50% barnehagelærere er ingen god ide

18.10.2016 - 13:08 Én kommentar

Debatten rundt barnehagens innhold og muligheten de ansatte har til å oppfylle sammfunnsmandatet sitt, har pågått i lang tid. Bemanning har alltid vært en del av debatten.

 Barnehageloven er endret på mange områder de 41 årene den har eksistert, men et punkt som aldri er rørt ved, er loven om bemanning. Pr i dag kan du drive barnehage med 3 barnehagelærere og 56 barn, og fortsatt være innenfor loven. En slik barnehage vil i tillegg kunne skryte av å ha 100% barnehagelærere.

Jeg antar mange allerede nå ser hvor jeg vil; Prosentregning er ikke særlig egnet til å si noe om bemanning i barnehager. 

For tre år siden holdt jeg kurs for noen som frustrert kunne fortelle at de jobbet i en barnehage hvor "eier skryter av at vi har 50% barnehagelærere, men vi har jo mistet assistenter og fagarbeidere!" Og jeg har selv vært x antall dager på jobb hvor vi har vært 50% barnehagelærere. Det er de dagene hvor det har vært høyt sykefravær. 

Det er nemlig lett å få flotte tall på papiret. Hva er det letteste måten å få 50% barnehagelærere på i en avdeling med 15 småbarn, 2 barnehagelærer og 3 fagarbeidere/assistenter?   Å kvitte seg med en fagarbeider/assistent. 

Det er politisk vilje til å gjøre noe med bemanningen i barnehager om dagen, men hva blir vi stående igjen med?

Her må ansatte og foreldre følge nøye med. Skal man ha 50% barnehagelærere, så er den øvrige bemanningen like interessant. Spørsmålet er jo; 50% av hva da? Det samme gjelder når du søker jobb eller barnehageplass til barnet ditt. Eiere vil selvfølgelig fremstille barnehagen sin på best mulig måte, og det ser jo unektelig flottere ut med "vi har 50% barnehagelærere i motsetning til kommunens 37% barnehagelærer"  enn  "vi har 8 barn pr.ansatt i motsetning til kommunens 6 barn pr. ansatt." 

Loven om bemanning i barnehager er absolutt klar for å endres, men da må all bemanning lovfestes- ikke pakkes inn i glanspapir med prosentregning. 

Eller er det "gammeldags å tro at bemanning henger sammen med kvalitet i barnehagen," slik tidligere byråd Torger Ødegaard uttalte?

- Eivor 

Bloggen min kan du følge her 

 

Jeg er ingen barnehagetante!

23.06.2016 - 11:02 61 kommentarer

Det er ikke barnehagetante jeg er, sier statsminister Erna Solberg i et intervju med NTB.  

Hun går nemlig ikke inn og detaljstyrer hva statsrådene sier og gjør.

Statsministerens uttalelse vitner om total mangel på kunnskap og respekt for en hel profesjon. Bra at hun ikke er barnehagetante, det er det nemlig ingen andre som er heller. Norske barnehavelærerinners Landsforbund ble opprettet i 1949, og profesjonen er sånn sett relativt ung i historisk sammenheng, men tanter har de ansatte aldri hatt som yrkestittel.


Selv om man i 2012 kunne lese overskrifter av typen "landets første barnehagelærere," så er det blitt utdannet barnehagelærere i Norge i over 60 år. Solberg burde vite bedre enn å ta i bruk et begrep som barnehagelærere selv har forsøkt å fjerne i årtier. I tillegg er Solberg del av en regjering som i tre år har påstått at de arbeider for å heve status for ansatte i barnehage. 

Joda, det var nok vanlig noen steder en gang for lenge siden at man sa "tante" om en eller flere av de ansatte i barnehagen. Men det har aldri vært utdannet barnehagetanter, og det har heller aldri vært ansatt noen i en stilling med den tittelen. Tantebegrepet stammer fra en tid hvor barnehagen ikke en gang hadde egen lov. Hvis statsministerens kunnskap og oppfatning av barnehagen befinner seg på 1972-nivå, så er det helt greit å si tante. Alt annet er ugreit. 

Altså; det er ok om en besteforelder som henter barnebarnet skulle komme til å kalle en ansatt for "tante," og det er ok om en ansatt selv ønsker å bli kalt for "tante."

 Det er der i mot ikke ok når landets øverste leder viser så lite forståelse og respekt, både for selve yrket og yrkets innhold. Ekstra uheldig er det at uttalelsen kommer rett etter det største barnehageopprøret  sektoren har hatt på årevis. 

Hvis vi ser litt på konteksten begrepet barnehagetante brukes i, så blir det nemlig verre. Går inn og detaljstyrer hva de (statsrådene) sier og gjør?  Hva i all verden er det for slags parallell å trekke til barnehagen og de ansatte der?  Hvis statsministeren tror og /eller mener at barnehagelærere detaljstyrer hva barna sier og gjør, så bør hun skru klokka noen uker tilbake til da hun var på besøk i Thor Olsens barnehage.

Og hvis Solberg oppriktig mener det er ok å bruke begrepet "barnehagetante," hvorfor er hun i så fall opptatt av å ikke være det?  Ansatte i barnehage utøver et av de viktigste og mest krevende yrkene vi har i landet. Og barnehagelærerne er en profesjon som endelig har reist seg med stolthet og sagt i fra. Dette burde statsministeren sette seg godt inn i, snarest.

Kan ikke ansatte i barnehage snart få slippe å bli kalt tanter? 

- Eivor 

Følg bloggen min her

Instagram: eivor_

Er dette framtidens barnehage?

11.03.2016 - 15:02 31 kommentarer

Alle som jobber i barnehage vet hva hovedproblemet der er; det er alt for få voksne!

