "ja men slik er nå engang systemet og jeg kan ikke gjøre noe".

Får man en diagnose blir det med papiret den er skrevet på.

Protesterer man og stiller krav så får man trusler om barnevern.

Slik var det da jeg gikk på skole på åttitallet, og slik er det i dag.

Eivor Evenrud

20.08.2014 kl.11:58

Vidar Hansen: Og det er svært bekymringsfullt. Som jeg skriver; kanskje barnet trenger andre omgivelser, istedenfor å tvinges til å tilpasse seg til de eksisterende?

Jorunn Døviken

22.08.2014 kl.18:37

Men hvor vil dere? Kom med gode fremgangsmåter for lærere som har nærmere tretti barn med ulike behov! Jeg tror nesten dere må prøve å stå foran en klasse, dag etter dag, med barn som har hele spekteret av behov; de som gjerne vil lytte, gjøre og lære, og de som overhodet ikke er interessert, eller ikke evner å opptre rolig i timene, som er totalt umotiverte og som fullstendig mangler respekt for medelever og lærere...

Den som har en fornuftig løsning, rop det ut! Frustrasjonen er ikke mindre hos undervisningspersonell!

Anne Growen Støvne

25.08.2014 kl.09:35

I vår barnehage tenker vi at det er god pedagogikk å organisere rom og miljø så de støtter de mange læreprosessene som foregår i barnegruppa og hos det enkelte barn hele tiden.Dette er utfordrende for pedagogene, men vi ser at læringsutbyttet er stort når vi lykkes.Vi mener at det er bekymringsfullt at det hevdes at barns medvirkning har gått for langt. Kan man si at barnet i dag utfordrer oss, og at det er vi som må endre konteksten for gode læreprosesser? Kan man diskutere undervisning kontra kunnskapsbygging? Kartlegging av små barn, hvem gir oss rett til det?

Eivor Evenrud

27.08.2014 kl.20:07

Anne Growen Støvne: Ja! takk for god kommentar. Hvem i all verden skal få bestemme når barns medvirkning går for langt? De som syns barna blir "vanskelige"? De har jo lovfestet rett til medvirkning i egen hverdag, men likevel er det mange som bare ser ut til å overse det. Og kartlegging, det tror jeg nesten ikke jeg skal si mer om. Store deler av det er bortkastet tid, og hvorfor i all verden skal vi som voksne gå rundt og lagre sensitiv informasjon om barnets utvikling i realfag? Jeg mener at det ikke er lov, men noen finner vel lure omveier for å gjøre det likevel.
Uansett, takk for at du tok deg tid til å lese.Det høres ut som om du jobber i en god barnehage!

Eivor Evenrud

27.08.2014 kl.20:08

Jorunn Døviken: Jeg vet det. Og- all ære til lærerne. http://lodgelady.blogg.no/1408957483_trenger_vi_lrere.html

04.09.2014 kl.21:02

Man skulle tro at det kunne gå an å bli lykkelig uten å "lykkes" etter verdimalen som er på agendaen som du beskriver og som ofte presenteres uten å demonstreres direkte. Innlegget ditt er viktig og innholdet bør også sees i sammenheng med at en del tenåringer og unge voksne føler seg utilstrekkelige og faller utenfor, ikke nødvendigvis i "NAV-kategorien", men i vellykkethetstilkortkomming. Viktig debatt. I mellom foreldres og pedagogers kaosangst og kontrollbehov OG total filtermangel hos barna, må det finnes en mellomting og en fleksibilitet, og ofte blir vel veien til mens man går. (Utfordringen er selvfølgelig at vi som arbeider med barn og unge til stadighet får oppskrifter som vi er pålagt. Da gjelder det å ha minst to tanker i hodet på en gang.)

Eivor Evenrud

10.09.2014 kl.20:50

Anonym: Takk for god og viktig kommentar! De siste undersøkelsene ang. psykisk helse til unge er ikke veldig oppløftende. Noe er feil et sted på veien, så gjelder det bare å finne ut hva det er, og hva man kan gjøre for å forebygge.

- Eivor

Wenche Hoem

02.10.2014 kl.23:10

Veldig bra artikkel !

Har akkurat skrevet en blogg : Du er bra nok som du er. Har vært en del i media om psykiske plager og unge jenter. Dette opptar også meg og det kan ikke fortsette slik det gjør. Vi ser bare toppen av isfjellet.

Skriv en ny kommentar