Det eneste loven sier om antall voksne og hvem disse voksne skal være, er at det skal være 1 pedagogisk leder på 18 barn over tre år, og 1 pedagogisk leder på 9 barn under tre år. Den pedagogiske lederen skal være utdannet barnehagelærer. Ellers kan man bemanne barnehagen akkurat som man vil, så lenge en eller annen (ofte den med økonomiansvar) sier det er "tilstrekkelig bemanning."


Dette har stått uendret i lovverket i over 40 år!

Og barna får ikke lov til å være tre år lenger, det er toåringene som passer inn i budsjettet som treåringer i dag- siden de er inne i sitt tredje leveår. Og en treåring er billigere i budsjettet enn en toåring, derfor synes noen det er lurt å presse barna inn i "treårskategori" så tidlig som mulig.

I løpet av disse førti årene har det blitt lagt fram melding etter melding fra ulike politikere om hva og hvordan barnehagen og dens innhold bør eller skal være. Den siste ble lagt frem i dag, av kunnskapøsminister T. Røe Isaksen. 

Stortingsmeldingen som ble lagt fram i dag inneholder ordet kvalitet over 100 ganger, og ordet relasjon kun 7 ganger. Ordet kvalitet  slenges ut gang på gang uten at det noe sted gjøres rede for hva begrepet innebærer. Det foreligger pr. i dag ingen nasjonal eller profesjonsetisk felles forståelse av innhold i begrepet "kvalitet i barnehage."

Alle som jobber i barnehage vet- eller bør vite- at relasjonsarbeid og tilknytning er helt avgjørende i arbeid med barn i barnehage. Og,det viktigste: relasjoner og tilknytning foregår der mennesker- barn og voksne- møtes. Å snakke om kvalitet uten å legge til rette for flere gode relasjoner, er meningsløst.   

Regjeringen vil ha mer læring, mer fokus på språk, mer systematisk arbeid, tettere oppfølging av barns trivsel, bedre foreldresamarbeid, høyere krav til barns utbytte av bhg, mer dokumentasjon og mer realfag i barnehage. Det er kanskje det de mener er kvalitet i barnehagen?  Mange honnørord og flotte formuleringer om hvordan framtidens barnehage bør se ut, og hvordan dagens bør endres.

Hvem har de tenkt til at skal stå for alt dette?

Ikke et ord om mer penger til personale i barnehagen eller lovfestet norm for bemanning. Ingenting om å øke andelen pedagoger, få tilbake kjøkkenassistent eller tospråklige pedagoger. Heller ikke behov for et minutt mer med planleggingstid i følge denne Stortingsmeldingen. Ingenting om at at det er alt for mange barn på alt for få voksne i alt for mange barnehager. Ettåringer klarer ikke å si i fra om dette selv, men barnehagelærere har gjort det i lang tid.

Nei, nok en gang er det bare en haug med papir som sier ingenting annet enn at: Vi trenger ikke flere pedagoger eller høyere voksentettehet i barnehagen- det er de som jobber der som må bli bedre!  

Dette går rett og slett ikke særlig mye lenger, Røe Isaksen. La profesjonen selv få komme til bords snart, det kan hende de vet bedre enn et kontor fullt av byråkrater som aldri har skiftet en bleie samtidig som man forsøker å observere en treårings språkutvikling og planlegge samlingsstunden som skulle ha vært for 10 min. siden. 

- Eivor 

Følg min private side her

 

Barns rettigheter er mangelvare i sosiale medier

10.07.2015 - 14:48 10 kommentarer

Det er overalt. 

Bilder av barn, dokumenter som omhandler barn og anekdoter sammen med sensitive personopplysninger fyller sosiale medier daglig. Verstingene er foreldreblogger, nettaviser og facebook. Dette er også de sosiale mediene hvor saker deles raskt. 

Ikke bare deles det raskt- det er ønskelig at det deles raskt. 

Del videre!

Spre historien så alle får se!

Se hva som skjedde dette barnet!

Gjenglemt mellom tastaturet og skjermen er barns rett til personvern og privatliv.


Voksne er veldig klar over sin egen rett til dette. Vi spør før vi legger ut bilder av andre, vi sender klage til PPU hvis vi føler pressen har gått over streken, vi anmelder hvis noen har brutt taushetsplikten, og de aller færreste har alle sine personopplysninger tilgjengelig på nettet.

Om barns rett til privatliv står det i FNs barnekonvensjon §16 at barn ikke skal utsettes for vilkårlig innblanding i sitt privatliv. I tillegg skal barns beste være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn.

Er det vilkårlig innblanding i ens privatliv å få bilder og personopplysninger spredt til flere titusener i uken? 

Ja, det er det. 

Er det til barnets beste å f.eks. stille til intervju som niåring og snakke om at helsesøster skriver at du er overvektig?

Nei, en slik sak kan godt være i nyhetsbildet, men ikke med barnet som en av de involverte.

Er det greit å legge ut ukentlige anekdoter, bilder og personopplysninger om barnet sitt på en åpen nettside?

Nei, ikke i følge FNs barnekonvensjon.

La oss se på det hele fra et annet ståsted;

Miriam er 13 år og starter en blogg. På den legger hun ut bilder og personopplysninger om sine foreldre. Se hvor trøtt mamma er om morgenen!  Her gikk det visst litt feil med påkledningen! Mamma fylte 49 i går, og jeg dro ned på jobben hennes i Storgata 8 for å gratulere. Se på dette artige bildet jeg tok av henne uten at hun så det. 

Alex er 12 år og legger ut et bilde av foreldrene på facebook. Dette er mine foreldre, Anne Hansen og Lars Olsen. I går fikk de et brev fra familievernkontoret hvor det sto at de må komme til møte neste uke. Mamma sa hun ikke ville, og pappa var enig i at de ikke trengte et slikt møte. Da de ringte sa det kontoret at de må, og jeg syns de bør slippe hvis de ikke vil. Del gjerne videre!

Hadde det vært greit? Ville voksne tenkt at dette var like uskyldig som når foreldre ikke ivaretar barns rett til privatliv?

Samfunnet- og den enkeltes plikt til å ivareta barns personvern og rett til privatliv er mangelvare i sosiale medier. Selv om det er foreldrene selv som har lagt ut noe om sitt eget barn, betyr det ikke at barnets rettigheter er ivaretatt. Alle som deler videre er deltagende i å innskrenke barnets privatliv.

Siden det er barn det er snakk om, har det en tendens til å avfeies med at det hele er søtt og uskyldig. Hvorfor det? Tror man at barn ikke merker det? Tenker man at barn syns det er helt ok å bli stoppet på gaten av ukjente som vet en hele del om deres privatliv?

På et tidspunkt slutter foreldre å dele av sine barns privatliv, noe som er litt merkelig. Hvis det er greit når de er fem år, hvorfor slutte når barnet er 12 år?

 Det finnes en hel del kampanjer for barn og unge om nettvett, men det kan virke som det er foreldregenerasjonen som bør være målgruppen for neste kampanje.

- Eivor 

Følg bloggen min her

(bildene er fra kampanjen www.dubestemmer.no)

Ingen så at Adrian (4) døde i barnehagen

08.04.2015 - 18:52 57 kommentarer

Adrian på fire år døde i barnehagen. Han ble funnet livløs i barnehagens garderobe, etter å ha fått en snor fra en ryggsekk rundt halsen. 

Da han ble funnet var han alene i garderoben.

Barnehagen, som ligger i Ålesund, har hele tiden omtalt hendelsen som en ulykke, men Adrians foreldre kan nå fortelle at de ikke godtar dette som en ulykke. 

- For oss var ikke dette en ulykke, men en totalsvikt fra barnehagen, sier de til Sunnmørsposten.

Ingen av de ansatte kan tidfeste når de sist så Adrian. Ingen vet når han gikk inn i garderoben, eller hvor lenge han var der før han ble funnet. Det de ansatte vet er at Adrian var en av de første som fikk vann i sin drikkeflaske, 35 minutter før han ble funnet.

En voksen var sammen med de andre barna i rommet ved siden av, og det ble ikke oppdaget at Adrian manglet før en annen ansatt kom dit.

Dette er en situasjon som alle barnehageansatte kan kjenne seg igjen i. Barna skal ut. Drikkeflaskene fylles på. En og en skal på do, og barna samles i det man gjerne kaller fingarderoben. Der tar man på fleecejakker, lue, solkrem o.l. Etterpå går man til grovgarderoben og tar på sko og uteklær, og til slutt går man ut.



Adrian kom seg aldri ut. Er det en ulykke?

Foreldrene mener nei.

Og det samme mente jeg da jeg omtalte denne saken i fjor. 

Jeg er klar over at det her er brutalt å skrive, men et barn dør ikke av å få en snor rundt halsen hvis en voksen er rett ved siden av, skrev jeg den gang.

Vi trenger debatt rundt barnehagens innhold og plass i samfunnet, men det første som må på plass er sikkerheten. Foreldre viser enorm tillit og leverer fra seg det kjæreste de har i barnehagen. Og det verken bør eller skal være mulig å få den telefonen Adrians foreldre fikk. 

Irene, Adrians mor, sier til Sunnmørsposten at de gjerne vil dele og fortelle for å unngå at andre skal oppleve det samme.

-At foreldre er bevisste hvilke omgivelser barna deres oppholder seg i, og kanskje stiller spørsmål rundt hvilke rutiner barnehagen har, sier hun.

Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Foreldre kan, bør og må stille spørsmål!

Sikkerheten er det absolutt første som må ivaretas i barnehagen.

Dette håndhever jeg hver dag som barnehagelærer. Jeg blir kalt vrang og litt vanskelig til tider. Det kan jeg leve med. Vi kan ikke leve med at barn dør i barnehagen fordi det ikke var en voksen til stede. 

Vi har ingen å miste. 

- Eivor 

Følg bloggen her

 

Oslobarnehagen bryter loven

16.03.2015 - 21:34 11 kommentarer

Vi går rett på sak; De ansatte i Oslobarnehagen ble i forrige uke pålagt å kartlegge språket til alle treåringer, samt dokumentere hvilke foreldre som sier nei til kartlegging. Først heter det at det er obligatorisk, men senere i brevet åpnes det for at man som forelder kan si nei (mot at det dokumenteres).

( utdrag fra brev sendt til alle bydelen fra byrådsavdeling for kunnskap og utdanning 11.03.2013)

Verktøyet som skal brukes heter TRAS, og det består av et skjema hvor den voksne skal fargelegge hva barnet mestrer/ ikke mestrer. Nærmere 400 000 leste det første innlegget jeg skrev om dette.

I debatten som fulgte i etterkant gikk kunnskapminister Torbjørn Røe Isaksen ut og sa at vi ikke skal kartlegge alle barn. Han har flere ganger sagt at ansatte i barnehagen ikke kan bli pålagt en slik praksis.  Dette gjentok han nå i vinter i debatt med Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet. Likevel har regjeringen nå kommet med et forslag til endringer i barnehageloven som åpner for en slik praksis. 

Fra flere hold ble det i januar 2015 fortalt om at de ansatte i Oslobarnehagen ble bedt om å sette i gang med kartleggingen i påvente av endringene i loven. Anniken Hauglie, skole- og barnehagebyråd i Oslo har foreløpig ikke uttalt seg om dette.



Å sette i gang med en praksisendring i påvente av at en lov skal endres, er ikke lovlig. 

Eksisterende lovverk og retningslinjer åpner ikke for at man kan pålegge ansatte i barnehagen å bruke ett enkelt verktøy i arbeidet med å observere, vurdere og dokumentere barns lek, læring og utvikling. Eier av barnehagen kan heller ikke pålegge de ansatte å kartlegge alle barn.

Dette valgte flertallet i Oslo bystyre å overse, og vedtok følgende: 

Det etableres obligatorisk språkkartlegging av alle 3-åringer i forbindelse med 3- årskontroll på helsestasjonen eller i barnehagen.

I brevet som ble sendt ut fra Byrådsavdeling for kunnskap og utdanning forrige uke, kommer det tydelig frem at det er barnehagen som skal stå for hoveddelen av kartleggingen. Det som også er litt interessant, er at det virker som om dette er en praksis som har eksistert lenge. 

For ordens skyld:

Å kartlegge alle barn er ikke eksisterende praksis, hverken i Oslo eller nasjonalt.

Å kartlegge alle barn med det ene verktøyet som vi nå blir pålagt å bruke, har aldri vært eksisterende praksis i Oslo.

Å dokumentere hvilke foreldre som ikke vil at barnet sitt skal kartlegges med TRAS, har aldri vært foreslått eller pålagt tidligere.

Kort oppsummert, så skal alle som går i barnehagen kartlegges med TRAS, og resten av barna skal vi gjøre vårt beste for å få tak i så vi kan kartlegge dem. 

Oslobarnehagen har som visjon å være landets beste barnehage, er den det?  Det jobbes også hardt for å tiltrekke seg flere gode barnehagelærere, og å ha fornøyde foreldre.

Skal man nærme seg noe av dette, er det vel på tide å rydde opp? 

 

- Eivor, barnehagelærer.

Følg bloggen min her

 

Teodor på fem år har helt rett

16.02.2015 - 13:15 19 kommentarer

Teodor liker å tegne. Han er fem og et halvt år, og har snakket med NRK P2 om overgangen mellom barnehage og skole. 

-Tror du at det blir veldig annerledes enn å gå i barnehagen? spør journalisten.

Ja, det tror Teodor. Og på spørsmålet om hva han tror blir annerledes, svarer han:

- At vi ikke får lov til å leke så mye, for vi må gjøre lekser. Vi får leke av og til da, men vi får ikke leke så mye. 



Og han har helt rett. Det er ikke lagt opp til mye lek på skolen, hverken for Teodor eller de som er eldre enn ham. Det finnes ingen regler for hvor mange som kan gå i samme klasse, og heller ingen bestemmelser for hvor mange lærere som skal være i klassen. 1 lærer med 30 elever er helt vanlig mange steder i landet. Det er vanlig fordi vi har latt det skje i stillhet. Det som opprinnelig skulle være et mykt overgangsår fra barnehage til skole, heter nå 1.klasse.

1.klasse er fylt med fag, læringsmål og høye krav til barn. 

For mange barn er det en vanskelig overgang. Hvor ble det av overgangsåret som skulle være preget av lekende læring, og hjelpe barna å venne seg til skoledagens struktur?

Det året har havnet i barnehagen.

Når vi sendte fra oss seksåringene til skolen, var det med lovnader om at de skulle få en lekende hverdag med ekstra voksne og tilpasset opplegg.  Det ser det ut som om mange i barnehagen har glemt, eller kanskje aldri har visst.  I disse dager er nemlig over 200 stk fra barnehage på informasjonsmøter i forbindelse med landets største forskningsprosjekt i barnehager. 

Helt først; det forskes ikke på barn. Det forskes på barn i barnehage. Altså på barn i et konstruert miniatyrsamfunn hvor de er prisgitt de voksne som er der. De er prisgitt de voksnes valg og handlinger, og de er ikke der av "fri vilje."  

Barn går i barnehagen fordi det voksne samfunnet har behov for det.  Det betyr ikke at barnehage ikke er bra for barn.  Men det betyr at vi skal være veldig forsiktig i arbeid og diskusjon rundt hva barnehagen skal være. 

Det har dukket opp nye ord rundt barnehagen, nærmere bestemt rundt barna i barnehagen. Siden de aller fleste barn nå går i barnehage, snakkes det stadig om hvordan vi best kan utnytte dette. 



Agderprosjektet, som ledes av Mari Rege og Ingunn Størksen, bygger på et prosjekt som heter SKOLEKLAR. I Skoleklar ble det ikke forsket på 1.klasse, men på femåringene. Det ble forsket på de som samfunnet aldri ble enige om at skulle være skoleklare.  På finurlig vis har året for at barna skal tilpasse seg skolen blitt flyttet ned til femåringene. 

Og i disse dager sitter altså en hel del barnehageansatte og vurderer å godta dette uten en større debatt.

Agderprosjektet har blitt tildelt 42 millioner kroner. De skal sette i gang stimulerende lekbaserte læringsaktiviteter minst 8 timer i uken for femåringer i barnehage, for å se om dette kan bidra til at barna stiller mer likt ved skolestart.

Agderprosjektet skal vare i fem år.

De trenger 100 barnehager til prosjektet.

Barnehagelærere som takker ja til å være med i prosjektet, må være borte fra sin barnehage 50% av tiden. De skal på samlinger, utvikle læringsopplegg og få undervisning. Dette betales av Agderprosjektet. De får også dekt reise og opphold til samlinger, samt gratis leke- og læringsmateriale til "sin" barnehage.  Dette vil sikkert friste en del barnehagelærer. Det høres jo ganske fint ut å jobbe 50% samtidig som man får full lønn og gratis undervisning. 

Barnehagelærerne som forsvinner, skal dekkes opp med midler fra Agderprosjektet. Er det realistisk å tro at man klarer å skaffe tilsvarende kompetanse i vikarstillingene? Hvor mange barnehagelærere kommer til å søke seg til en 50% stilling?  Og hva med stabiliteten i personalet? 

Innholdet i prosjektet er foreløpig ikke helt kjent, men det må bryte med dagens barnehage. Ellers ville det vel ikke være noe å forske på? Og for sikkerhets skyld, det forskes ikke på effekten av ekstra voksne, men av det de voksne gjør. Det kommer til å være like mange voksne i barnehagen, både før, underveis og etter dette prosjektet er avsluttet.

Det man virkelig vegrer seg for i sammenheng med barnehage og økonomi, er nemlig å øke andelen voksne. Det er ikke snakk om flere voksne i barnehagen, men at voksne i barnehagen må gjøre noe annerledes den tiden de er der.  

Og for å gjøre det hele mer absurd, så kan kun barn med norske eller engelske foreldre delta i Agderprosjektet. Prosjektet som skal gi "en god start for alle," og som fylkeskommunene håper skal bidra til bedre levekår, gjelder altså ikke for alle. 

Forskerne sier at de må få være i fred, og få lov til å komme frem med sin forskning. Det samme tror jeg mange barnehagelærere kunne ha sagt; la oss være litt i fred nå.

Kjære barnehagelærere, eiere og styrere; ikke la dere friste av dette prosjektet. Dere er gode nok! Det er dere som vet best hva disse barna trenger. Og det er dere som nå må verne om leken til Teodor. Det er dere som har muligheten til å verne om det siste året i barnehagen og stå opp for at "problemet ikke ligger hos oss."  Hvis det er så mange barn som ikke er klare for skolen, så betyr vel ikke det at barnehagen ikke gjør nok?  

Det er dere som jobber i barnehagen som har mulighet til å sette standarden for barnehagens innhold og oppgaver, og det bør preges mest mulig av lek.

Teodor liker å leke, og han vet allerede at han ikke får leke så mye på skolen. La han få fortsette leken i barnehagen. Alle vi som jobber i barnehage vet at det allerede foregår læring der.

Rege og Størksen, som leder Agderprosjektet, snakker om at femåringene skal lære ved hjelp av å studere naturen, undersøke pinner og leke seg med det vi ser. Det er betryggende at læringen skal foregå slik. Det er nemlig slik den allerede foregår. 

Er du invitert til å delta i Agderprosjektet bør du tenke deg grundig om før du svarer. Hva tenker du at du skal lære av dette, som du ikke lærte på profesjonsstudiet? Er det etisk rett å delta i et prosjekt som ekskluderer de med annet morsmål enn norsk og engelsk?

Er problemet i barnehagen at barn ikke lærer nok? Hvilken retning går barnehagen og profesjonen i hvis vi lar dette sette standarden for praksis?

Og, hvis Teodor vil leke, er det da du som skal bestemme hva og hvordan han skal leke? 

- Eivor

 

Følg bloggen her

Når aksjeselskapene tar over barnehagens pedagogikk

18.01.2015 - 20:46 9 kommentarer

Hvert år kan vi lese om økonomiske kutt i barnehagesektoren, mangel på barnehagelærere, lav bemanning og nedleggelse av små barnehager. Like ofte blir det lovt at det satses på dette, at det skal gjøres noe med, og at det er "gode rutiner som sikrer" et eller annet. Det skrives og skrives, og snakkes høyt om hvor bra det skal bli. Men pengene plasseres stadig langt over pedagogene. Hvor mye går egentlig med i det byråkratiske sluket? Vi vet i dag nok om hva minstekravene bør være i en god barnehage, gjør vi ikke? 

Likevel er barnehagesektoren en av de få i landet som har fått drive så lenge uten å følge lovverket. Barn over hele landet får ikke sin lovfestede rett til en pedagogisk leder med barnehagelærer-utdannelse.I lovteksten står det at det skal være 14-18 barn pr. pedagogisk leder med utdannelse. Maksantallet som var 18, er ikke lenger et makstall, det er praksis over hele landet.  Dette er ikke bare en utfordring, som det så pent heter, det er et problem. 

Og det blir forsøkt løst ved å ta ulike snarveier. En av de mest kjente og stadig voksende, er å innføre et program/verktøy/en metode som lover at kvaliteten heves. Tidlig innsats og kompetanseheving er de mest brukte ordene i den sammenheng. Begge deler er riktig og viktig i forbindelse med utvikling av barnehagen og de ansatte. 

Men, hva er det egentlig som kommer inn i barnehagene?  

Svært mye av det er en erstatning for de manglende barnehagelærerne. Eller erstatning for mangelen på tid og rom i den enkelte barnehage til faglig diskusjon, refleksjon og utvikling. Barnehagelærere går ut av høyskolen med krav til kompetanse innenfor alle områdene enkelte program/verktøy/metoder presenterer.

Likevel tar andre over utvikling, iverksetting, gjennomføring og evaluering av det som foregår i barnehagen. Politikere og kommuner bruker millioner på noe annet enn flere barnehagelærere. Og styrere og barnehagelærere, som alle skal være profesjonutøvere, takker ja. 

Et eksempel er  "Være Sammen."

Utviklerne ser ikke ut til å bli helt enige i hva "Være Sammen," egentlig er. Sentrale personer  i Være Sammen AS uttaler ulike steder at det er er "pedagogisk verktøy," et program," og "kompetanseheving for barnehager."   Og som med så mange andre program/verktøy/metoder som selges inn til barnehager, er det ikke utviklet eller forfattet av noen som jobber i barnehage. 

Dette utdraget fra en kommune forklarer hvordan det kan se ut mange steder: 

 

En av hovedkomponentene i "Være Sammen," er den autoritative voksenrollen, og det henvises stadig til Diana Baumrind. I 1967 ble 110 barn observert, og deretter ble 32 av barna som passet inn i mønsteret på en forhåndsbestemt skala valgt ut til å delta i studiet. I 1971 fortsatte Baumrind sine studier, også på et ikke- tilfeldig utvalg. Denne gangen ble de som ikke kunne skrive og lese luket ut, samt at familier med "feil etnisk opprinnelse" ble sortert ut. 

Baumrind studerte kun barn/foreldre-relasjonen, og utviklet en teori om ulike parentingstyles. Hun plasserte foreldrene i studiet inn i tre ulike kategorier, og  en av disse foreldrestilene, er den autoritative stilen. Studiene er viderutviklet og hyppig referert til, men er det overførbar til den norske barnehagen?  

"Være Sammen," ser ut til å mene det.  De har også ganske fritt tatt Maccoby & Martins modell fra 1983, puttet på litt farger og artige figurer, og presentert den som sin modell for voksne i barnehagen. 

    

Det er selvfølgelig andre teorier og perspektiver som blir referert til og presentert i "Være Sammen." En av de er Berit Bae.Det er vel knapt mulig å gå ut av barnehagelærer-studiet uten å ha hørt om Bae, men for mange assistenter er det kanskje nytt. 

Igjen, så kan man undre seg hvorfor kommune-Norge bruker millioner på å få kommersielle aktører inn i barnehagen for å videreformidle slik kunnskap, i steden for at man bruker barnehagelærerne selv.  

En annen sentral del av at de kommersielle aktørene inntar barnehagen, er de stadige påleggene om at alle ansatte må delta, forplikte seg og aktivt ta i bruk materialet.  Dette kan se ut til å være tilfelle for "Være Sammen" også.

 

 
   Utdrag fra Masteroppgaven til Marie Sola 

 

Det følger med plysjdyr, plakater, bøker og CDer til implementeringen. Dette omtales som pedagogisk materiale som passer sammen med den nye voksenrollen alle ansatte skal omfavne. Videre er det også en pakke for foreldrene. Hva får noen til å dele ut en spå med fire parentingstyles til foreldre?

 

Alt i alt så er kjernen i det hele at vi som er profesjonutøvere takker ja til en deprofesjonalisering ved å la andre ta over for innholdet og kvalitetsutviklingen i barnehager. Ser vi ikke at vi selv er med på å si at vi ikke kan, ikke vil, ikke trengs i barnehagepedagogikken ved å forholde oss stille og utelukkende positive til at andre definerer pedagogikken for oss?

Det er også slik at vi pr. i dag ikke kan få begge deler. Det ideelle hadde jo vært hvis barnehagen var full av barnehagelærere, vikar ved hvert sykefravær, en styrer i hver barnehage, 14 barn pr. pedagog og økonomiske midler til å selv velge ut områder hvor vi hadde behov for kompetanseheving.

Slik er det ikke. Og det ser dessverre ut til at vi stille har samtykket til noe profesjonen ikke er tjent med. 

Programmet jeg har nevnt i dette innlegget har selvfølgelig gode momenter, men hvorfor trenger vi dette programmet for å få varme voksne i barnehagen?  Det ropes om manglende faglig "pensum" og kompetanse. Er det tid som er problemet, eller er vi virkelig så kunnskapsløse at vi selv ikke kan veilede og heve kompetansen til hverandre. Å holde seg faglig oppdatert ligger jo tross alt i stillingsbeskrivelsen de aller fleste steder. 

Store kommersielle aktører er i ferd med å definere og ta over pedagogikken i  mange barnehager. Og svært få ser ut til å reagere. 

Hvordan havnet vi her?

- Eivor    

  Bloggen min kan følges her

Dagen da du forsvant, Agnes

04.11.2014 - 17:28 103 kommentarer

Alle så deg Agnes. Alle var sammen med deg flere timer hver dag. Og alle var enige i at du noen ganger var litt urolig, litt sliten, eller litt "vanskelig å ha med å gjøre."  Du fulgte liksom ikke det samme mønsteret som de andre barna i barnehagen, og hvordan ville det vel bli for deg på skolen hvis du fortsatte å "leve i din egen verden?" 

Heldigvis hadde familien din en bekjent  som kunne avlaste dem litt. En som du også kjente, Agnes, og som hentet deg i barnehagen av og til. Foreldrene dine kunne fortelle at du helt fra morgenen av spurte flere ganger om det var "hans hentedag" disse onsdagene.  

Og det spurte du om i barnehagen også. Alle syns dette var litt artig.  Hvor mange ganger må vi si "Ja, han henter i dag," før Agnes tror på det, liksom? 

"Agnes har spurt etter deg hele dagen," kunne de si når du ble hentet.

"Agnes har stått ved porten og sett etter deg i nesten en time," sa de. 

"Agnes er urolig hele dagen når du henter, det er tydelig at hun gleder seg veldig til disse dagene," sa en. 



En av disse onsdagene sykler du rolig rundt på lekeplassen. Du kikker mot porten med jevne mellomrom. Du sykler bort til en voksen, spør om det er lenge til du blir hentet, og sykler videre til en annen voksen. 

Nei, det er ikke lenge til henting. Og da du blir hentet, så går du stille av sykkelen og bort til han som henter deg. Du følger etter ham inn, og ned trappen til garderoben. Men, blikket ditt- blikket ditt er ikke ditt eget, Agnes. 

Det er som om noe treffer meg hardt i magen, og omsorgen jeg har for deg trumfer alt av "regler for senvakten i utetiden."  

Jeg skal egentlig være ute og gi informasjon til de som henter. Jeg skal ikke gå inn, for da blir det rot med "senvaktsystemet."  Men denne dagen, da er det noe annet som føles mer rotete enn organiseringen av vaktsystemet. 

Jeg går etter deg og mannen, Agnes. Inn i barnehagen og halvveis ned trappen til garderoben. Der blir jeg stående og se på dere, og det er da jeg ser det. Det er da alt raser sammen.

Du er ikke Agnes lenger. Barnet som står nede i garderoben med denne mannen, er et barn jeg ikke kjenner igjen. 

Han som henter, holder deg ikke kjærlig i hånden. Han holder deg hardt rundt overarmen, og snakker med en helt annen stemme enn han gjorde ute på lekeplassen i barnehagen.

Og jeg ser at du ikke har spurt etter han hele dagen fordi du har gledet deg. Jeg ser at du ikke er glad i han som står sammen med deg, Agnes, du er livredd. Blikket ditt, kroppspråket ditt, stemmen din og alt det som er deg -  det har forsvunnet.

Hvorfor det? 

Er du sliten, urolig eller bare "litt vanskelig å ha med å gjøre" nå igjen? 

Hva skal jeg gjøre? Kan jeg la deg gå, og kanskje forsvinne for godt, Agnes? 

Jeg lar deg gå, men jeg ringer også dine foreldre. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor du ikke bør være sammen med denne mannen, men jeg er sikker på at noen må hjelpe meg med å hjelpe deg akkurat nå. 

Og til slutt, ser vi deg alle sammen, Agnes. Vi ser hele deg, og hva som har gjort deg til deg. Det vil ta tid å finne deg helt igjen, og det vil ta tid å sørge for at du aldri mer forsvinner.  Vi ser deg ordentlig nå, Agnes.  Det var aldri du som var vanskelig å ha med å gjøre, det var andre som gjorde det helt uutholdelig for deg å leve i noe annet enn "din egen verden."  

Vi som jobber med barn har en helt unik mulighet til å se alle barn. Og det må vi. 

 

- Eivor 

Følg bloggen her

(Historien er anonymisert og satt sammen i tråd med retningslinjer for personvern og taushetsplikten jeg er underlagt.)

Studentene skriver! Språkkartlegging- et ufullstendig tiltak

31.10.2014 - 19:24 2 kommentarer

 Jeg vet det er mange barnehagelærer-studenter rundt omkring i landet som har mye på hjertet. Det vet jeg fordi mange av dere sender meg mail med gode refleksjoner, spørsmål og ideer. Jeg har ofte tenkt at mange av disse tekstene/refleksjonene burde nådd ut til flere; at det burde vært mulig for flere å komme med innspill i steden for at det bare er jeg som gir råd eller kommer med mine synspunkter.  

Derfor kommer det fra og med nå en egen "kategori" på bloggen, som vil hete studentblogg. Under denne kategorien vil det ligge gjesteinnlegg.  

Den første studenten ut, er :

Navn: Yngvill Brønner

Studiested: Høyskolen I Oslo og Akershus (HiOA)

Klasse: 2. år Deltid


Yngvill Brønner, barnehagelærerstudent 

Barnehagebyråd Anniken Hauglie skriver i Dagsavisen 23.10 at vi skal kartlegge for barnas skyld, for å avdekke hvem som trenger ekstra hjelp for å være godt nok rustet i norsk til skolen.

Alle barn bør kunne norsk før skolestart. Det er liten tvil om at dette er viktig og at det krever kompetanse og tiltak for å tilrettelegge best mulig for språkutvikling i barnehagen. Standarden de har utarbeidet i Oslo vektlegger viktigheten av å kartlegge barnas språk for å fange opp de med utfordringer. Likevel er det noen alvorlige mangler ved denne politiske føringen fordi den hovedsakelig omhandler tiltak for å avdekke problemer, ikke løse dem.

Jeg jobber som ekstraressurs i en barnehage. Det vil si at jeg er ansatt i tillegg til grunnbemanningen, og har ansvar for de barna som har behov for noe ekstra, enten det er adferd eller språk. Pengene er bevilget av kommunen og brukes hos oss til denne spesifikke stillingen. Det er et tiltak der jeg kan fokusere på små grupper barn og spisse det pedagogiske opplegget mot det disse barna trenger. Nylig har jeg vært i praksis i «Oslobarnehagen» og etterspurt den samme ordningen der, men den finnes ikke. Skal barnehagen ha ekstra støtte til enkeltbarn, må de søke PPT eller et fagsenter. Og det gjør de. Likevel lar ressursene vente på seg. Alt for mange barn har behov for noe ekstra og det er ikke nok støttepedagoger.

La meg bare avklare dette: Jeg er ikke imot systematisk arbeid, kartlegging ved behov, eller å heve kompetansen i barnehagene. Men jeg er motstander av at de som jobber i barnehage må søke på nytt og på nytt uten å få ekstra ressurser. Det er forståelig at PPT og fagsentrene må prioritere barn i skolen, da den er obligatorisk, mens barnehage er frivillig. Men det gir ingen mening å snakke om tidlig innsats for at alle barn skal kunne norsk før skolestart, når tiltakene ofte ikke kommer før barnet begynner på skolen.

«Oslostandarden» sier at pedagogisk leder skal følge opp kartleggingen ved å sette inn tiltak og lage en progresjonsplan i samarbeid med foreldrene, men jeg undrer hvilke tiltak det er tenkt at pedagogisk leder skal bruke når det ikke gis ressurser? Det finnes mange gode metoder for å jobbe systematisk med språkutvikling. Felles for dem alle er at de krever en gruppeinndeling med få barn. Det er nærmest umulig å jobbe systematisk med begrepsforståelsen i en gruppe på atten barn, og ja- seks barn er også for mange. Barn med språkutfordringer kan ha tilleggsproblematikk, for eksempel være stille og engstelige, utagerende eller ta i bruk ulike forsvarsmekanismer. For at disse barna skal ha nytte av språktiltak, er gruppeinndeling og antall barn avgjørende. Da kreves det at ansatte frigis til språkarbeidet, enten gjennom en ekstra stilling eller ved støttepedagog. Mener Oslo kommune at en pedagogisk leder skal gi individuelle språktiltak til, la oss si tolv av atten barn uten å få innvilget ekstra bemanning?

Jeg tviler ikke på at intensjonene er gode og tiltakene til Oslosstandarden nyttige. Problemet er at kartlegging bare er kartlegging, og ikke et tiltak i seg selv. 

- Yngvill Brønner

  Kommenter gjerne under innlegget! 

Bloggen finner du her

Og send meg noen ord (eevenrud@gmail.com) hvis du også kan tenke deg å gjesteblogge    - Eivor

Det er allerede bestemt

20.10.2014 - 15:33 15 kommentarer

«Alle barna skal, hvorfor har ikke dine gjort det?»

Slike spørsmål, som gjerne er etterfølgere til en slags instruksjon, har det dukket opp mange av i de siste årene. Spørsmålene kommer fra ledere i barnehagesektoren, stort sett de som ikke jobber med barna til daglig. Det er gjerne lange diskusjoner mellom barnehagelærerne og deres nærmeste leder. Diskusjonene foregår altså et annet sted, og på et annet nivå enn beslutningene blir tatt.  Vi får ikke lov til å ta det opp med noen andre.

Jeg forstår at det er nødvendig å gå tjenestevei. Samtidig så er dette litt problematisk. Hvordan skal vi, barnehagelærerne, da kunne nå frem med våre meninger, ideer og kritiske blikk?  Når alt starter langt over oss, og alle «implementerer og samtykker» hele veien nedover til oss, da blir det vanskelig og nå frem.  Vi kan si nei, og det gjør flere og flere, heldigvis. Men det er alltid for seint. Alt er bestemt. Ingenting kan gjøres noe med, og det er «viktig å være positivt og samarbeidsvillig.»

Det er lettere å si ja. Lettere å bare følge alle instrukser som kommer. Lett å ta i bruk alt av maler og standarder man blir pålagt å bruke. Og fryktelig lett og etter hvert miste litt av sin egen integritet midt i blant alle som mener noe om hvordan man skal utføre sin profesjon som barnehagelærer.

 Jeg har gjort det selv. I ettertid skammer jeg meg over noe av det jeg faktisk har takket ja til. Skjemaer, verktøyer og handlinger som nå fremstår som svært upedagogisk for meg, det har jeg vært positiv og samarbeidsvillig til. I min egen naivitet så tenkte jeg tidligere at alt som kom inn i barnehagen, var til det beste for barn. Og det som verre er: ved å slippe til alt, så har jeg jo vært med på å signalisere at «dette er bra, dette vil vi ha!»  Da sitter det mennesker i andre enden og tenker at de har gjort noe rett, at barnehagelærere trenger alle disse papirene og føringene på hvordan vi skal utføre vår profesjon. Gjør vi det?

Vi trenger selvfølgelig forskning. Og det er veldig bra å få gå på kurs/seminarer og foredrag. Nye verktøy er nyttig å gjøre seg kjent med, samtidig som man alltid må holde seg oppdatert på faglitteraturen. Men, hvem skal bestemme hva som gjelder, hva som veier tyngst, og hva vi faktisk skal ta i bruk? Kvalitetsstyring og kvalitetskontroll har kommet inn som tunge ord i barnehagen, men i det daglige opplever jeg det mer som «kvalitet på papiret.» Trenger jeg 800 sider fra min barnehageeier, som har forhåndsdefinert min og alle andre barnehagelæreres pedagogiske plattform, og forteller meg nøyaktig hvordan jeg skal utføre profesjonen?

Jeg er bekymret og redd for at vi selv er med på å ødelegge handlingsrommet til profesjonen ved og ikke sette vår egen integritet høyt i disse dager. Hva vet og kan vi, og hvordan har vi vist frem dette de siste årene? Engang syns jeg dette var «verdens fineste stilling.» Jeg elsket å være barnehagelærer! Jeg elsket å kunne bruke alt jeg hadde lært på høyskolen, sette teoriene ut i praksis, observere og evaluere, sette i gang store utviklingsprosjekter sammen med assistentene og virkelig ivareta barns medvirkning.

«Alle barna skal,» « Du må,» og «Nå er det bestemt at..» river sakte ned min egen integritet som profesjonsutøvende barnehagelærer. Det føles ikke greit å gjøre noe som barna viser meg at de ikke vil, er motivert for eller modne nok til. Å ha en følelse av at jeg bryter med det jeg egentlig kan og vet, gir meg to muligheter; si ifra og prøve å endre premissene, eller gjøre det likevel og slippe flere diskusjoner.

Jeg har det siste året sagt nei høyt og tydelig til forhold jeg ikke kan stå inne for faglig eller etisk. Dette har jeg gjort via bloggen min, avisinnlegg og å delta på seminarer og foredrag. Å kjempe for eget handlingsrom som profesjonsutøver ved å delta i den offentlige debatten har vært tidkrevende og svært interessant.  Det har vært faglig utviklende, og jeg har møtt utrolig mange gode barnehagelærere over hele landet. Alle forteller lignende historier, og mange er  bekymret, eller rett og slett lei.

Vi bli bedre til å vise frem kunnskapen vår, få den ut av pauserommet og inn i den offentlige debatten. Og ja, jeg vet det ikke blir møtt med applaus de fleste steder. Men kan det tenkes at det hadde vært litt lettere å bli hørt for oss alle sammen, hvis vi var litt flere som sa ifra høyt og tydelig? 

Dette innlegget hadde jeg på trykk i det siste "Barnehagefolk," som har tittelen "Integritet og lojalitet."  Jeg er selvfølgelig litt inhabil, men synes dette er en av de beste utgivelsene av bladet på lenge.  Du kan få tak i hele nummeret her

- Eivor 

Bloggen kan du følge her

hits